Drep meg, herre konge – men ikke med vekttall

Universitetet i Nordland har talt: Du får ikke lov til å forelese for journaliststudentene med mindre du har en doktorgrad. Om du mangler journalistisk erfaring eller praksis er derimot fullstendig uten betydning. Er det noen som ser en bristende logikk her?

Denne kommentaren ble først publisert i Bodø Nu og er gjengitt med tillatelse

Med all mulig fare for å stikke hodet frem for å få det kappet av, jeg kan heller ikke skryte av all verdens akademisk erfaring. En haltende engelskartium, ett fantastisk år på folkehøgskole og der stopper det. Så hvordan fikk jeg da jobb i media? Jeg banket på døra, jobbet gratis, fikk sommerjobb, vikariater og til slutt en fast stilling. Så får det heller skrives på kontoen for manglende vekttall at jeg også jobbet halvannet år før jeg oppdaget at det fantes noe som het overtidsskjemaer. Men det var jo aldri lønna som var motivet for å jobbe i avis. Det var jakten på nyheter, på fortellinger som vi kunne bringe ut til leserne våre.

Men nå, i 2015, blir altså studentenes favorittforeleser, Anki Gerhardsen, veid og funnet for lett. Hun mangler nemlig en doktorgrad. At hun er en drivende god pedagog med en allsidig og særs relevant yrkespraksis blir fullstendig nullet ut. Og her er vi inne på et særdeles betent område. Hvem skal lære studentene å bli gode reportere? Og hva er egentlig en god nyhet? Hva er en sak? Og hvordan navigerer du som reporter i en landskap som blir mer og mer digitalt?

Det er her jeg blir – for å si det mildt – lett undrende. For faktum er at det allerede i dag finnes særdeles gode folk i Bodø. Ta bare gjengen i NRK Nordland. Der finnes det personer – jeg skal ikke nevne navn – som ligger helt på Norges-toppen når det gjelder innovativ bruk av mobiltelefon, droner, historiefortelling og digital kildejakt. Få av disse kan skilte med en ryggsekk full av vekttall, langt mindre en doktorgrad. Men de er drivende dyktige fagfolk. I tillegg, tro det eller ei, så finnes det folk både i Avisa Nordland og Bodø Nu som sitter på solide doser med destillert kunnskap.

Anki Gerhardsen er nylig kåret av studentene som den beste foreleseren, men det betyr jo selvfølgelig ingenting når universitetet skal ansette folk. De jakter på folk med tung, teoretisk bakgrunn. Men er det slike folk som er de beste til å skape nysgjerrige nyhetsjegere?

Les om saken på Journalisten.no

Da jeg kom til Bodø i 1993 sto studentene i kø for få sommerjobb, helgevakter og frilansoppdrag. Vi kunne velge og vrake. Hvor er disse folkene i dag? Jo, du finner dem i VG, Dagbladet, Aftenposten, NRK og TV2. I tillegg til alle de som ble lokket over til ”fienden” og hever gode lønninger i det private næringslivet. Bodø på 90-tallet var en sydende smeltegryte av kompetanse og ustrukturert talent.

Men i løpet av noen få år kom det en drastisk endring. Vi fikk inn studenter på praksisplass som ikke ante forskjellen på bystyret og fylkeskommunen. Studenter som hadde takket ja til studiet kun fordi det var så vanskelig å komme inn der. Men de var fullstendig ubrukelige i praktisk arbeid.

Hvilket er et springende punkt. Journalistikk er en operativ bransje. Du må kunne prate med alle typer folk samtidig som du er en durkdreven tekniker der ute på nettet. Hvis du skal ut i krigen, hvem vil du ha som instruktør? Han eller hun som har vært tre ganger i krigssonen, eller foreleseren som har doktorgrad i moderne krigshistorie?

Mine beste lærere opp gjennom årene har vært garvede veteraner i en rekke redaksjoner. Veteraner som aldri nølte med å gi kontante tilbakemeldinger. Det var derfor jeg brukte en sommerferie på sentraldesken i VG og en sommerferie i gode, gamle P2’s morgenradio. Jeg hadde lyst til å lære mer. Lære noe nytt. Vandre i miljøer hvor kompetansen satt fast i veggene.

Nå er ikke dette en ”alt var mye bedre før krigen”-ytring. Men jeg kjenner frustrasjonen boble som spansk cava når Universitetet i Nordland blir så formalistisk at du må ha en doktorgrad for å undervise journaliststudenter.

Greit, du skal ha disse lærerne også. Men den kursen man nå har lagt seg på er kun med på å fjerne studentene ytterligere fra en stadig mer omskiftelig og komplisert hverdag ute i media-Norge.

Hva blir resultatet av alt dette? Et fattigere og mer forflatet Norge. Og hvem er det som tjener på det?

Rune Nilsen er kreativ prosjektleder i månedsmagasinet og nettavisa Bodø Nu og tidligere mangeårig journalist og fotograf