En trafikkpolitimann ved en av Pyongyangs gater. Det er rushtid, men kun noen få biler, trikker og busser kjører i gatene. Foto Roger Turesson, DN
En trafikkpolitimann ved en av Pyongyangs gater. Det er rushtid, men kun noen få biler, trikker og busser kjører i gatene. Foto Roger Turesson, DN

To blikk på Nord-Korea

VG-fotograf Annemor Larsen og Roger Turesson i svenske Dagens Nyheter lette etter hverdagsbildene i et av verdens mest lukkede land. 

Published   Updated

Nord-Korea er et av de få landene i verden hvor tilgangen på informasjon er begrenset. Mange fotografer drømmer om å reise til det lukkede landet, og kikke bakom fasaden. På fotofestivalen DOK17 i Fredrikstad henger utstillingen «North Korea Now», med bilder fra to fotografer - Annemor Larsen i VG og Roger Turesson i Dagens Nyheter i Sverige.

Annemor Larsen hadde lenge vært nysgjerrig på Nord-Korea. Men det var først da hun satt og kikket gjennom bildene fra et kort besøk i landet for å lage reportasje om fotballtrener Jørn Andersen, at nysgjerrigheten våknet for alvor.

– Jeg hadde et skikkelig vakuum inni meg. Jeg så endel av landet, men samtidig hadde jeg jo kun ferdes i sportskretser i hovedstaden Pyongyang. Det var utrolig frustrerende - tenk om jeg aldri kom tilbake dit igjen? Jeg følte at jeg hadde sett altfor lite til å være en god observatør. Jeg visste ingenting! Forteller Larsen. Hun ergret seg over at hun ikke hadde kikket mer inn bak fasaden, for å se hvordan vanlige folk lever. Hun ville tilbake. Se ordentlig.

 

Folk strømmer til parken ved elvebredden for å se på fyrverkeri til ære for avdøde Kim Jong-il, faren til Nord-Koreas leder. Foto: Annemor Larsen, VG
Folk strømmer til parken ved elvebredden for å se på fyrverkeri til ære for avdøde Kim Jong-il, faren til Nord-Koreas leder. Foto: Annemor Larsen, VG


Noen måneder sendere, i februar i år, fikk hun visum sammen med journalist-kollega Anne Stine Sæther. De reiste som sportsreportere, for å besøke ulike idrettsarrangementer og anlegg i Nord-Korea.

Ble passet på

Det var også en sportsinvitasjon som ga svenske Turesson og hans kollega Torbjörn Petersson i Dagens Nyheter lov til å reise. Etter å ha søkt visum forgjeves flere ganger i løpet av de siste syv årene, fikk de endelig napp da det skulle arrangeres maraton i Pyongyang. Flere utenlandske løpere deltok, og det svenske teamet fikk lov til å rapportere.

Vi var i Nord-Korea i åtte dager. Skjemaet var nøye forutebstemt, med eksakt program time for time. Vi måtte skrive under på at vi skulle holde oss til tidsskjema, og at vi ikke skulle forlate hotellet uten de to guidene våre, forteller Turesson.

 

Synrkonsvømming er populært i Nord-Korea. Foto: Annemor Larsen, VG
Synrkonsvømming er populært i Nord-Korea. Foto: Annemor Larsen, VG


Guidene passet på at Larsen og Turesson ikke snakket med folk og rettet kamera mot noe som ikke skulle fotograferes. Det var mye.

«I can see that you have a friendly heart. Please don’t take any photos that can compromise me», sa guiden til Annemor da de kjørte rundt i bussen, «The Blue Dragoon», som VG-teamet døpte den.

– Det var viktig å huske på at bildene jeg tok under guidens oppsyn kunne skape problemer for ham dersom jeg brøt instruksene, sier Larsen.


– Observasjoner like viktig som bilder


Etterhvert måtte hun erkjenne at hun ikke kunne dokumentere alt. Sammen med Sæther gjorde hun notater og tok lydopptak. Hennes observasjoner og kunnskap er like verdifulle som bildene, mener Larsen. Hva folk dyrket på jordene, hva slags klær de hadde på seg, hvilke mobiltelefoner de brukte.

– Jeg var sykt fokusert. Jeg så på alt, og registrerte alt i form av en logg. Vi tok også opp lydopptak mens vi satt på bussen, hvor vi spilte inn våre observasjoner, forteller hun.

 

Nordkoreaner på vei hjem etter arbeidsdagens slutt på Pyongyangs undergrunnsbane. Foto: Roger Turesson, DN
Nordkoreaner på vei hjem etter arbeidsdagens slutt på Pyongyangs undergrunnsbane. Foto: Roger Turesson, DN


Den eneste gangen Turesson var tett på vanlige mennesker, var da han og Petersson tok undergrunnsbanen noen stasjoner i hovedstaden. Da kunne de småprate litt. Men mange var redde og snudde seg vekk når Turesson tok frem kamera.

