Woje kommer «skjevt ut»

Av Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening

Tidligere sjefredaktør i Avisa Nordland, tidligere leder i Pressens Faglige Utvalg (PFU) og min gode kollega og venn gjennom mange år, Thor Woje, er kritisk til min anbefaling om å bringe dommen mot Avisa Nordland inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. I et innlegg på Journalisten publisert 12. mars (opprinnelig publisert i Avisa Nordland10. mars) begrunner han sin kritikk med at ANs dekning av den såkalte kirurgisaken hadde journalistfaglige svakheter. Wojes innlegg inviterer til en rekke kommentarer. Jeg skal nøye meg med to.

Les alt om Kirurgisaken

Woje kommer «skjevt ut», for å bruke hans egne ord, og gjengir etter mitt syn ikke ANs innledende reportasjer korrekt. Woje skriver at «Inntrykket som festet seg hos meg som leser var at kirurger ved Nordlandssykehuset opererer friske pasienter helt uten grunn…». Det inntrykket kan han vanskelig ha fått dersom han virkelig leste avisens reportasjer lørdag 26. juni 2010. Der er begrunnelsen for operasjonen av Lillian Olsen eksplisitt oppgitt: Mistanke om kreft i bukspyttkjertelen. Woje går imidlertid i samme fellen som Høyesterett: Man tar et par ord fra en spisset setning i lederartikkelen mandag 28. juni og gjør den til en dekkende beskrivelse av ANs samlede nyhetsreportasjer. Det er og blir feil, og det blir ikke korrekt ved at det gjentas.

Det andre punktet som må kommenteres er Wojes konklusjon om at «Saker som pressen skal kjempe for i Strasbourg bør ikke ha åpenbare faglige og etiske svakheter ved seg.» Nå mener ikke jeg at AN-saken lider av «åpenbare faglige og etiske svakheter», men uavhengig av dette: Dersom vi forfølger dette resonnementet, vil resultatet bli at Menneskerettsdomstolen i Strasbourg kun slår ned på tilfeller hvor nasjonale domstoler straffer den helt plettfrie og perfekte journalistikken. Det er et livsfarlig resonnement, som vil gi et solid handlingsrom for politikere og nasjonalt rettsvesen til å straffe helt legitim og faglig fundert journalistikk. Mange av mediesakene i Strasbourg, og hvor man har fått medhold, har nettopp dreiet seg om å skaffe handlingsrom for ikke å måtte drive bevisføring for hvert enkelt ord, og aksept for at løpende nyhetsjournalistikk ikke til enhver tid kan få med seg alle potensielle forbehold. Wojes linje er et veikart tilbake til 80- og 90-tallets injurieregimer. Dit bør hverken mediene eller norsk allmennhet ønske seg.