Fritt Ord-støttet nettverk for europa=journalistikk bak saken om Europas yttergrenser

Sist helg publiserte Aftenposten, Bergens Tidende, Adresseavisen, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad artikkelen som hos sistnevnte fikk tittelen Grenseløs kontroll. Artikkelen er den første i en serie som springer ut av det nye journalistnettverket Investigate Europe.

Tidligere Stavanger Aftenblad-journalist Ingeborg Eliassen er reporten bak de norske sakene, og eneste norske medlem i nettverket, som ellers består av journalister fra Tyskland, Frankrike, Hellas, Italia, Polen, Portugal og Storbritannia.

– Vi har slått oss sammen for å drive europajournalistikk, altså journalistikk på all-europeiske temaer. Stadig flere beslutninger blir tatt på europeisk nivå. Men mange temaer blir fortsatt rapportert i en nasjonal sammenheng, og omfanget blir dermed ofte ikke så tydelig. Transnasjonale temaer blir ikke så lett sett som det. Fordi mediene opererer i hver sine språklige reservater, er det lite utveksling mellom landene. På tross av at statene våre blir vevd stadig tettere sammen økonomisk og politisk, fins det nesten ingen felleseuropeisk offentlighet, sier Eliassen til Journalisten.

Nettverkets mål er nettopp å løfte slike tema opp fra det nasjonale. Et eksempel er yttergrensekontrollen, som det vil komme flere saker om. Alle sakene skrives med utgangspunkt i felles research-materiale.

– Mine kollegaer har hatt sin første sak på trykk i sine respektive land, skrevet av dem, på deres språk og på en måte som kan gå i deres medier og kulturelle sammenheng.

– Hvordan har dere jobbet underveis?

– Vi har hatt lange, ukentlige redaksjonsmøter på Skype. Før det hadde vi først en samling i Berlin i januar i fjor, en samling i Brüssel i sommer, og en samling i Lisboa nå i november. Vi skal også ha en samling i Berlin igjen i januar for å gå løs på neste tema.

Kontakt som korrespondent

Eliassen kom i kontakt med noen av de ni som i dag utgjør nettverket da hun arbeidet som utenrikskorrespondent i Brüssel for Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisen fra 2011-2013. Hun hadde et stort reisebudsjett for å dekke krisen i Europa på den tiden. På disse reisene møtte hun flere av dem som skulle bli med i nettverket, enten fordi de var ute på samme type oppdrag, eller jobbet med henne som fiksere.

Initiativtaker for nettverket var tyske Harald Schumann. Han bor i Berlin, noe Eliassen også nå gjør. Hun flyttet dit etter at hun i fjor tok sluttpakke etter 24 år i Stavanger Aftenblad. Tanken var å kunne fortsette et virke som utenriksreporter.

– Jeg hadde ingen planer om å gå inn i dette da vi flyttet. Den gang var nettverket ikke klart. Noen av oss er frilansere, mens andre har fast redaksjonell tilknytning. Men disse har mer eller mindre tatt seg fri fra jobbene sine for å kunne jobbe på prosjektet.

– Er det nødvendig for deg at du holder til i Berlin?

– Det var viktig i utgangspunktet. Jeg ville sikkert ikke ha havnet i dette hvis jeg ikke hadde møtt kollegene mine igjen der. Det var imidlertid ikke derfor jeg dro til Berlin. Nå hadde det kanskje vært bedre for meg å være i Norge. For dels handler dette om å bidra inn fra våre respektive land. Så jeg reiser mye frem og tilbake mellom Norge og Berlin nå, siden mye av reportasjevirksomheten min nå blir i Norge.

Mer muskler

– Hvilke fordeler er det i å opprette et nettverk som dette?

