PFU: Greit å stemple motdebattant som «bløffmaker»

Det var i januar at Itromsø hadde et leserinnlegg på trykk med tittelen «Bløffmaker Thor Chr. Hansteen i NHO». Kommentaren var skrevet av leder Vegard Holm i solidaritetsgruppa for havnearbeidere.

Innlegget handlet om en sympatistreik blant havnearbeidere i Tromsø.

Det er den bløffstemplede Hansteen som har klaget inn avisen til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Han mener Itromsø publiserte grovt uriktige og krenkende påstander om ham.

Avisen avviser klagen fordi den ser påstandene utelukkende som subjektive. Itromsø argumenterer også for at innlegget inngår i en løpende meningsutveksling.

Utløser ikke imøtegåelse

PFU frikjente avisen og uttaler blant annet at det må være «stor takhøyde for løpende meningsutvekslinger,» men la og til at det ikke betyr at man kan påstå hva som helst.

Utvalget kom til at retten til samtidig imøtegåelse etter Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.14 ikke er utløst fordi det ikke er sterke nok beskyldninger av faktisk art.

Flere i utvalget uttalte at de mente innlegget var i krasseste laget, men ikke at det var sterkere enn hva en motdebattant må tåle. Allmennhetens representant Henrik Syse oppsummerte slik:

– Dette er en klassiker om hva som er en påstand om et faktisk forhold og hva som er en karakteristikk man må leve med i en ramsalt debatt. Svindel er vi i tvil om. Skattesnyter er på det helt konkrete. Men tullebukk må man kunne si i et opphetet ordskifte. Det vi har havnet ned på her er at bløffmaker havner i karakteristikk-kategorien som ikke fordrer 4.14-svar.

PFUs leder Alf Bjarne Johnsen uttrykte forståelse for at Hansteen føler seg krenket, men viste heller til VVPs punkt 4.15 om retten til tilsvar. Hansteen fikk publisert tilsvar noen dager etter innlegget han har reagert så sterkt på.

Itromsø skriver i saksbehandlingsrunden med PFU at de ikke var pliktig til å opplyse klager om at det var kommet svar på hans leserinnlegg. Men akkurat ble gjenstand for diskusjon i utvalget.

Fordel for debatten

Praksis i presseetikken er nemlig at redaksjonen må kontakte en angrepet part der det er snakk om sterke beskyldninger av faktisk art mot vedkommende. I angrep som ikke oppfyller dette kriteriet er det i tråd med presseetikken nok for redaksjonen å ikke foreta seg noe, men vente på at den angrepne ber om å få komme til orde i mediet.

Dette gikk imidlertid utvalget langt i å antyde at bør strammes inn. Johnsen mener Itromsø burde informert Hansteen om innlegget:

– Jeg mener det er en fordel for debatten at man gjøres oppmerksom på at det er kommet et innlegg som utløser en 4.15-mulighet. Det kan være en fordel for debatten og retten til å ta til motmæle at redaksjonen tar kontakt og gjør vedkommende oppmerksom på det, sa Johnsen.

Frode Hansen, som er Dagbladets nyhetsredaktør, sa seg enig:

– Grenseoppgangen mellom 4.14 og 4.15 kan være vanskelig. Da bør redaksjonen være ekstra på vakt og ta kontakt om at det er et innlegg. Det bør strammes inn.

Generell oppfordring

Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund karakteriserte forskjellen som at tilsvar er noe en angrepet «må snuble over».

Utvalget bestemte seg for å konkludere med at Itromsø frikjennes og ta en pause for å finne en formulering som både ivaretar utvalgets ønske om at redaksjoner bør oppfordres til å gi tilsvar samtidig som det ikke er presseetisk påkrevet.

– Vi må presisere at det ikke er noen presseetisk plikt. Men det løfter debatten og redaksjonens vilje til å få stemmer inn. Men vi må si det mer generelt, oppsummerte Johnsen.

I den endelige uttalelsen landet PFU på denne formuleringen om tilsvar (Journalistens utheving):

«Utvalget mener iTromsøs håndtering av klagers tilsvarsrett er innenfor Vær Varsom-plakatens rammer, og minner om at pressen ikke har noen presseetisk plikt til å kontakte den som har tilsvarsrett. Det er klager selv som normalt må sørge for å ta kontakt og be om tilsvar. Samtidig mener utvalget generelt at en redaksjon kan vurdere å ta kontakt med den som er angrepet, når tilsvarsretten er utløst.»