Derfor er Tyrkia på 149.plass

Reportere uten grenser, den internasjonale organisasjonen for pressefrihet, rangerer Tyrkia som 149 av i alt 180 land i sin årlige indeks for fri presse. Landet klatret noen plasser opp på listen via en betinget løslatelse av rundt 40 journalister i 2014, men beskrives fortsatt som et land hvor pressefriheten blir mindre.

Det skyldes i hovedsak med oppsigelser av kritiske journalister, søksmål, internett-sensur og rettspålagte taushetsplikter.

Mustafa Akyol er tyrkisk journalist og spaltist i The New York Times og Hürriyet Daily News. Han er bekymret for  pressefriheten i hjemlandet. Den 25. - 27. mai er han på Oslo Freedom Forum for å snakke om den politiske situasjon.

– I dag finnes det mange ulike aviser og TV-kanaler med forskjellig ideologi og politisk linje i Tyrkia. Det ser veldig fargerikt ut, men dette er bare på overflaten, sier Akyol. – Hvis du ser litt nærmere på situasjonen er det en urovekkende tendens til at regjeringen forsøker å dominere media.

Holder munn

Akyol sier at selvsensur rundt følsomme tema er blitt et problem og at flere journalister er bekymret for å miste jobben på politisk grunnlag.

– Det finnes selvfølgelig journalister som uttrykker seg kritisk, men mange som jobber for medier som tilhører hovedstrømmen er nok ganske bekymret for å skrive om korrupsjon. Etterforskningen som kom etter korrupsjonsanklager mot president Recep Tayyip Erdoğan i 2013, gjorde alt snakk om korrupsjon enda mer følsomt. Mange skriver forsiktig om myndighetene fordi de er redde for at sjefen skal få en telefon fra høyere hold.

Hele 339 journalister, spaltister, og medie-arbeidere ble sparket eller tvunget til å si opp jobben i 2014. Ofte som resultat av regjeringens press på statlige mediekanaler eller private medieeiere, ifølge en rapport fra Freedom House. 

En skribent eller kommentator som er positiv til regjeringen, finner ifølge Akyol lett godt betalt arbeid i mediene. Men kritiske stemmer stenges ute av arbeidsmarkedet.

– Noen få aviser prøver å forbli nøytrale, men de opplever også størst press fra regjeringen. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg å se flere objektive analyser og det finnes publikasjoner som gjør dem, men de er få. I tillegg er de dessverre ikke spesielt populære, polariseringen fører til at folk heller vil høre de aggressive stemmene.

Forbudt å fornærme

Camilla Trud Nereid er dekan ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og skrev doktorgradsavhandling om moderne tyrkisk historie. Hun kaller situasjonen i landet svært komplisert og mener den bare kan forstås på bakgrunn av et historisk teppe med svært mange nyanser og mønstre.

– Den største trusselen mot ytringsfriheten i Tyrkia i dag er det ensidige fokuset på president Erdogan, sier hun. For å skape et fullverdig demokratisk Tyrkia, en rettsstat med ytringsfrihet og like rettigheter uansett kjønn og etnisitet, må den politiske debatten bli noe mer enn et ja eller nei til presidenten.

Mangelen på ytringsfrihet går som en rød tråd gjennom hele det moderne Tyrkias historie, fra republikken ble etablert i 1923 og helt frem til i dag. Straffelovens paragraf 301, som gjør det forbudt «å fornærme tyrkiskhet», brukes flittig av aktører fra alle politiske leire, påpeker hun.

I tillegg legger den sterkt ideologiske grunnloven fra 1982, som ble forfattet av president og general Kenan Evren etter kuppet i 1980, et press på ytrings-og pressefriheten.

– Politikere, forfattere, journalister, kurdere, armenere eller tyrkere, alle risikerer å få sin ytringsfrihet begrenset uavhengig av politisk ståsted, etnisk bakgrunn eller religiøs tilhørighet.

For eksempel ble president Erdogan i 1998 tiltalt for å oppmuntre til religiøst hat og dømt til ti måneders fengsel etter at han leste et religiøst dikt under et politisk valgkampmøte.

Den ultra-nasjonalistiske advokaten Kemal Kerincsiz gikk til sak mot den armenske journalisten Hrant Dink i 2002 for å ha fornærmet tyrkiskhet da han uttalte at «jeg er ikke tyrker, men en armener fra Tyrkia».

I 2007 ble Dink drept i et attentat.

– Det foregår en propagandakrig for og imot presidenten og mediene er selv blitt en politisk slagmark. Erdogan eller ikke Erdogan er blitt det ene spørsmålet som overskygger alle andre. Det objektive blikket blendes like mye av det sterke sollyset som av den mørke skyggen presidenten får lov til å kaste over det tyrkiske samfunnet. Konspirasjonsteorier, mistenkeliggjøring, og politisk bruk av rettsapparatet er stikkord som beskriver tyrkiske mediers bilde av Tyrkia i dag. ​

– I et samfunn hvor det ene autoritære regimet har avløst det andre, hvor det har vært gjennomført militærkupp hvert ti-år fra ettpartistatens opphør i 1949 frem til trusselen om kupp i 2007, er tillit en stor mangelvare. Propagandakrig og utstrakt bruk av rettsapparatet for å «løse» politiske spørsmål forsterker dette.

