Samme rasta-passasjer på Rygge og i Denver?

Collage: Journalisten.no
DNs plagiat:

Samme rasta-passasjer på Rygge og i Denver?

Oppsiktsvekkende mange sammenfall i tekstene.

DNs lørdagsreportasje Klagemuren er åpenbart inspirert av forfatteren David Sedaris’ novelle i New Yorker i 2010. Det var Øistein Refseth som oppdaget likhetene og tvitret om dem søndag. Her er et knippe tekstbiter som reiser sterk tvil om hvilke av Daniel Butenschøns reportasje-elementer som er ekte. Flere avsnitt ser mer ut som de er satt sammen av biter fra novellen.

Ingen av sitatene eller scenene er kreditert Sedaris eller New Yorker.

Fra Dagens Næringsliv:

Informasjonsskranken på Rygge flyplass, en tidlig mandag morgen. Den unge mannen er sint. Det rødfargede håret henger fra hodet i flisete rastafletter. I neven har han en tilleggsavgift for overvektig bagasje på mer enn billettprisen. Han fikk den nettopp av damen i Ryanairs innsjekking.

– Jeg burde skrevet ned navnet hennes, mumler han mens han venter på tur.

– Flyselskaper! Det eneste de bryr seg om, er neste kaffepause!

New Yorker:

The young man’s hair was almost orange, and drooped from his head in thin, lank braids. […] “I should have taken her name,” the man continued. “I should have reported her. Hell, I should have punched her is what I should have done!” […]“None of them want to work, that’s the problem,” the bald man with the mustache said. “All any of them care about is their next goddam coffee break.” 

– Passasjerene anklager oss for å gjøre dem til monstre. Det er reisebyråets skyld. Eller stuernes, kabinpersonalets eller de trege folkene i fastfooden.

We’re forever blaming the airline industry for turning us into monsters: it’s the fault of the ticket agents, the baggage handlers, the slowpokes at the newsstands and the fast-food restaurants.

– Men hva om det er som dette folk virkelig er? Og flyplassen bare er et forum som tillater dem å være seg selv?

But what if this is who we truly are, and the airport’s just a forum that allows us to be our real selves, not just hateful but gloriously so?

– Du vet hvordan en plastflaske blir helt rynkete oppe i luften? Vel, det samme skjer med magen. Så det vi jentene gjør, er å prompe når vi går forbi utvalgte passasjerer.

Ingen kan høre det på grunn av motorstøyen. Teknikken kalles «crop dusting». Gjødsling.

Hun ler, høyt og hjertelig.

– Og neste gang du er på en lang chartertur, lytt nøye når vi går nedover midtgangen før landing.

“You know how a plastic bottle of water will get all crinkly during a flight?” she asked. “Well, it happens to people, too, to our insides. That’s why we get all gassy.”

“All right,” I said.

“So what me and the other gals would sometimes do is fart while we walked up and down the aisle. No one could hear it on account of the engine noise, but, anyway, that’s what we called ‘crop dusting.’ ”

Flyet går inn for landing på Mallorca. Høylytte barn og pensjonister som begynte barrunden på Gardermoen, kommanderes til å sette seg. Kabinpersonalet kommer nedover midtgangen for å samle inn søppel.

«Your trash,» sier de vennlig.

«You’re trash. Your family’s trash.»

Then the flight attendants, garbage bags in hand, glided down the aisle, looking each one of us square in the face and whispering, without discrimination, “Your trash. You’re trash. Your family’s trash.” 

 

I 2005 fikk Butenschøn reprimande fra oppdragsgiver Morgenbladet da Klassekampen avslørte en annen avkrift fra New Yorker.

 

Annonser