Harald Henden har fotografert de mest sårbare ofrene i krigen mot IS

BILDET:

Harald Henden har fotografert de mest sårbare ofrene i krigen mot IS

VG-fotografen bruker kroppsspråk til å kommunisere at han vil godt i møte med irakiske mødre og deres underernærte babyer.

Da Harald Henden, fotograf i VG, fikk høre at det enorme mentale stresset det er å leve i en brutal krig har gjort at mange mødre fra Mosul har mistet evnen til å amme sine spedbarn, forsto han at det var en sterk og viktig historie. Sammen med VGs Midtøsten-korrespondent Nilas Johnsen var han i Mosul i Irak, for å rapportere fra frontlinjen i kampen om Mosul. 

– Denne gangen skulle vi tenke annerledes. Sjef på utenriksavdelingen, Brynjar Skjærli, ville at vi skulle lage en gjennomarbeidet digital-spesial i samarbeid med utviklingsavdelingen, i stedet for å levere nyhetssaker daglig. Det var en annen måte å tenke på. Lyd og video var viktig, og for første gang hadde jeg et go-pro kamera på hjelmen, og en lydopptaker med, forteller Henden. 

VG-teamet var i Irak i to uker. Å få tilgang til frontlinjen var det viktigste, for det er der motivene ligger.

– Men vi er alltid i kontakt med hjelpeorganisasjoner for å vite hva de driver med i området. Egentlig var planen å reise til et annet sykehus. Men da vi hørte om arbeidet Leger uten grenser gjorde med spedbarn som ikke fikk brystmelk av mødrene sine fordi de har mistet evnen til å produsere melk, var vi fast bestemt på at dette var noe vi måtte prioritere. Mangelen på annen mat i krigssonen gjør at de små blir underernærte. Jeg visste at det kom til å bli følelsesladde bilder som viser den medmenneskelige siden av krigen, en sterk kontrast til den harde frontlinjen.

Tvillingene Mariam og Eman er 1 måned gamle og veier 2,24 kg. Foto: Harald Henden, VG


Fra hotellet i Erbil er det en kjøretur på to-tre timer til sykehuset i byen Qayyarah sør for Mosul. Når VG-teamet prøver å krysse grensen mellom Kurdistan og Irak første gang, blir de bedt om å snu. Årsaken er uviss, men en grunn mener de kan være at tolken deres tidligere har jobbet for et medium som har solgt materiale til Al-Jazeera, en kanal som er svært upopulær i mange arabiske land. To dager senere prøver de igjen, med ny tolk. Da slipper de over grensen. 

– Hva møtte deg på sykehuset i Qayyarah? 

– Jeg visste at inntrykkene ville bli sterke. Samtidig, når barna er så små som under seks måneder, er det ikke så lett å se at de faktisk er underernærte, de har jo forskjellige fasonger og størrelser. Men det var likevel åpenbart at noen av dem var veldig svake.

– Hva er viktig for deg når du fotograferer ofre for krig, mennesker som er i en ekstremt vond og sårbar situasjon?

– Det er at man ikke går over streken. Man møter personer som er følelsesmessig i periferien av hva et menneske er konstruert for å tåle. Da er det viktig å vise respekt og fotografere dem med verdighet, og ikke bryte inn i noe. Av og til er det vanskelig. Men ikke i dette tilfellet. Selv om jeg ikke kunne kommunisere språklig med mødrene på sykehjemmet, kommuniserte jeg med kroppsspråket. Jeg viser at jeg ikke ønsker å trenge meg på hvis de ikke vil ha meg der, at jeg har sympati, at babyen deres er søt og fin, uten å si det. Det handler om å vise at du forstår at de er i en forferdelig situasjon. Slik at de skjønner at jeg mener godt med å være der med kamera. Jeg fikk god tilgang. Jeg respekterte selvfølgelig de mødrene som ikke ønsket å vise ansikt. En viktig del av å jobbe i muslimske land, er å respektere kvinnene.

– Hvorfor har du valgt å fotografere i sort-hvitt?

– Den siste sort-hvitt reportasjen jeg hadde på trykk i VG var i 2002, tror jeg. Det var fra en mursteinsfabrikk i Peshawar, et lite sideprosjekt jeg gjorde da jeg var der for å rapportere om Taliban etter 9/11. Jeg bestemte meg på forhånd for at denne reportasjen skulle være i sort-hvitt. Sykehusene i denne delen av verden er ikke hvite og sterile, det er tepper og puter – en kakofoni av farger. Jeg ville fokusere på ansiktene til barna, og de var vanskelig å få frem med alle fargene. Det var deilig å jobbe i sort-hvitt.

