Kadafi Zaman:

De selger pass i Istanbul. Mannen til høyre blir snart interessert i en skjortekanpp. Skjermdump. Foto: TV 2/Novemberfilm

– Vi var redde flere ganger

Gikk under cover for å dokumentere flyktningestømmen og menneskesmuglerne.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over åtte år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Kadafi Zaman besøkte seks land i løpet av 16 dager da han dokumenterte flyktningerutene til Norge. Tre ganger var han redd.

Den første beskrives i scenen der reporter og filmfotografen hans stanses av den shiamuslimske militsen Hizbollah i et slumstrøk i Beirut.

De libanesiske hjelperne deres får bank og drapstrusler mens nordmennene filmer i skjul. Neste gang er det Zamans skjulte kamera som skaper uro, i Istanbul. Da opptrer Kadafi som pakistaneren «Ali Khan», en migrant blant en million andre.

Fra nyheter til lengre linjer

Da TV 2 viste «Norge til salgs» onsdag, var det samtidig Kadafi Zamans debut. Han har riktignok arbeidet i TV 2 i ti år, men dette er nyhetsreporterens aller første dokumentarfilm. Slik startet det:

Kadafi Zaman (42)

Oppvokst i Lier ved Drammen

3 år i VG,

2 år i Stavanger Aftenblad

TV 2 siden 2006

Sentral i TV 2s dekning av 22. juli

Forfatter av boka “Norge i svart, hvitt og brunt”

(Kilde: Wikipedia)

– Jeg har jo jobbet mye med asylsaker og gjort raportasjer fra mottak. I høst dekket jeg flyktningestrømmen i Tyskland, Danmark og på Balkan. Det var klassisk nyhet: «Dette ser vi». 

I Budapest spurte han seg selv: Hvordan er det mulig at så mange mennesker plutselig er her?

Da Zaman var tilbake i Oslo, fortalte han ganske spontant redaksjonssjef Hanne Taalesen at det ville vært bra å finne ut hvorfor flyktningene var midt i Europa og hvordan de var kommet dit. Hun var enig, og i løpet av noen dager tok dokumentarsjef Gerhard Helskog beslutningen om å satse på filmformatet.

– Vi måtte ha en fotograf som tenker film og scener. Novemberfilm fikk oppdraget.

Stilte enkle spørsmål

Dokumentardebutanten tror det var avgjørende at beslutningen kom så raskt og før nyhetsreporteren i ham forpurret tanken. Med oppdraget klarert, stilte det lille

teamet seg enkle spørsmål som:

• Hvordan er det mulig at så mange mennesker er kommet?

• Finner de hverandre på Facebook, eller møter de bare opp?

• Hvor kjøper de redningsvester, hvor overnatter de? 

• Hvor betaler de, er det cash, er det bank, er det konto? Hva er egentlig opplegget?

Håpløshet i Bekaa-dalen

De startet i teltleire i Libanon, der det oppholder seg over en million syrere. Leirene er private, de drives ikke av hjelpeorganisasjoner. En bonde leier ut telt på et jorde til 100 dollar måneden. Det bor 127 syrere i leiren der filmen starter. Med åpen kloakk, forurenset drikkevann og lite mat. Ingen av leirene i Libanon var i regi av noen hjelpeorganisasjon, sier Kadafi.

– Det er bare noen luringer som tjener penger.

Mange har vært der i opptil fire år. Sparepengene tar etter hvert slutt. De kniper på maten, tigger, jobber, prostituerer seg. Sparepengene er borte, men de som sitter fast i Syrias naboland kommer seg ikke alltid videre, forteller Kadafi.

Han sier det var vondt å se barna i teltleirene og vite at de verken kommer seg hjem til Syria eller videre. 

De som kommer til Europa, er alle folk med penger.

Fiklet med skjult kamera

En flybillett til Istanbul krever ikke visum og koster noen hundre dollar, en fergetur er billigere. I fjor tok mange som hadde penger nok, sjansen på Europa.

Tyrkia ble knutepunktet for folk fra Afghanistan, Bangladesh, India, Pakistan, Syria, Irak, Iran. TV 2 møtte veldig få afrikanere og nesten ingen utenfor Hellas. De har stort sett krysset Middelhavet lengre vest.

Dokumentarfilmen viser hvordan det tar to minutter fra en enslig mann med ryggsekk, alle flyktningene har det, setter seg ned på et torg i bydelen Aksaray, til det dukker opp «hjelpere» som øyner en fortjeneste.

LES MER: Det viktigste er å vinne kampen om nyhetene, sier Kadafi Zaman

«Ali Khan» blir tilbudt syrisk pass for 1.200 dollar. Nordmannen filmer det hele med et kamera tapet fast under skjorta. En skjorteknapp er objektivet. 

Mot slutten av forhandlingene blir en av smuglerne tydelig nysgjerrig på knappen og Zaman må gjøre en hastig retrett.

– Jeg var livredd for at de skulle se at det bulte litt ut.

De to andre nordmennene holdt seg ganske langt unna, siden de var de eneste hvite der. 

Kadafi Zaman fra Drammen som “Ali Khan” fra Pakistan ved Den blå moske i Istanbul. Foto: Novemberfilm. 

– Er det lett å legge merke til den knappen?

– Det kommer litt an på hvordan du sitter. Vi øvde litt på det. Og du må jo ikke se ned på den eller justere den. Det er veldig mistenkelig. Men det var godt utstyr og god lyd.

