Johan Golden mener ikke å mobbe lokalavisjournalister. Det er mest kjærlighet

– Men dette er da mobbing av lokaljournalistikken?

Journalisten har nettopp bladd gjennom «Ny hylle på Prix». En humorbok om artikler funnet i lokale medier. Tittelen er lånt fra Salangen-Nyheter.

– Nei. Vi hyller lokaljournalstikken. Dette er mer en kjærlig hånd. Vi ler ikke av journalistene og arbeidet deres, men med dem, sier Johan Golden.

Hør de to kommentere den nye hylla på Prix.

Nettopp det tror han mange journalister er med på. For en stor del av tipsene som sendes inn til Golden og makker Atle Antonsen og deres radioprogram «Misjonen» på P4, kommer fra journalistene selv.

– Noen ganger har vi lurt på om de lager saker for å havne hos oss.

Hundrevis av tips

De mottar angivelig flere hundre tips om lokalnytt fra lytterne hver eneste dag, og alt er ikke like gøy. For når journalister forsøker å skrive med humoristisk snert, blir det mindre morsomt for de to herrene. Det gjelder å holde på seriøsiteten for at humoren skal bli tydelig. Det må være ekte.

For eksempel kan Golden le seg skakk av enkelte ting han leser i Gudbrandsdølen Dagningen. Som en artikkel om flytting av fartsdumper. Det gjør ikke Antonsen, som kommer fra Lillehammer. Han kjenner igjen det som er beskrevet og dermed kan også nyheten være av interesse.

Det er ikke nødvendigvis nyheter alt sammen, selv om Golden sier at kriteriet er lokalnytt. Han har ikke et personlig forhold til lokalaviser. Riktignok hevdes det på Wikipedia at Golden har røtter i Halden, men det er visstnok Antonsen som sprer ryktet om at han kommer derfra. Makkeren avviser at han noensinne har bodd der, selv om familien har gård i området.

Menighetsbladet «Talefoten» er det nærmeste han kommer lokalavis fra sitt bosted på Grefsen/Kjelsås. Groruddalen Akersavis ble for stor. Men det hender, erkjenner han, at han føler på savnet etter Aftenposten Aften. Det var lett lektyre etter en lang dags arbeid. Osloby skjønner han seg derimot ikke på.

Likevel vil han ikke avskrive lokaljournalstikken som syk elle døende. Tilstrømningen av merkelige artikler til tross.

Lav publiseringsterskel

– Tilstanden til lokaljournalistikken er viril. Det er ikke til å tro hva folk klarer å lage saker om. Men slik er det vel. De små redaksjonene må produsere mye. Lokalpolitikken gir ikke nok innhold til å fylle sidene.

Ikke alt som publiseres i dag trenger å slippe til. Som for eksempel politiloggen. Selv når politiet varsler at intet skjedde, så kommer det på. Presset for å fylle sider og levere kjappere, bidrar nok.

Underveis i samtalen dreier vi innom eksempler fra boken. Særlig er han fornøyd med et eget Krekar-kapittel og alle artiklene som ble skrevet under diskusjonen om hvor mullaen skulle sendes. Journalistene har lett med lykt og lupe for å finne sakene, sier Golden.

Som da Hamar Arbeiderblad meldte at president Obama fløy over Hamar på vei til Stockholm. HA markerer selvsagt også at de er omtalt i humoristenes nye bok.

Sju avissider om dagen

Klikkjournalistikken begeistrer ham ikke. Fokuset på å få leserne til å klikke seg inn på artiklene fungerer motsatt på Golden.

– Dette er samme tabben som eiendomsmeglere gjør når de i annonsen tegner et for fint bilde av boligen. Og så kommer du dit og ser at ingen ting stemmer. Da blir jeg skuffa og så lurer jeg på hva annet som er galt. Det stiller resten av innholdet i mediet i dårlig lys og jeg mister tillit. Selv om mediene svarer at forsiden er en salgsplakat, endrer ikke det min oppfatning.

Programleder i radio og TV, komiker, forfatter og tidligere statsministerkandidat Golden foretrekker papiravisen. I hvert fall ved frokostbordet. For skulle han finne på å dra fram nettbrett eller telefon, ender det med at guttungen vil spille. Og det er i hvert fall uaktuelt. Han holder Aftenposten, Morgenbladet og DN Helg. Og så har han til en hver tid enten Klassekampen eller Dagsavisen gjennom gratis prøveabonnement.

Omtrent sju sider rekker han å lese på en gjennomsnitts arbeidsdag. I helgen forsøker Golden å ta igjen.

- Jeg merker jeg leser mer Dagsavisen og Klassekampen. Og litt mindre løssalgsavisene. Dem blar jeg for det meste kjapt gjennom. Det er lett med store bilder og overskrifter. De to andre avisene fremstår som mer interessante. Selv om de har en politisk slagside jeg er uenig i, er det ganske gøy å lese dem.

Neppe rik

Den forrige boka endte med nesten 50.000 solgte. Denne har et førsteopplag på 15.000. Men rik blir han ikke. Særlig ikke når Antonsen også skal ha sin del av inntektene.

Dermed blir det noen år til med kjærlig harsellering med lokalavisene i P4 og noen satiriske sidespark i Nytt på Nytt. Og kanskje enda en bok - en gang.