 

Ahmed er 1 år 2 mnd. og veier 6,55 kg. Kritisk underernæring kan gi livstruende svikt i organer som lever og nyrer, og mange vil aldri vokse seg til normal størrelse. Foto: Harald Henden, VG


– Hvordan?

– Farger trekker til seg oppmerksomhet, og gjør at man vanskeligere kan kontrollere komposisjoner. Ønsker man for eksempel å lede betrakterens blikk langs en sterk diagonal i bildet, vil en forstyrrende rød flekk kunne ødelegge det. Sort-hvitt er enklere.

– Hvorfor ønsket du å fokusere på ansiktene til barna?

– Fordi jeg ville legge vekt på det menneskelige og mer følelsesmessige aspektet i historien. Følelser kommer til uttrykk i ansiktet og i øynene. Det står som en sterk kontrast til de mer «harde» bildene fra frontlinjen, hvor alt handler om dramatikk og våpen.

– Føler du deg av og til maktesløs eller fortapt i all lidelsen?

– Det hender, men det skjer ikke lenger så ofte som tidligere. Men man kan bli sliten av å tråkke i menneskelig lidelse. Denne situasjonen var ikke så ekstrem. Når barna har kommet så langt som til sykehuset, er det ingen fare for at de dør av sult. Jeg hadde mye verre opplevelser da jeg rapporterte fra sultkatastrofen i Sør-Sudan i 1997. Det var så ille, at hjelpearbeidere måtte velge hvem de skulle hjelpe, og hvem som bare måtte ligge og dø. Da føler du deg fullstendig maktesløs når du står der med et kamera.

– På hvilken måte kan bilder være et talerør for ofrenes sak, sammenlignet med det skrevne ord?

– I en sånn situasjon er bildene viktigere enn ordene. Fordi du kan uttrykke dine egne og andres følelser, og beskrive situasjonen på en helt annen måte. Du skal være en ekstremt god skribent for å kunne slå like hardt som et bilde. Dette er en del av journalistikken der bilder er utrolig viktige for å fortelle historien, det er jo en grunn til at Leger uten grenser inviterte oss. Det lille jeg kan bidra med er at jeg fotograferer og viser hvordan det er, mens de trenger fokus for å samle inn penger.

– Etter 30 år i denne jobben, kan jeg si at det er en illusjon at bilder forandre verden. Men de kan være til hjelp der og da, derfor er jobben viktig.

– Hvor mange ganger har du vært i grenseområdet til Syria etter at krigen brøt ut?

– Vi var i Damaskus og i Aleppo i månedsskiftet februar-mars i år, med visum fra regjeringen i Damaskus. Ellers har jeg vært flere ganger i grenseområdet i Tyrkia, og i Mosul i oktober i fjor. Lysten til å reise inn i Syria på opprørskontrollert område er nesten totalt fraværende. Det er altfor farlig.
 

Muntadhar er 5 måneder og veier 3,57 kg. Storebror Hisham ligger inntil lillebroren. Foto: Harald Henden, VG


Men det er også farlig å jobbe i grenseområdet i Tyrkia. Ryktene om utenlandske reportere sprer seg fort, og det finnes gjenger som setter opp feller for å ta utlendinger og selge dem som gisler over grensen i Syria. Reportere bør derfor i enkelte situasjoner være forsiktige med å fortelle tolk eller sjåfør om planene for de neste dagene. Da han besøkte Mosul i mai i år, var det snikskyttere Henden var mest på vakt for.

– Snikskyttere er min store redsel. Ellers føltes det ikke så farlig. Den siste offensiven var ikke innledet, frontlinjen gikk rundt gamlebyen. Der var det bombing fra fly, artilleri-skyting og snikskyttere. Det er viktig å være oppmerksom hele tiden. Man er i høyspenn: Hvordan ser det ut rundt deg? Hvis en snikskytter ikke kan se deg, kan han heller ikke skyte deg. Sansene må være åpne. Vi var ekstremt forsiktige.

– Hvordan klarer du å skape et rom for å ta gode bilder når du er i en så ekstrem situasjon, hvor du må passe på hele tiden?

