PFU avgjør om det holder å lenke

Kan redaksjoner som angriper noen lenke seg fri fra plikten til å innrømme samtidig imøtegåelse ”samme tid, samme sted”? Tirsdag skal PFU avgi en uttalelse som kan få stor prinsipiell og praktisk betydning for norsk presse.

Ballade.no videreformidlet i en nettavisreportasje flere grove beskyldninger mot lederen av kontrollutvalget i Norges Korforbund. Lederens svar var ikke med reportasjen, men Ballade lenket til en annen Ballade.no-artikkel der en slags imøtegåelse var tatt med.

Da PFU behandlet den følgende klagesaken i oktober i fjor, stod det i den endelige uttalelsen at Ballade.no ble frikjent på grunn av lenken.

I kjernen av presseetikken

Lenkespørsmålet kan synes perifert, men er i virkeligheten i kjernen av presseetikkens viktigste prinsipp: retten til samtidig imøtegåelse.

Hva er vitsen med samtidig imøtegåelse? Det er, som kjent, at den som angripes, skal få muligheten til å forsvare seg. Hvorfor har PFU sagt (sak 056/11) at ”imøtegåelsen skal publiseres samtidig - i samme medium - samme sted”? Det er fordi enhver diskrepans mellom angrep og forsvar i tid og sted, reduserer forsvarets verdi.

En imøtegåelse har størst verdi for den som angripes når den er integrert i artikkelen der beskyldninger fremsettes. I en papiravis har den litt mindre verdi når den kommer i en egen artikkel på samme eller motstående side. Den får ytterligere mindre verdi om den kommer i egen artikkel på foregående eller etterfølgende side. Plasseres den på en annen side enn disse (la oss kalle dette ”annet sted i avisen”), får den langt mindre verdi, selv om det fremgår under artikkelen med beskyldningene at de imøtegås på s. x. 

Det må jo være dette som er den underliggende presseetiske logikken i PFU-sak 218/99: ”Selv om avisen opplyste dette på diskret plass i en kommentarartikkel på samme dobbeltside, mener utvalget at avisen burde ha fortalt hva som er tradisjon for avtakking på mer synlig plass, og i sammenheng med opplysningene om at Høyre ikke takket ordføreren.”

Lenking: dramatisk lavere verdi

Sammenlignet med imøtegåelse på ”annet sted i avisen” der det tydelig merkes hvilken papiravisside imøtegåelsen kommer, har imøtegåelse via lenking til annen nettavisartikkel, dramatisk lavere verdi. Hvorfor? Fordi det alltid vil være mange nettavislesere som ikke klikker på lenken.

Det er uakseptabelt at en imøtegåelse av beskyldninger på reportasjeplass i en papiravis, innrømmes på det som ovenfor er betegnet som ”annet sted i avisen”. Det er enda mer uakseptabelt at imøtegåelse av beskyldninger på reportasjeplass i en nettavis innrømmes i en annen artikkel som det lenkes til. Hvorfor? Fordi det er større sjanse for at en papiravisleser blar seg gjennom avisen og får imøtegåelsen med seg, enn at en nettavisleser klikker på en lenke.

I mange nettavisartikler er det et stort antall lenker, ikke sjelden opptil fem eller fler. Vi kan ikke forutsette at en vanlig leser klikker på alle disse. Vi havner på ville veier hvis vi baserer en helt sentral presseetisk vurdering på en spekulasjon om hvorvidt nettavislesere klikker på lenker. 

Forsvinner eller blir inaktive

Presseforbundet har nylig pusset opp sine nettsider. Stikkprøver viser at gamle lenker til PFU-saker i PFU-basen ikke lenger virker. På Journalisten.no finnes det nå et større antall gamle artikler med lenker til PFU-uttalelser, men som i dag er inaktive. Det samme skjedde med et større antall lenker i TV2.no-artikler etter at TV2.no fikk ny design i desember 2013.

Alle som har gjort litt research i nettavisartikler som ikke er dagsferske, vet at lenker i brødtekst og andre steder ofte ikke fungerer. Dette skyldes blant annet teknologiendringer og -oppdateringer.

Når lenker av ulike grunner blir inaktive, ofte etter bare kort tid, hva skjer da med argumentene som måtte finnes for å akseptere lenking i nettavisreportasjer som frifinnelsesgrunn i PFU-klager om manglende samtidig imøtegåelse? De forsvinner, de også.

Når lenken blir inaktiv, får vi en ny publisering. Da er klagefristen seks måneder. Artikkelen kan i denne perioden klages inn på ny, og vi kan få en ny klagesak. 

Feil sammenligning

Det er sikker presseetikk at når sterke beskyldninger fremsettes på leder- eller kommentarplass, kan imøtegåelsen gjengis ”annet sted i avisen”. Det er mange brukbare grunner for hvorfor dette er presseetisk akseptabelt. Når beskyldninger fremkommer i leder- eller kommentarartikler i en nettavis, er det av samme grunner akseptabelt at VVP 4.14-oppfyllelse kan skje via lenking. Men når beskyldningene kommer på reportasjeplass i en nettavis, blir situasjonen en ganske annen.

Hvis lenking tillates som frifinnelsesgrunn for presseetiske brudd i en bestemt nettavisreportasje, får vi to artikler som skal tolkes, istedenfor bare én. Men ikke bare det. Vi må jo trekke inn de andre artiklene som det også lenkes til. Også disse må tolkes og ses i kontekst når lenker tillegges en så stor betydning som de nå kan få. Videre må ordlyden i lenketeksten og dens plassering inngå i vurderingen. Det uunngåelige resultatet er at klagesaker på nettavisreportasjer blir radikalt mer omfattende og komplekse.

(Anders Cappelen har i den aktuelle klagesaken uten betaling hjulpet lederen i kontrollutvalget i Norges Korforbund med å skrive anmodningen om ny behandling av saken i PFU. Han har ellers ikke hatt noen befatning med saken. Anmodningen ble tatt til følge, og ny behandling i PFU blir vist på web-tv på Journalisten.no tirsdag førstkommende.)