Denne artikkelen er over åtte år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Tre år er gått siden Fædrelandsvennen som den første dagsavisen reiste muren og trakk innholdet med seg bak krav om betaling. Siden har nær sagt alle norske mediehus etablert en eller annen form for betalingstjeneste. De fleste med modeller tilsvarende Fevennen. Noen med pluss-produkter som VG og Dagbladet og veldig få med metermodell som Aftenposten. Sistnevnte har til og med en egen betalingsmodell for innhold fra A-magasinet.
Om vi tror på det som blir sagt fra mediehusenes ledelse, og det hender selvsagt - går det slett ikke så galt. I hvert fall ikke for de største aktørene. Det er visstnok betalingsvilje der ute i det ganske land. Og det stemmer nok. Vi ser på andre type medieaktiviteter at folk er villige til å betale. Vi betaler for strømme-TV, vi betaler for strømmemusikk og noen betaler for å spille spill online. Skulle vi ikke være villige til å betale for redaksjonelt innhold også?
Svaret er jo, men ikke slik norske medier har lagt opp til i dag. Ironisk nok minner dagens ordning om videomarkedet mot slutten av 1970-tallet. Betamax, VHS og Laserdisc. Hvilket format skal vi ha?
Altså, i 2015 må vi som medieforbrukere etablere konti og logge oss på Spid, Aid, DBiD og hva de nå alle heter. Det er minst fem forskjellige løsninger. Og så sier de at vi som forbrukere ikke burde bruke samme passord på mer enn én tjeneste og disse burde byttes hyppig.
Takk kjære mediebransjen for at dere gjør det så lett for forbrukeren. Er det rart innholdet blir funnet på Facebook? For det passordet husker vi. Eller nei, vi er vel egentlig ved hjelp av mobilen konstant pålogget. Det er ikke alle de nevnte medie-ID som tillater. Noen krever at vi skal logge oss på gang etter gang etter … vel, det var egentlig et UX-sidespor.
Fra Facebook.
Hovedsporet handler om betaling. På Facebook lufter journalist og forfatter Tom Egeland sin frustrasjon over at han må kjøpe en hel avis for å lese én interessant artikkel. Han etterlyser en aviskiosk hvor brukerne kan fylle på med penger og så kjøpe artikler.
Det hadde vært bra det. For tenk om Adresseavisen hadde hatt et godt portrettintervju med Prepple. Et som bare de hadde. Og så hadde de sagt at du kan lese den for tre kroner.
Dagens Næringsliv hadde avslørt grov korrupsjon i et norsk selskap. Fem kroner for en real langleser. Dagbladet fortsetter opprullingen av Forsvaret salg av militært materiell til paramilitære organisasjoner på det afrikanske kontinent. To kroner. Tre artikler som i en iTunes-lignende butikk til sammen ville kostet ti kroner. Altså mindre enn samtlige norske aviser koster i løssalg.
Og la oss for en gangs skyld innse det: De som leser en hel avis er i dag i mindretall. I økende grad må vi forvente at mediebrukerne, all den tid de finner majoriteten av innholdet sitt i sosiale medier, blir mindre merkevarelojale enn de noensinne har vært. Har en utgiver godt innhold, så vil publikum finne fram til dette innholdet. Og kanskje vil de betale noen grunker for det på veien.
Men all erfaring tilsier at det vil ta noen år før VHS vinner, Laserdisc forsvinner inn i historien og Betamax blir produsert ut året. I frykten for at konkurrenten skal finne ut hvem som leser hva, kommer de forskjellige systemene til å bestå. Og med det faller betalingsmurene, én etter én i årene som kommer.