16-åring arrestert

Ærekrenkelse regnes som en kriminell handling i Tyrkia og kan ofte resultere i store bøter og fengselsstraffer.

– Det er en kultur som er mindre tolerant mot fornærmelser, sier journalisten Akyol.

– Det har alltid vært slik. Krenkelse av religion, offentligheten, nasjonen, de nasjonale verdiene, til og med personlige krenkelser. Fornærmelser mot Erdogan er blitt et politisk problem den siste tiden. Han skaper mye debatt og irritasjon, noe som fører til ganske harde uttalelser om ham. Erdogan har veldig aggressive advokater som finner disse kritiske personene og reiser juridiske søksmål med fornærmelse som grunnlag.

I desember i fjor ble den 16 år gamle skoleeleven Mehmet Emin Altunses arrestert for å ha fornærmet presidenten. Dette skulle ha skjedd under en tale han holdt i en minneseremoni for en tyrkisk soldat som ble drept av islamister på 1920-tallet.

I talen forsvarte Mehmet sekularismen til Mustafa Kemal Ataturk, grunnleggeren av den moderne tyrkiske republikken. Samtidig anklaget han AKP-regjeringen og Erdogan for korrupsjon. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch skal saken opp i ungdomsdomstolen i provinsen Konya i september.

Færre journalister fengsles

I 2014 førte flere reformer i anti-terrorlovgivningen til at et stort antall journalister ble frigitt.

– Lovgivningen er blitt litt mildere. Antallet journalister i fengsel har gått ned og det er et positivt framskritt, sier Akyol.

Ifølge The Committee to Protect Journalists (CPJ) satt det syv journalister fengslet i Tyrkia på slutten av 2014. Anslagene varierer, og ifølge nyhetsbyrået Bianet var 22 journalister og medie-arbeidere fengslet på slutten av fjoråret. Majoriteten av dem er kurdiske og anklaget for ha tette bånd til ulovlige organisasjoner.

“Skamløs militant”

Tyrkerne er blant verdens mest aktive brukere av sosiale medier. Samtidig sendte landet i siste halvdel av 2014 flest forespørsler om å få fjernet innhold på Twitter.

I februar ble gjort endringer i Internett-loven slik at telemyndighetene (TIB) fikk utvidet makt til å blokkere nettsider uten godkjennelse fra domstolene. Myndighetene fikk adgang til å stenge nettsider i 48 timer uten forhåndsgodkjenning fra domstolene. Etter dette må domstolene opprettholde kjennelsen for at blokkeringen skal fortsette.

Det skapte harme da myndighetene blokkerte YouTube, Facebook og Twitter den 6. april i år. foranledningen var et gisseldrama der statsadvokaten ble drept av terroristorganisasjonen Det revolusjonære folkets frigjøringsfront, DHKP. Under aksjonen ble det delt ut bilder der statsadvokaten ble truet med en pistol mot hodet. 

Verbale angrep fra politikere og fra president Erdogan har i flere tilfeller blitt fulgt av at journalister blir trakassert. Under en tale før presidentvalget i august 2014 ba Erdogan korrespondenten til The Economist, Amberin Zaman, om å «kjenne sin plass» og beskrev henne som en «skamløs militant». I flere måneder etterpå ble Zaman truet med vold og trakassert i sosiale medier.

New York Times’ journalist Ceylan Yeginsu opplevde noe lignende da hun i fjor ble verbalt angrepet av regjeringssympatiserende medier som kalte henne en forræder. Bakgrunnen\ var en bildetekst i en artikkel hun hadde skrevet om rekrutteringen til Den islamske staten (IS) i Tyrkia.

Objektiv journalistikk rammes

Yavuz Baydar er tyrkisk journalist og en av grunnleggerne av P24, en organisasjon for uavhengig journalistikk i Tyrkia. Han sier den objektive journalistikken i landet er truet.

– Dette er en av de verste periodene for pressefrihet i Tyrkia, sier Baydar. Dette er veldig mange av mine kolleger enige om. Alle de undertrykkende metodene som har vært tilgjengelige for regjeringen og domstolene, blir nå brukt. Økonomisk press, sensur, selv-sensur, alt går hånd i hånd, i både konvensjonelle og digitale medier.

– Disse forholdene påvirker den objektive journalistikken i Tyrkia svært negativt. Det er bare to eller tre uavhengige aviser igjen av rundt 35 nasjonale titler, og samtlige er under sterkt økonomisk press. De strever med å tjene penger, og de har færre og færre journalister. Dette gjør at mulighetene for gravende journalistikk blir mindre, sier Baydar.

Baydar mener det de politiske myndighetene frykter aller mest er rapporteringen av fakta, de balanserte nyhetene om korrupsjon og maktmisbruk.

– Vi har behov for solidaritet og støtte fra våre europeiske kolleger nå, fordi Tyrkia har vist en positiv framgang. Dette er en svært viktig del av Europa. En østlig flanke, en frontlinjestat og et passeringspunkt. Tyrkia er mye viktigere land enn det folk tror. Uansett hva som skjer her vil det påvirke Europa.