Krangel mellom nasjonaliteter

Fra Istanbul går det ulike ruter. Mange afghanere tar den farlige landeveien til Bulgaria. De er stort sett unge menn som har kommet seg til Europas yttergrense på lastebiler og til fots fra hjemlandet.

Det kan ta drøyt 40 dager, og de går fordi de er vant med strabaser. Andre grupper velger sjøveien til Hellas.

Det er en god del gnisninger mellom de ulike nasjonalitene på veien. Filmen viser hvor irritert en syrer er over «konkurransen» fra land der det ikke er krig, noe reporteren mener var utbredt.

Han så både knuffing og slåssing. Afghanerne svarte gjerne at de har hatt krig siden 2001. Ingen sa at de reiste for pengenes skyld. 

– Det slo meg hvor mange hele familier vi traff, særlig fra Syria og Irak. Han mener de typisk har solgt alt de eier og brutt opp. Før reiste gjerne én eller to alene. Men fortsatt er kvinnene i klart mindretall.

Skrik fra havet

I kyst– og turistbyen Izmir selges synkeferdige redningsvester til overpris. Den Kadafi sikrer seg som «Ali Khan» fra Pakistan i kjelleren til en klesbutikk der det henger barnevester tett i tett, viser seg senere å være fylt med sitteunderlag. Izmir er et nytt knutepunkt på veien nordover.

Velsmurte organisasjoner henter migrantene midt i byen og frakter dem til små plasser nærmere den greske øya Lesbos. Smuglere tilbyr «Ali» og tre andre oppdiktede pakistanere båtskyss til Hellas for 950 dollar hver. Det skal være 40 pasasasjerer med. Det er en bløff, som det meste annet.

Med utsikt mot Lesbos ser Kadafi hvordan overfylte skrotbåter legger ut straks kystvakten er borte. På avtand hører han skrik og ser folk som er falt over bord. Reporterstemmen speiler både sinne og fortvilelse.  

Menneskesmuglingen fra den knøttlille landsbyen Assos rett overfor Hellas virker gjennomorganisert. Flyktningene skjules i skogen til de får masjordre til stranda. På kvelden kommer dyre biler med folk som henter inn penger fra de lokale.

– Det var litt Corleone-stemning.

TV 2 og Novemberfilm gjør en ny retrett etter at de tidligere på dagen fikk avslag på sitt tilbud om en kameratur med en lokal båt. Smuglerne kan skyte, fikk de høre.

 

Interessert i medienyheter? Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

 
Kadafi Zaman og teamet fra Novemberfilm i Assos i Tyrkia. Bak ham regissør Peder Borch Giæver og filmfotograf Knut Westad. Foto: Novemberfilm.

Mafia eller frilansprofitører?

– Du nevner mafiabegrepet flere ganger, det er ikke bare opportunister og spekulanter som tjener på flyktningestrømmen?

–  Vi hørte «mafia» hele tiden, stort sett fra lokale folk. 

En av disse mente gresk og tyrkisk mafia samarbeider tett om gummibåtfrakten til Lesbos. Uttrykket «mafia» ble gjentatt i Beograd, der man snakket om samarbeid mellom serbiske og russiske forbryterorganisasjoner. Men de mistet business da grensene ble åpnere.

Kadafi sier transporten virker veldig organisert. Det ligger i forretningsmodellen at alle må ha forbindelser ett steg bakover og ett framover på reiseruta.

– Du kan ikke operere som frilanser. Alle inngår i et system.

Inntrykket etter dokumentarjobben er at mange i smuglernettverket er arabere, andre pakistanere og selvsagt lokale folk. Omsetningen er ufattelig stor.

Velorganisert i Russland

I Russland opererte teamet med pressevisum. Kadafi Zaman forteller at han også ble litt redd da nordmennene ble stanset av russisk grensevakt rett før Storskog. Han filmet i smug med mobilen mens de lot som om de fulgte ordre om å slette alle opptak av migranter på sykkel.

– Det var kameraovervåking overalt. Jeg tenkte shit, hva hvis de ser det og kommer?

Fra Moskva tok flyktningene fly til Murmansk, der myndighetene skilte dem fra andre reisende straks flyet landet. Alle ble registrert og så sluset med drosje eller minibuss mot grensen til Norge. Alt går på skinner, statstjenestemennene registrerer nummeret på hver eneste bil. Det er tre grenseposter på veien.

De heldigste ble kjørt helt fram og kunne sykle de siste 10 metrene. Flere fikk den siste milen med sykkel i vinterkulda, mens de mest uheldige ble dumpet i byen Nikel og måtte avvikle de siste 40 kilometer med tohjuling og til fots.

Så kommer skuffelsen

– Hva gjorde sterkest inntrykk?

– Flyktningene er så glade når de kommer til Balkan. Alle er så blide. Det er mot, ny giv, energi.

– Jeg husker at jeg satt og tenkte: Hvordan vil disse ha det om noen år? De vet jo egentlig ikke hva de drar til.  De tror de er kommet fram og at resten går fint. Men det har jo ikke begynt engang. 

– Jeg har laget mange saker med asylsøkere som har bodd på mottak i flere år. Det er ingen gnist igjen. Livskraften, alt er jo borte. Hvor mange blir sendt tilbake. Hvor mange går under jorda, de har solgt alt de eier.

– Det var også en litt vond greie.

Regissør Peder Borch Giæver blant syriske flyktningebarn i Libanon. Foto: Novemberfilm
Powered by Labrador CMS