– Det er litt av det som kommer med erfaring. Det er enklere nå enn da jeg begynte. Av og til kan sansene bli overveldet, spesielt ved lukten av døde kropper som har ligget lenge. Luktesansen er den sterkeste, og den er vanskelig å kontrollere. Med erfaring er det lettere å ta et effektivt fotografi enn det var i starten. Frykt og et høyt spenningsnivå er en naturlig del av hverdagen. Men man må lære seg å kontrollere den, slik at man ikke får panikk men heller er skjerpet og forsiktig.

Med et go-pro kamera på hjelmen, hadde Henden enda en ting å tenke på. Kamerat måtte han skru på i rett øyeblikk, for å få levende bilder og lyd som egnet seg. Men like viktig var det å skru av, slik at redigeringsjobben i etterkant ikke ble uoverkommelig. I blant var det vanskelig å konsentrere seg om å ta gode stillbilder.  

Harald Henden (56)

• Fotograf på utenriksavdelingen i VG siden 1987
• Aktuell med reportasjer fra kampen om Mosul
• På Sommer i P2 2.juli prater Henden mer om dilemmaer og tanker rundt å jobbe i konflikter


– Jeg skal fylle rollen som fotograf, som journalist i form at jeg kanskje skal kommentere litt på videoen, jeg skal filme. Det en spennende utfordring som jeg ser nødvendigheten av. Men man skal være klar over at man fyller roller som tidligere var helt separate yrker. Heldigvis hadde jeg folk hjemme som redigerte videoene for meg. Ellers hadde det ikke fungert. Digitalspesial er teamwork. Emilie Hald Torp fra VGTV gjorde en helt fantastisk jobb med redigering av bildespill, lyd og video. Bjørn Reitzer Johannessen fra utviklingsavdelingen satt lange dager og delvis netter for å sy det hele sammen. 

– Hvordan er satsningen på utenriksreportasje i VG for tiden?

– Jeg synes den alltid har vært bra, og den er definitivt ikke noe dårligere nå. Vi er mer globale enn noensinne, og verden har blitt mindre. Det gjør at det er en uttrykt satsning på utenriks fra ledelsen. Jeg er også glad for at vi eksperimenterer, slik som dette samarbeidet med utviklingsavdelingen. Det er inspirerende. Som en av få aviser betaler VG det det koster å reise på slike turer, selv om det er dyrt. Det er jeg veldig glad og takknemlig for.

Harald Henden. Foto: Gisle Oddstad, VG


Selv om det kommer sterke bilder på byråene hver eneste dag, opplever Henden at VG bruker større plass på papir og digitalt når avisas egne fotografer er på plass med kamera. Dermed kommer historiene ut til det norske publikummet som har VG og norske medier som sin primære nyhetskilde.

– Derfor er det viktig at jeg er der, og får informasjonen ut på en god måte. Vi kan ikke bare overlate jobben til lokale frilansere og byråene.

– Hva er et godt nyhetsbilde, og hva kan det oppnå? 

– Det er et vanskelig spørsmål, jeg tenker at det er situasjonsavhengig. Innhold kommer før komposisjon, men hvis du klarer å kombinere disse to har du et sterkt bilde. Et godt nyhetsbilde kan ikke forandre verden, men være med å sette fokus på viktige ting, som konflikter og sultkatastrofer. Det beste eksempelet jeg har selv, er sultkatastrofen i Sør-Sudan i 1997. Det var den verste siden sultkatastrofen i Etiopia i 1984. Området var vanskelig tilgjengelig, og vi måtte leie eget fly for å komme oss inn. Vi fikk seks sider på trykk i VG. Reportasjen fikk så mye oppmerksomhet, at de fem store hjelpeorganisasjonene gikk sammen og åpnet konto Nr. 1 for å samle inn penger i fellesskap. Vårt arbeid hadde en helt direkte betydning for hva hjelpeorganisasjonene fikk inn av midler. Det er viktig at vi er der. Av og til kan vi gjøre en liten forskjell, selv om jeg dessverre har liten tro på fred i verden.

Annonser

Les også

VGs sjefredaktør får Målprisen 2017 av Noregs Mållag for å ha åpnet opp for nynorsk i avisen.

Hver fredag setter Kari Slaatsveen og Håkon Gundersen seg ned for å lage podkast. Sammen ser de på journalistikken gjennom 200 år.

REPORTASJE: I 35 år har RadiOrakel herjet på FM-båndet. Det har de tenkt å fortsette med.