Om tiggere, journalistikk og Sven Egil Omdal

Det som skjedde i forrige uke var at den store «Nå må Siv Jensen»-bevegelsen fikk voldsom vind i seilene både på grunn av at den nye regjeringen har videreført De Rødgrønnes asylpolitikk og fordi det nesten ble vedtatt et tiggerforbud.

(Arild Abrahamsens ukesposter kan du lese på bloggen arilabra.com.)

Om det skal jeg si ingenting. Jeg skal også hoppe over at Håvard Rem i en kommentar påpekte at FNs menneskerettighetsråd har gått inn for å stemple religionskritikk som rasisme. Jeg kunne ha nevnt at det som en bekreftelse på at også menneskerettigheter er utøvelse av politikk. FN er en politisk interesse-organisasjon. Jeg kunne ha nevnt Krekar og Mannen, for det pleier jeg. Begge er her, og jeg liker dem av omtrent samme grunn.

Jeg avstår fra det, men kommer sterkere tilbake.

Men jeg skal si litt om tigging. Forrige uke foregikk Den Store Norske Tiggeroperaen med Sosiale Mediers Blanda Kor som voldsom refrengstøtte. For oss som befinner oss jevnlig utenfor medlidenhets-skalaen, var det nok en påminnelse om at når det oppstår føleri som bugner av trang til en tidlig vår, skapes brystverkende signalord-tilstander av en styrke som om vi var i krig. Det er vi ikke. Vi er uenige om det er hensiktsmessig humanisme å støtte importerte tiggere og horer. Noen mener at disse folka har vandret sultende langs EUs landeveier før de med sine siste krefter nådde fram til Norge der de sank sammen på brusteinen og var avhengig av noen slanter for å overleve. Andre mener at de såkalte tiggerne er industri-arbeidere. De jobber for en arbeidsgiver, og de har som jobb å tigge fra ca kl. 09 da butikkene i sentrum åpner til utpå ettermiddagen en gang. Hvis de tilhører et velorganisert næringsliv er de ikke tiggere, de bare oppfører seg sånn. Men rike er de selvsagt ikke. Bare vi er rike i norsk forstand.

Noen morgener satt jeg på McDonalds på Arneageren og drakk billig kaffe før dagens pressevisning av film. Der satt også noen av tiggerne. Man skal ikke uttale seg kategorisk om mennesker man ikke kjenner. Utenfor McD traff de ei ung, tynn dame med fine klær og urolig blikk. Hun så ut som om hun avtalte noe med dem og ringte i mobil. Kanskje avtalte de noe, kanskje var hun en forvirra turist som spurte etter veien. Det kunne vært tante Billigsalgsmerete som var på vei til Rema på Hundvåg for å finne gammeldags kjøttpudding. Det kan ha vært en menneskerettighets-ekspert fra Amnesty som øvde på indignasjon. Det kan ha vært ei dame som var på vei hjem fra fest i finklærne fra i går kveld og ba om å få kjøpe brukte joggesko for hun pleier å løpe rundt Mosvatnet hver morgen. Det kan ikke jeg vite, men jeg ville hatt forståelse for den som misoppfattet scenen som et avdelingsmøte før dagens jobbing.

I det hele tatt vet jeg ingen ting om tiggerne. Ikke dere heller. Det er kostymene folk faller for. Vi i Norge ville ha gitt penger til Bill Gates om han satt i gata med de rette fattigdomsklærne. Han kunne hatt med seg pc med Windows 10, betaversjonen, han kunne kommet i forgylt bobil med privatsjåfør og au pair. Vi ville ha gitt ham penger så lenge han hadde fattigdoms-kostyme. Det er fordi vi gir for vår egen del. Flyktige følere oppsøker foreløpige løsninger på verdens problemer, og hvis de ser noen forhutla skapninger som alle vet kunne ha trengt et helt annet liv, så slenger de til dem en tier. Så var det gjort! Polet neste.

Vårt norske hjerte har en svakhet. Vi føler voldsomt for de som klarer å komme seg hit opp under den smeltende pol, for vi antar de må være norgesvenner. Dermed glemmer vi å tenke. Det er som når menn med seks pils rett ved prostata oppdager sin enorme følsomhet fordi de får se ei dame i tynt tøy. Følsomhets-refleksen. Vi er rett og slett medlidenhets-romantikere, vi er trøste-kåte og tåre-trengende, vi hjelper fordi det føles godt, ikke fordi hjelpen er godt for noe. Hvor sannsynlig er det at de fattigste i verden og de mest forfulgte klarer å komme seg helt til Norge? Hvor stor er sjansen for at alle de vi kan se fordi de er her, er de fortjente, de vi burde hjelpe først?

