Bjeffingen midt i blant oss

Det kan kanskje kalles å klappe seg selv på skulderen for god ledelse, men jeg har gjort det til en vane å ansette medarbeidere som tør å si meningen sin, og jeg prøver så godt jeg kan å lytte og legge til rette for sterk meningsutveksling om vårt daglige arbeid. Selv om jeg vet at jeg selv har sterke meninger om hva vi skal gjøre og hvorfor. Samtidig vet jeg at om ikke mine argumenter holder overfor medarbeiderne mine så holder de i alle fall ikke overfor leserne.

Denne kommentaren er et svar til Haakon Eliassens debattinnlegg.

Ukjent

Daglig får også journalistikken i Akershus Amtstidende gjennomgå av lesere som er uenige med oss, kritiserer en ubalanse i journalistikken, mistenker oss for sympatier med enkeltkilder, politiske partier eller i en sak. Det setter jeg pris på.

Noen ganger klarer ikke leserne å skille mellom den redaksjonelle journalistikken og avisens lederspalte. Det er greit, og vi prøver å forklare at selv om vi har en mening om en sak i lederne våre og tar tydelige standpunkt, så betyr ikke det at vi farger journalistikken i saken. Det forstår de fleste leserne. Uansett så bidrar reaksjonene og tilbakemeldingene til at vi holder oss skjerpet og gjennomsiktig.

Men tilbake til de interne arbeidsforholdene i redaksjonen. TV2s Haakon Eliassen skriver i Journalisten at ingen må tro at lokalavisredaktører og vaktsjefer ikke har grepet inn, stoppet eller dempet en redaksjonell sak fordi det var personlige interesser inne i bildet. Det utsagnet har han sikkert dekning for, selv om han ikke gir noen konkrete eksempler.

Jeg kjenner meg likevel generelt ikke igjen i dette utsagnet. Etter over 25 års erfaring i lokal- og riksredaksjoner over hele Norge, har jeg snarere opplevd redaktører som har vært opptatt av å problematisere og argumentere for sitt syn, selv om vi alle vet at redaktører kan vise pondus og til slutt har det siste ordet og det hele og fulle ansvaret.

Umenneskelig

Selv skrev jeg følgende i Akershus Amtstidendes leder etter avsløringen rundt vår sambygding Daniel G. Butenschøns plagiat; «Om Butenschøn hadde jobbet i Akershus Amtstidende hadde sannsynligheten for at han kunne plagiert noe som helst vært forsvinnende liten. Ikke bare er arbeidet i lokalredaksjon langt mer gjennomsiktig enn i en større redaksjon, leserne oppdager også lynraskt den minste feil og svakhet, og lar oss ikke få fred før presisjonsnivået og sannhetsgehalten er gjenopprettet.»

Noen ganger kan det virke som om vi redaktører må inneha umenneskelige kvaliteter og styrke. Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke forventet en slik massiv oppmerksomhet og et slikt engasjement fra leserne våre, som jeg har opplevd siden jeg overtok som redaktør i Akershus Amtstidende i august i fjor. Jeg tror ikke noen annen jobb kan forberede deg hundre prosent på jobben som lokalavisredaktør. Kanskje en ordførerjobb kommer nærmest. Geografien, innbyggerne, det lokale engasjementet som til enhver tid råder, er utslagsgivende på temperaturen. Jeg vil påstå at det er umulig å være en «sløv vaktbikkje,» som Eliassen skriver. I alle fall ikke om en skal gjøre en dugelig jobb og beholde jobben. Og det antar jeg at de fleste redaktører ønsker.

Men la meg likevel komme Eliassen noe i møte; om ikke det var personlige interesser så var det sannsynligvis personlige erfaringer som preget avgjørelsen min i en sak Akershus Amtstidende nylig ble felt i PFU for. Der koblet vi et dødsfall til ryktet til stedet mannen ble funnet på, nemlig som et sted som er kjent som et møtested for menn som har sex med menn.

Meningene var delte i redaksjonen. Jeg argumenterte for at det kunne dreie seg om hatvold, som jeg selv vet en del om, og at jeg ikke ønsket å underspille en slik alvorlig sak. Vi nærmet oss deadline og koblingen ble som den ble. Den ble senere beklaget, men likevel fortjente vi å bli felt av PFU. For meg var det en lærepenge.

