Hvorfor er mediene så opphengt i kvinnelige ledere hos andre, men glemmer sin egen bakgård?

KORRIGERT: Undertegnede skrev at Adressa hadde to kvinnelige redaktører. Det er feil, mediehuset har tre.

Før jul skrev norske medier side opp og side ned om rekrutteringen av toppleder til Telenor og om kvinnene som aldri nådde opp. Glemte journalistene helt å se hvem som leder dem?

Enten gav hodejegerne beng i at kvinner hadde søkt, eller de lot seg blende av en feilaktig CV. Hva visste næringsminister Monica Mæland? I DN og VG gjorde de det vanskelig for leserne å vurdere siden de begge hevdet å ha rett i hver sin motstående påstand.

Les også: Hvem har rett i ansettelsesprosessen i Telenor?

Det er viktig at journalistene spisser blyantene og griper temaet an. Men glemte standen å ta en titt i egen bakgård underveis, der vi jaktet på nye vinklinger om hvem som visste hva. Hvem som kunne fylt skoene Baksaas glemte igjen på kontoret. Eller hvem som hadde det beste (les: ekte) resymeet.

Med ujevne mellomrom dukker spørsmålet opp i redaksjonen: Hvor ble det av alle kvinnene? For når mediene harmdirrende spør seg hvorfor det ikke ble en kvinnelig toppsjef i Telenor, så spør ingen seg hvorfor det ikke ble en kvinnelig sjefredaktør i for eksempel Aftenposten sist det var toppbytte der. Eller i jobben som kringkastingssjef. Eller TV 2-sjef. Listen er lang over jobber.

I tidsrommet 2008 til 2010 var det som om kvinnene endelig hadde fått befestet sin posisjon. Sjefredaktøren i Aftenposten var kvinne. Redaktøren for Aftenposten Aften (og A-magasinet) var kvinne. Det samme var sjefredaktørene i Dagbladet og Bergens Tidende.

På det tidspunktet satt kvinner øverst i fire av landets ti største aviser. Det var spennende å følge med på. Hvilken ble den neste mediebedriften til å ansette en kvinnelig sjefredaktør? I skrivende stund er det bare én av landets ti største aviser som har kvinnelig sjefredaktør: Drammens Tidende, like bak Sunnmørsposten og ikke langt etter det Budstikka.

Visst er det mange kvinnelige ledere i mediebransjen, men hvorfor er det så få på toppen? Går vi tilbake til tenkte eksempel i Aftenposten var det med våre øyne to kandidater det stod mellom: Espen Egil Hansen og Trine Eilertsen.

Hadde ikke sistnevnte vært gravid på det tidspunktet, kunne Aftenposten fort hatt en annen sjefredaktør i dag. Er det biologien som slår til i rekrutteringsprosessen når sjefredaktører skal ansettes? Det ville i hvert fall vært uheldig.

Ifølge Norsk Redaktørforenings (NR) medlemsstatistikk i mai 2014 hadde foreningen 763 medlemmer. Av disse er 222 kvinner. Medie-Norge hadde 65 kvinnelige ansvarlige redaktører på dette tidspunktet. 192 hadde menn bak roret.

Altså er nesten hvert tredje medlem i NR kvinne, mens mennene innehar tre av fire sjefredaktørjobber.

Rekrutteringsgrunnlaget burde være ganske ålreit. I NJs medlemsmasse, som riktignok krymper for hvert år, utgjør kvinnene 43,7 prosent. Blant disse finnes det helt sikkert mange talenter.

Det hadde vært interessant å vite hvorfor ikke flere kvinner holder disse jobbene. Er det fordi de selv ikke vil, eller skyldes det gutteklubben grei?

Visst har kvinner hatt mange sjefsjobber. Også i dag. Nesten halvparten av redaktørkollegiet til Aftenposten er kvinner. I Trønder-Avisa har de to kvinnelige redaktører. I Adresseavisen har den nye sjefredaktøren hentet tre kvinner til sitt kollegium. I NRK har Alexandra Beverfjord tatt jobben som nyhetsdirektør. Og det går tross alt fremover: I 1985 hadde NR fire (4) kvinnelige medlemmer. Noe positivt har skjedd på 30 år.

Men nok til å forsvare dirrende harme på spalteplass når en mann tilsettes i toppstillinger er det nok ikke.