Jeg lever utenfor den kollektive medlidenhetens rekkevidde, så ingen spør meg. For jeg mener at vi skal hente de vi vil hjelpe fra flyktningeleirer og i krigsskadde landsbyer. Og hvis vi skal betale penger til fattige, skal vi først finne noen på eksistens-minimum, noen som ikke ville hatt råd til fasttelefon en gang.

Torsdag trakk Regjeringen Sologvår forslaget om tiggerforbud. Sosiale Mediers Blanda Kor vant denne fighten og. Det gjør ikke mye skade. Men å tillate tigging er like feil som å eufemisere prostitusjon, og det blir ekkelt å leve med. Det finnes så mange måter å nedvurdere andre folkeslag på. Å slå fast at de i motsetning til oss ikke har bruk for et verdig liv, er blant de verste.

Jeg drømmer om et Øst-Europa og et Asia, et Afrika og et Italia og Hellas som vokser og blomstrer økonomisk og industrielt. De kommer til å forurense som et lite helsike, men det er bedre enn å leve uverdige liv. Teknologi skal fjerne fattigdommen. Ikke kostymer. Statoil blir viktigere for de fattige enn Mor Teresa.

Torsdag kveld var jeg invitert sammen med Kulturavdelingen i Aftenbladet for å markere at Sven Egil Omdal sluttet i Aftenbladet. Det skjedde på en slags eldrehipster-restaurant av italiensk overbevisning langt inne i Pedersgata, og det var dobbelt relevant, for Sven Egil var den som skrev i 2008 at Pedersgata kom til å bli kafégata i Stavanger etter kulturbyåret, og dessuten passer han utrolig godt på restaurant. Når han setter seg ned, får du følelsen av at en legoklosse knepper på plass.

Det var en vittig, men trist kveld. Leif Tore Lindø framførte den største samlingen utspekulerte avskjeds-fornærmelser jeg noensinne har hørt (han er Charlie), og offeret koste seg synlig, ettersom Sven Egils virke så langt har bestått av 60 prosent sarkasme og 60 prosent ironi.

På vei fra vorspielets Martinique til italiener-simulantene i den foreløpig kalde kvelden snakket jeg med Jan Zahl. Han fortalte om en musiker som dro på turné med Kari Bremnes for å få til et intervju. Etterpå fortalte han historien om den amerikanske gonzo-journalisten som reiste etter Frank Sinatra i tre måneder for å få et intervju. Han fikk det aldri, men han fikk atmosfæren rundt, og han skrev en lang, uforglemmelig historie om det som ikke ble et Sinatra-intervju.

Vi pusta frostrøyk og tenkte gjennom den journalistikken som bruker så god tid at leserne husker den hele livet. Jeg fortalte om Esquire på slutten av sekstitallet, da det amerikanske magasinet hyra fire eller fem forfattere for å dekke Demokratenes 1968-convention i Chicago, den som ble et tragisk slagsmål mellom studenter og politi, den CSNY synger om. Esquire så det komme på forhånd. Nå husker jeg fortsatt at Kubricks manusforfatter Terry Southern var der, og dessuten hadde de visjonære amerikanerne fått tak i den homofile franske dramatikeren Jean Genet, som beveget seg gjennom Chicagos gater med europeisk undring og dessuten beundret politimennenes lår. Jeg innbiller meg at William Burroughs også var innkalt. Det var i hvert fall fantastisk lesning.

Det forteller også noe om den opprinnelige journalistikkens ambisjoner for lenge siden at Esquire skulle feire jubileum. På planleggingsmøtet foreslo en fyr at man skulle be Frankrikes president Charles De Gaulle skrive for bladet. En kollega lo og sa at det var lite trolig at presidenten gadd. Da sa redaktøren det som ble et slags motto for Esquire: «Let Mr. De Gaulle do his own refusals». De Gaulle skreiv.

På grunn av pur flaks var jeg til stede da den ekstremt ressurskrevende journalistikken breste. På sekstitallet leste jeg foruten Esquire også de beste skribentene i Time og Newsweek samt geniene i The New Yorker. Pauline Kaels filmanmeldelser var så lange at du kunne bodd i dem hele vinteren.