Nede for telling

Men Eliassen er ute etter noe mer. Han spør hvorfor tips med overlegg blir forkastet? Hvilke ufortalte historier snakker vi om? Eliassen skriver at dokumenter og tipsmeldinger har havnet i søpla fordi det av ulike årsaker var mer opportunt enn å grave videre. Han mener historiene om journalistikk basert på vennetjenester og korrupsjon må ligge der. At dette er neppe utopiske påstander…

Det er mulig noen i staben min blir sure nå, men jeg vil påstå at jeg overtok en lokalavis hvor den politiske journalistikken lå nede for telling. De enkleste sakene ble plukket først, og byggesakene fikk mye større oppslag enn det de strengt tatt fortjente. Det politiske spillet i lokalmaktens korridorer var omtrent fraværende.

Jeg velger å gi Eliassen to svar: Journalistikk basert på vennetjenester? Pøh. Tull. Mangfoldet i redaksjonen og den kontinuerlige diskusjonen rundt sakene våre gjør forsøk på vennetjenester åpenbar. Om det skjer i andre redaksjoner er det helt uakseptabelt, naturligvis. Men jeg har tørre tillit til norske lokalavisredaktører enn det Eliassen tilsynelatende har.

Graver

Svaret på hvorfor tips kan bli forkastet og skandaløse saker ikke blir gravd i? Hovedsakelig sviktende redaksjonell ledelse, dårlige forutsetninger for å grave hos journalistene og at de rett og slett ikke er tøffe nok.

Medarbeiderne skal ha tid til å grave og kunnskap om å grave. Her svikter både dagens journalistikkutdannelse og redaksjonelle ledere som ikke selv evner å se realitetene og vinklingene i en sak, og medarbeiderne som gjerne er sultne på å gjøre det store skupet blir overlatt til å skrive om udokumenterte nabokrangler.

Ikke i min redaksjon. I Akershus Amtstidende finnes det journalister i alle aldre som nå får gå på med skikkelig politisk journalistikk, og som tør å utsette seg for møtet med politikerne og innbyggerne på torget etter et politisk skandaleoppslag. Minst en viktig lokal debattssak i uken er prioriteringen fra mitt hold. Og blant annet av den grunn har vi betydelig leservekst og enda mer engasjement rundt vår journalistikk. Ja visst må vi prioritere mellom de utallige tipsene og dokumentene vi har tilgang til døgnet rundt, men det er en hverdag hver eneste en i mediebransjen må forholde seg til. Det er her vi må legge det journalistiske håndverket til grunn. Skille hva som er utrolig viktig og hva som kan vente eller passere.

Gjennomsiktig

Eliassen mener det er bloggere og privatpersoner som tilslutt skal passe på redaktører og andre i mediene gjør en skikkelig jobb. Ja, gjerne det også. Men Eliassen bør anerkjenne, like mye som meg, at journalistikken er en profesjon og at få bloggere og privatpersoner har et så definert oppdrag som vi redaktører og journalister har.

Bloggere og privatpersoner er ikke journalister. De er ikke Daniel Butenschøn, Helge Øgrim eller Kjetil Østli, som alle nå innrømmer plagiat. I alle fall ikke de fleste. Kanskje noen av dem har tid til å granske og dokumentere. De fleste har det ikke. Men at de bidrar, slik den generelle leser gjør som et korrektiv og med sitt engasjement, helt klart.

Så nå når debatten om tillitskrisen i journalistikken raser, og Eliassen og andre kommentatorer mesker seg i andres udugelighet, så lener jeg meg tilbake i trygg overbevisning om at jeg, som en av landets lokalavisredaktører som ønsker å beholde jobben min, utsetter meg for den gjennomsiktighet jeg må ha overfor medarbeidere og mitt dekningsområde.

Og så vil jeg oppfordre Eliassen til å gjøre som han skriver, å strebe etter å være like gjennomsiktig som meg og være den gode journalisten han etterlyser ved å underbygge serien med påstander med faktiske tilfeller. Det er slik vi kommer videre. Og en redaktør, som var ute etter å gjøre jobben sin, burde ikke ha publisert en kommentar med slike udokumenterte påstander preget av Eliassens åpenbare personlige interesser om å ta «noe» eller «noen»…

Jon Martin Larsen er er ansvarlig redaktør og daglig leder i Akershus Amtstidende.

Les mer mediedebatt på Journalisten:

Den sløve vaktbikkjen

Bisbuzz skulle aldri sett dagens lys

10 grunner til at nettavisene taper kampen om leserne

10 grunner til at nettavisene aldri har vært større