– Jeg måtte skyte fra hofta, forteller Turesson, som synes jobben var både frustrerende og interessant. Alt er annerledes, alt er unikt, men man ser bare en brøkdel. Og hva er det egentlig man ser? Kan man vite hva det er man fotograferer, når man ikke får lov til å prate med dem man tar bilde av?

 

Gjennom bussvinduet fotograferer Larsen fire mennesker som er samlet rundt et tre. Hva holder de på med? VGs team får aldri vite svaret. Foto: Annemor Larsen, VG
Gjennom bussvinduet fotograferer Larsen fire mennesker som er samlet rundt et tre. Hva holder de på med? VGs team får aldri vite svaret. Foto: Annemor Larsen, VG


– Det er en gåte, sier Larsen. Hun kjøres rundt i landet med «The Blue Dragon». Gjennom vinduet ser hun hundrevis av mennesker som går langs elven. Hun fotograferer, noterer. Først når hun kommer hjem, og zoomer inn på menneskene på dataskjermen, ser hun at de plukker stein. Gjennom nitidige undersøkelser og tilbakemelding fra eksperter, forstår hun at menneskene plukker stein for å flomsikre jordene. Larsen brukte mye tid på å få bekreftet informasjon fra flere kilder, og forstå hva hun hadde sett.

Tidsreise

«Som å reise tilbake i tid», kaller Turesson opplevelsene fra Nord-Korea. Med erfaring fra å jobbe i tidligere sovjetrepublikker og gamle Øst-Tyskland, fikk han litt den samme følelsen.

Bildene vi ser fra Nord-Korea er begrenset, og ofte viser de mennesker som oppfører seg nærmest som roboter. Vi vet at de er indoktrinerte. Propagandaen er overalt. Larsen mener at det er lett å bli blendet av situasjoner som er morsomme og underholdende, på bekostning av menneskene. De sarkastiske bildene ligger der, hele tiden. Men å karikere er ikke det samme som å være kritisk, påpeker hun. 

 

Det er nasjonal festdag, og folk bader i Munsu vannpark. Foto: Annemor Larsen, VG
Det er nasjonal festdag, og folk bader i Munsu vannpark. Foto: Annemor Larsen, VG


– Jeg dro ikke til Nord-Korea for å få bekreftet en forestilling, eller en vinkling. Det gjør jeg egentlig aldri når jeg fotograferer. Jeg ønsket å forstå litt mer, forteller Larsen. Hun sa til seg selv: Nå skal jeg prøve å se på dette som om jeg er hjemme i Norge, det fortjener menneskene som bor der. De har jo ikke noe valg. Så jeg lette etter det gjenkjennelige i alt som er rart og annerledes.

Et barn som klamrer seg til en mor i badebassenget. En kvinne som lener seg inntil skulderen til en mann i folkemengden. Passasjerer i egne tanker på undergrunnsbanen. Små øyeblikk av liv og menneskelige følelser i en vel-regissert presse-forestilling.

 

En overfylltl lastbil kjører langs den öøde motorveien mellon Pyongyang og Wonsan. Utenfor hovedstaden sykler eller går de fleste langs veiene. Foto: Roger Turesson, DN
En overfylltl lastbil kjører langs den öøde motorveien mellon Pyongyang og Wonsan. Utenfor hovedstaden sykler eller går de fleste langs veiene. Foto: Roger Turesson, DN


For Larsen er bildene et slags fredsønske. Hun mener at det er lett å la seg underholde litt av konflikten mellom Kim Jong-un og Donald Trump når man leser om den i mediene.

– Hvis det smeller en atombombe, må vi bare huske på at det lever 25 millioner mennesker der, som ikke har noe valg. De kommer seg ikke noe sted. Jeg håper folk tenker litt på enkeltmenneskene de har sett på bildene. Da føler jeg at prosjektet har hatt en verdi, sier hun.


Utstilling i Fredrikstad


Å stille ut sammen på fotofestivalen DOK17 i Fredrikstad synes begge fotografene er moro. Når Larsen ser på Turesson sine bilder, får hun sug i magen. Turesson er stilsikker og elegant, bildene en anelse mørkere enn Larsen sine. De har vært på mange av de samme stedene, stått foran flere av de samme motivene. Men blikkene er ulike.

 

Elever trener på Pyongyang International Football School. De største talentene i landet får sjansen. Foto: Roger Turesson, DN
Elever trener på Pyongyang International Football School. De største talentene i landet får sjansen. Foto: Roger Turesson, DN


– Jeg skulle fotografere på et skianlegg. Full av entusiasme forteller guiden om en fotograf som hadde vært der, og som var så dyktig til å stå på ski. Det var Annemor, forteller Turesson, som beskriver Larsen som en veldig dyktig og dedikert fotograf.

Nå henger bildene deres side om side utendørs på Flesketorget i Fredrikstad.

– Når man først må dele oppmerksomheten med en mann, som attpåtil er svensk, så var det jo bra at det var selveste Roger Turesson. Han har jeg stor respekt for, avslutter Larsen.