Vi er alle tilhengere av en åpen og opplyst samfunnsdebatt. For å få til dette, må en rekke forutsetninger være tilstede. Helt grunnleggende er:
• Lov til å si det man mener
• Ha grunnlag for å danne seg en mening, noe som forutsetter tilgang til opplysninger.
Uten slik tilgang får man nok en offentlig samtale, men ikke en opplyst en – og ikke det nødvendige fundament for et velfungerende demokrati. For det er det vi taler om her: Intet mindre enn et velfungerende demokrati!
Det er lett å si slikt. Noe annet er det å gjennomføre det. Det kan smerte. Demokrati smerter, har Arne Jensen uttalt.
Et innblikk i dette gir Tony Blair i sine memoarer «A journey» [2005]. Han reflekterer der over innføringen av offentlighetsloven på de britiske øyer som skjedde i hans tid:
“Rett til innsyn. Tre uskyldige ord. Jeg ser på disse ordene mens jeg skriver dem, og jeg får lyst til å riste på hodet til det faller av. Din idiot. Din naive og uansvarlige tullebok. Det finnes i virkeligheten ingen dekkende og adekvat beskrivelse av dumheten.
Da jeg hadde innsett hvilken enorm tabbe jeg hadde begått, spurte jeg – ganske urettferdig – nærmeste embetsmann: Hvor var Sir Humphrey når jeg trengte ham? … Hvordan kunne du, med din kunnskap, tillate at fornuftig styring av landet ble underminert på denne måten?»[1]
Alle vi som er tilstede her i dag, har det til felles at vi setter demokratiet høyt.
Men hvis åpenhet og ytringsfrihet er så viktig for demokratiet – kan vi ikke da gi fullt innsyn i alt, la alle møter i det offentlige være åpne og fjerne alle begrensinger i ytringsfriheten?
Livet er dessverre ikke så enkelt.
Det er enkelte gode grunner for å begrense åpenheten. Stikkord: taushetsplikt, f.eks om personvernopplysninger. Rikets sikkerhet, f eks opplysninger om beredskap i tilfelle angrep.
Dertil kommer – som den danske ombudsmannen har formulert det – at «næppe nogen virksomhed – offentlig eller privat – kan træffe langsiktede og ansvarlige beslutninger uden en grad af fortrolighed i processen».
Jeg tror alle er enige om dette, men den nærmere grensegangen er det stor uenighet om. Vårens debatt om hemmelighold av byrådsnotater, viser dette.
Det er ikke veldig overraskende at det er uenighet: Den som sitter i posisjoner, vil ikke alltid være begeistret for å bli kikket i kortene. Det er en nokså allmenn og menneskelig reaksjon. Man kan nok – som Blair sikkert var – være begeistret under skåltaler. Men vi liker ikke å blottstille oss. Jo mer vi risikerer, jo mer motvillige er vi – og jo mer er det behov for innsyn.
Men mye skyldes også at vi har ulikt syn på grensene for åpenhet og innsyn. Vi ser ulikt på hvor tungtveiende mothensynene er. Her er vi preget av våre ståsteder, særlig de rollene vi har. Jeg har jobbet lenge nok til å se hvordan mennesker forandrer seg med rollen. Meg selv inkludert.
Dette viser behovet for gode og håndterbare regler. Hvorvidt vårt regelverk er perfekt, kan vel diskuteres. Og deler av det er under evaluering nå. Men regelverket er et brukbart utgangspunkt for å trekke de nevnte grenser.
En forutsetning for at loven skal virke godt, er imidlertid at de berørte – særlig journalister og forvaltningen – har kunnskap om den. For journalister fører større kunnskap til mer og bedre bruk av loven. Kunnskap hos forvaltningen fører – må vi tro – til at journalister og andre får det innsyn de har krav på.
Regelverket gir imidlertid ikke alltid klare svar. Dels er det behov for tolkning, dels gis det anvisning på skjønn. Det er behov for en oppmann. Det er sjeldent at saker om innsyn blir brakt inn for domstolene, og departementenes avslag kan som kjent kun påklages til Kongen i statsråd. Ombudsmannen er derfor en VIKTIG aktør i arbeidet med å sikre en ÅPEN forvaltning og et LEVENDE velfungerende demokrati.
Umiddelbart kunne man kanskje lett tenke at Sivilombudsmannen skal være en pådriver og stille seg nokså fritt til gjeldende rett – som en slags interesseforkjemper, med en agenda. Etter min mening er det imidlertid klare grenser for hvor langt ombudsmannen bør gå i den retning. Det ville være i strid med regelverket og dessuten reelt sett uheldig. Vi er nøkterne kontrollører av at forvaltningen følger gjeldende lov- og regelverk – med den tillit det bør gi i alle leire. Vi har altså ingen agenda.
På den annen side forventer vi at våre uttalelser følges. I min tid har jeg ikke opplevd at forvaltningen ikke følger oss på dette området.
Vi har også sett en økning i antall klager som løses ved at dokumenter gis ut etter at ombudsmannen har tatt saken opp ved å stille spørsmål til forvaltningen. Dette er jo på den ene siden positivt, men det kan på den annen side tyde på at forvaltningen i noen saker er for rask til å avslå og at det ikke foretas en konkret og reell vurdering av de innkomne innsynsbegjæringene.
Vi ser en økning både i antall innkomne innsynsklager og saker avsluttet med kritikk. Jeg tror ikke dette skyldes mer lukkethet i forvaltningen, men forhåpentligvis at ombudsmannen er blitt en kjent og anerkjent kontrollør. Vi behandler klager så raskt som mulig. Men tillit er som sagt viktig. Partene må få sagt sitt. Den langsiktige effekt av denne grundigheten er gunstig.
Hittil har jeg konsentrert meg om innsyn og åpenhet. Mesteparten av seminaret vil søke å belyse dette temaet, med talere som vil gi ulike perspektiver.
Vi skal imidlertid også ha en bolk om ansattes ytringsfrihet.
Mitt kontor behandler stadig klager som gjelder offentlige ansattes ytringsfrihet. Klagene viser at det er en del usikkerhet blant ansatte og ledere om hvor langt denne ytringsfriheten går. Vi har satt i gang en generell undersøkelse overfor Kommunal- og moderniseringsdepartementet, der vi blant annet stiller spørsmål om departementets ulike rundskriv og retningslinjer om ytringsfrihet for offentlig ansatte, er tilstrekkelig oppdaterte. Undersøkelsene herfra nærmere seg en avslutning, og en uttalelse i saken vil kunne ventes ganske snart.
Enhver kan forstå at det er krevende for en arbeidsgiver at ansatte kritiserer forhold på arbeidsplassen i media, men tungtveiende hensyn tilsier likevel at slike ytringer bør vernes – sålenge de avgis på egne vegne og ikke arbeidsgiverens.
De fleste er nok enige om at offentlige ansattes rett til å ytre seg på egne vegne er et gode, men samtidig er det klart at det finnes grenser – særlig som følge av taushetsplikt og det vi kaller ulovfestede lojalitetsplikten. Det skal bli spennende å høre noen refleksjoner rundt disse grensene.
Jeg begynte med å snakke om viktigheten av en opplyst offentlig ordveksling, der ulike stemmer høres. Mitt ønske for dette seminaret er at vi har en opplyst ordveksling om hvordan vi skal få til dette. Jeg håper at vi får belyst vårt problem fra flere sider. Vi erkjenner at det finnes et tolkningsrom, og vi er interessert i å få uenighetene belyst.
