Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Ina Lindahl Nyrud. Foto: Anette Andresen
Sommerens plagiatdebatt viser med all tydelighet at det å utgi noen annens journalistiske arbeid som sitt eget, er fusk. Mediebransjen higer etter troverdighet og kvalitet. Men journalister har jo rett til å sitere eller gjengi annet journalistisk innhold uten å innhente samtykke fra rettighetshaver, så lenge man oppgir kilden. Så hvor går den rettslige grensen?
«Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.»
Dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, kan det siteres uten at dette utløser noe krav på vederlag.
Ut over at det ligger en begrensning allerede i ordet «sitere», og at det derfor i hovedsak kun er deler av et verk som kan gjengis, sier ordlyden lite om hvordan man skal gjennomføre avveiningen mellom vernet av ytringsfriheten på den ene siden, og krenkelse av opphavsretten på den andre.
I bunn og grunn er det snakk om god folkeskikk
Annonse
Åtte avsnitt
Bestemmelsen henviser imidlertid til en etisk standard, og innebærer at bruken av åndsverket må være «lojalt». Sitatet skal være lojalt mot meningsinnholdet der det hentes. Det er i hvert enkelt tilfelle opp til domstolene å definere hva som til enhver tid ligger i dette kravet. Men for å unngå en rettsbehandling, kan den enkelte journalist stille følgende kontrollspørsmål: Hva er redelig journalistikk i denne saken?
Svaret vil se ulikt ut innenfor forskjellige områder. Men generelt heter det seg at løsrevne sitater er tillatt, når det ikke truer opphavsmannens økonomiske eller ideelle interesser. Og hovedregelen er at det kun er adgang til omfattende gjengivelse av et verk, når det er kort og formålet betinger at det siteres i sin helhet.
Norsk Journalistlag (NJ) har gjennom årene bistått en rekke journalister i stofftyverisaker, senest i en sak i Forliksrådet i Oslo rett før sommeren. Her vant NJ en sak på vegne av en dansk journalist, som fant 8 av i alt 12 avsnitt av sin kronikk om EUs innvandringspolitikk gjengitt på Human Right Service (HRS) sine nettsider. Til tross for at han var korrekt kreditert, ble han tilkjent erstatning og oppreisning.
Selv om siteringen fant sted på nett, stadfestet forliksrådet her en tidligere rettsavgjørelse i Oslo byrett fra 1982, der også 8 av 12 avsnitt var gjengitt. En viktig avgjørelse å ha i bakhodet, når sitatrettens utstrekning skal vurderes.
Egentlig synes jeg denne helhetsvurderingen ikke er så vanskelig. I bunn og grunn er det jo bare snakk om god folkeskikk.
Ina Lindahl Nyrud er medierettsadvokat i Norsk Journalistlag.