– Nå har jeg hatt mitt første halvannet år som frilanser. Det er noe helt annet enn å høre til i en redaksjon. Du er per definisjon veldig liten og alene. Når du slår deg sammen med andre for å jobbe med et tema, så blir det en redaksjon. Det som er enda mer fantastisk med det er at du blir en redaksjon som jobber med ett tema. Noe som er veldig vanskelig å få til i de strippede redaksjonene i Norge i dag.

– Det er vanskelig å få satt sammen en gruppe med mange mennesker som kan jobbe med samme emne. Og vi har ikke bare gjort det i en uke. Vi har gjort det i to og en halv måned. Så det er en måte å lage en redaksjonell muskel som det er illusorisk å skulle ha på egen hånd.

Et lite EU-EØS

I tillegg til det praktiske trekker hun frem det sosiale og det interessante i å utveksle ulike erfaringer som det nødvendigvis blir mange av når bakgrunnene er så ulike.

– Folk sitter på forskjellige steder, og opplever verden forskjellig.  Noen ser det samme som deg, mens andre ser noe helt annet. Det har vært en sterk opplevelse å jobbe over landegrensene, og få til noe sammen med andre som sitter med helt andre referanser. Vi har vært et lite EU – EØS.

Konflikter som alle skjønner vil kunne oppstå sier hun de har løst underveis. Og henfall til nasjonale stereotypier har det vært flere av. Snakkesalighet er ulikt fordelt, på samme vis som vektleggingen av disiplin ikke er den samme over alt.

Oversetter alt

Ingen i gruppen har for øvrig engelsk som morsmål. Engelsk er likevel fellesspråket. Alt arbeidet de gjør oversettes derfor til engelsk, siden alle skal ha tilgang til alles arbeider.

– Dette må bli veldig tidkrevende?

- Ja. Enormt. Dette er et eksperiment, så vi får se etterpå hva som var verd strevet og hva som ikke var verd det. Samtidig var det jo en forutsetning for å gå i gang med dette at all reseaechen skulle bli tilgjengelig på et språk alle kan. Så det kommer vi nok ikke unna.

– Hvordan blir økonomien i dette?

– Dette er jo ikke akkurat noen business-modell. Vi har klart dette med hjelp av store støttebevilgninger fra stiftelser. Fritt Ord har finansiert meg, og en rekke tyske og andre stiftelser har finansiert de andre.

Tid koster

Ifølge nettsiden har nettverket til sammen foreløpig fått støtte på til sammen 265.840 euro, tilsvarende 2,4 millioner kroner. Fritt Ord har støttet med 16.500 euro, eller omsatt til norske kroner: 144.000.

– Hva tenker du om at det er stiftelser som finansierer jobben?

– Det er sånn det har blitt. Fritt Ord må vel ha blitt den største finansieringskilden for grundig journalistikk i Norge. Det er synd at mediene ikke lenger har budsjettene som kreves. Dette ville overhodet ikke vært mulig å gjøre med de timene vi har lagt inn om vi ikke hadde visst på forhånd at vi hadde anledning til å gjøre det. Du må ha tid til å gjøre jobben.

– Selv om mediene som trykker dette i Norge betaler for det, så reflekterer ikke betalingen på noen måte arbeidet som ligger i sakene.

Hun roser redaksjonsledelsen i Stavanger Aftenblad, som har gjort innsatsen med å fremme prosjektet overfor de andre Schibsted-avisene. I tillegg kommer Adresseavisen som Aftenbladet tradisjonelt har samarbeidet med på utenriksstoff.

– Var det lett å få solgt inn?

– Det var lett på den måten at jeg har et veldig godt forhold til min gamle arbeidsgiver. De kjenner meg, så jeg har ikke måttet kjempe meg inn.

– Det at du har denne kontakten, kan det kalles en fordel?

– Ja. Det kan ikke overvurderes. Alt dette er et eksperiment, og det var bare jeg som kjente de andre som er med. Så det er klart at det er et tillitssprang for avisene.

– Vi er flere som har hatt backing fra lokale mediehus. Men vi har ellers vært veldig autonome.