To tiår seinere kom Thor Bjarne Bore til Aftenbladet med en veritabel journalistisk sult. Da kollega Dan Tagesen spurte om han kunne få lov til å reise til Cannes-festivalen, foreslo redaktøren at han skulle ta med seg tegneren Roar Hagen og dra en uke i forveien for å flakke i Provence og lage tegninger og tekst. Sånn var det. En rik avis forsøkte å omdanne sitt gull til diamanter. Nå spøker gamle kolleger med at de har vært i Egersund.

I den kalde, men sikkert ikke kalde nok, februarkvelden gikk det opp for meg at jeg på et vis var med da journalistikken ble født. Nå sitter jeg daglig og betrakter begravelsen. Dessuten har altså Sven Egil slutta. Det finnes ingen kolleger jeg har vært så forbanna på som Sven Egil, men det er ingen du blir så glad i som de folka som det går an å kjefte på uten å føle ett milligram av dårlig samvittighet. Den kontroversielle Omdal var alt det et menneske kan være, og han fylte Aftenbladet med en betimelig uro og et aggressivt ambisjonsnivå. Sta og jævli. Samtidig fulgte det en overstadig livsglede og vennskaps-varme med ham, som det ennå gjør, for de som faktisk kunne være fyrbøtere i helvete, vet hva lidenskap er og hva som får kull til å brenne. En kveld vi gikk sammen fra et usedvanlig vellykka restaurant-besøk i Århus, oppsummerte jeg kvelden: «Du burde aldri være edru, Sven Egil.» Det var antakelig den eneste gangen jeg tok feil. Den edru Omdal hadde blikket festa på horisonten, og der så han alltid svære ting komme; irriterende, men inspirerende ting. Sta og jævli.

Jeg vet det er urettferdig mot alle de mulige geniene som er igjen i avisa, men når Sven Egil Omdal slutter i Aftenbladet, får jeg en følelse av at ordet ambisjoner mister noe av innholdet. Jeg har sett ham holde fanen i motvind med de harde steinhogger-nevene. Han så aldri begrensninger. Han så virkelig bare muligheter. Han tok antakelig feil i 70 prosent av det han sa (dette kommer til å bli forska på av medievitere eller bloggere om tretti år), men de 30 prosentene var unnværlige.

Nå skal jeg lese i Paris-boka hans, som er en skjønn skildring av en drømmeby, både saklig og poetisk, både opplysende og flørtende. Jeg skal aldri reise til Paris, for man skal ikke oppsøke fine ting i all sin trivialitet, virkelighet er for sosionomer. Man skal lese fortellingene om dem, man skal høre på de andres eventyr. Jeg vil ikke se troll. Noen skal fortelle om dem. Jeg vil ikke møte Askeladden, jeg vil bare høre om ham. Derfor hater jeg video-journalistikk som er en brutal overgivelse til ubearbeida samtale-banaliteter, mens ordene dør og formidlingsevnen svinner.

Maten i den pseudo-italienske hipsterbula var både fantastisk og uvesentlig. Den kollektive spekemat-forretten var sånn at man burde slåss for den, jeg kunne ha spist den sammenhengende i fjorten dager. Vinen til 450 kroner flaska var småsur, men vi var blide nok. Pastaputene med spinat og salvie som Kine Hult spiste, var utrolige og avhengighetsskapende, men penne-måltidet bekreftet mine fordommer mot restaurantmat: Den har ikke smak, den består bare av salt og kremfløte.

Jeg tror ikke jeg skal fortelle mer fra denne uka. Jeg syns selvsagt alt dette er vesentlig, for jeg mener selvsagt at mitt yrke er det viktigste i verden. Men nesten ingen av dere vet hvor infamt og avmektig viktig det er med god journalistikk, ellers hadde dere ikke vært drit-spisere. La oss be om at redningen kommer i form av et journaliststyrt avisprosjekt, enten på papir eller på nett, der flinke folk skriver så bra greier at nordmenn ikke kan motstå det, men styrter til kioskene og tigger om å få kjøpe. Sola blir klarere. Pusten bedre. Blårussen blir satt til å grave Rogfast med spade. Pengeflytterne blir sendt hjem til mor si for å bli oppdratt til sunne samfunnsborgere om igjen.

Og så reiser Jan Zahl rundt i Europa i et langvarig gonzo-prosjekt som lesere aldri kommer til å glemme.