Slik gravde Bjørn Asle Nord og BT-teamet fem fot under

For BT journalist Bjørn Asle Nord begynte det med at han leste en vanlig nyhetsartikkel i egen avis. «Vi trodde ikke hun skulle være i live» var tittelen, og saken handlet om en tysk kvinne som ble reddet ut av et snøskred ved Haugastøl, etter å ha ligget under snøen i fire timer. Nord ble nysgjerrig, klippet ut saken og la den på pulten. Noen uker senere leste han skredrapporten om redningsaksjonen. Til tross for den nøkterne beskrivelsen fremsto historien som spektakulær.

Men for Nord, som er en pådriver for fortellende journalistikk, var ikke det åpenbare dramaet nok.

– Når jeg forteller historier tenker jeg alltid; hva handler dette egentlig om? Hva slags historie vil jeg fortelle, utover dramaet?  

LES OGSÅ: Skal dele triks og hemmeligheter for fortellende journalistikk

Møtet i Leipzig

Det var først da han tok en telefon til lederen av Norske Redningshunder, at bitene falt på plass. Det historien skulle handle om, var samspillet mellom frivillig og profesjonell redningstjeneste. Debatten om norske verdier gikk, og Nord var egentlig litt irritert på den. Det var da tanken slo ham: Hva er mer norsk enn frivillighet? Å bruke fritid, ferie og penger for å redde menneskeliv? Det er noe av det fineste med vårt samfunn, mener han. 

– Journalisters primæroppgave er å grave frem kritikkverdige forhold. Men det er også viktig, og bra for journalistikkens omdømme, at vi formidler historier om det gode og velfungerende i samfunnet vårt. 
 

Lensmannen på Geilo gikk med på å videresende en epost til faren til kvinnen som ble gravd frem fra snøen. Han var også turleder. I eposten forklarte Nord hva slags historie han ville fortelle, og la stor vekt på at han ønsket å løfte frem innsatsen til de frivillige. Så var det bare å krysse fingrene og vente. 

En fredagskveld uken etter ringte telefonen. Det var fra Tyskland. Familien var med. 

Sammen med fotograf Eirik Brekke dro han til Leipzig for et første møte. Den tyske kvinnen, Adina, kunne takke redningshunden Ted for at hun var i live. Med seg til det første intervjuet, hadde BT-teamet bilder av Ted. Det var en måte å etablere tillit på. 

Personlig rekord

De første intervjuene med Adina og reisefølget fant sted i mai i fjor. Nord hadde fått tilgangen. Tilbake i Bergen begynte han å nøste. Totalt har han snakket med nærmere 40 kilder. Historien følger tre tidslinjer; en for Adina og reisefølget, en for redningsheltene og en for selve aksjonen. BT-journalisten brukte mye tid på å få bekreftet hendelsene fra flere hold, helt ned til det minste detaljnivå.
 

Fra september til slutten av november 2016 jobbet han fulltid med saken. Han var i en boble.

– Den største utfordringen var å velge startpunkt. Jeg har skrevet langt før, men en historie i fire deler på over 50.000 tegn er personlig rekord. Da er det godt å få hjelp av andre dyktige folk med erfaring, forteller Nord.

Hjelp til å strukturere reportasjen fikk han av den amerikanske Pulitzer-vinneren i feature, Tom French. Tekst-mentor fant han i Mark Kramer, som er grunnlegger av USAs fremste konferanse i fortellende journalistikk. Nyhetsleder for samfunn, Eir Stegane, var Nords nærmeste sparringspartner i BT. I tillegg sendte han manus til et knippe «vanlige» lesere i bekjentskapskretsen, for å teste hvordan saken slo an. En tysklærer Nord kjenner, oversatte tekstutkastet, og leste det inn. Lydopptaket ble sendt til alle i reisefølget. På den måten kunne han forsikre seg om at beskrivelsene var så presise som mulig. 

– I fortellende journalistikk er jo min stemme tydelig. Samtidig er de jeg skriver om nøkterne folk som ikke gjør for mye ut av seg. Det må gjenspeiles i fortellerstemmen, mener han. Dialogen med kildene var tett hele veien.

Journalisten anbefaler: Fem fot under

Formidle ubehaget

Men aller tettest jobbet han med Lasse Lambrechts og kollegene i Bord4 - vestlandsavisens anerkjente datajournalister. Førsteutkastet ble ferdig i november. Det tok en time å lese. Hva i all verdens land og rike skal vi gjøre med dette, var den første tanken Lambrechts fikk. 

At historien var et digitalprosjekt litt utenom det vanlige, hadde vært klart hele tiden. Illustratør og designer Steffen Øie ble koblet på. I tillegg til å ha den visuelle forståelsen av farger, lys og elementer er han også en del av et levende spillutviklermiljø i Bergen. 

– Digital presentasjon handler om mye av det samme som dataspill. Du skal hekte folk på, få dem inn i historien og gi dem små belønninger for å lese videre, mener Lambrechts.

Idémyldringen var i gang. Å hive ut noen ideer som kunne få Nord til å miste nattesøvnen var helt nødvendig. Han hadde sterkt eierskap til saken, men datajournalistene og illustratør måtte få leke fritt.

– Vi forsto fort at vi måtte fjerne bremseklosser i saken, forteller Lambrechts. Kart med oversikt over hvor ulykkesstedet ligger og turfølgets skirute var nødvendig for å gjøre narrativet tydelig for leseren. I tillegg ville de formidle ubehaget som lå i historien - følelsen av hvordan det er å ligge i mørket under snøen. De tre ulike tidslinjene ble underbygget av det visuelle. For Adina går tiden sakte. Det illustreres med større mellomrom mellom setningene, som ligger på sort bakgrunn. 

Grundig dokumentert

Nord fikk et stort privat bildemateriale fra turfølget, som hadde dokumentert turen fra start til slutt. Ambulansearbeider Reidar Brusletto hadde tatt bilder av redningsaksjonen. Ikke de beste bildene teknisk, men av stor dokumentasjonsverdi.

I siste kapittel er Adina er tilbake i hverdagen i Tyskland, og hun reiser tilbake til ulykkesstedet på Haugastøl. Her er det bildene til Eirik Brekke som forteller den visuelle historien. 
 

– Vi ville bruke bildene der de hører hjemme. Siste del av historien skildrer nåtiden. Lyset og nyansene kom inn i livet hennes igjen. Det er sommer, ting er mer normalt, forteller Nord.

Digital historiefortelling byr på utfordringer. Sakene leses på desktop, i et hav av nettlesere, på nettbrett, på ulike mobilskjermer. De siste to ukene før publisering testet de for å være sikre på at det leseren ikke skulle stoppe opp på grunn av tekniske hindringer. 

Internasjonale ambisjoner

Lambrechts mener «Fem fot under» illustrerer hvordan digitale langlesere har utviklet seg. For fire-fem år siden var det «snowfall» som gjaldt. Det som i utgangspunktet var tittelen på en Pulitzer-prisvinnende reportasje i The New York Times, hvor foto, video og grafikk ble brukt på en nyskapende måte, ble senere navnet på en egen sjanger. 

– Snowfall var den første bølgen. Det var mer tut og kjør, hvor du som leser kunne gå i alle mulige retninger. I «Fem fot under» er det ingenting som får deg til å stoppe opp, alt drar i samme retning, sier datajournalisten. 

Til tross for begrensede ressurser, er det et stort ønske i BT om å utvikle den digitale journalistikken, forteller de. 

– Det er krevende. Men har du en god idé, driven og viljen til å gjennomføre, kan du få til det meste. Det beste med kulturen her er romslighet og god takhøyde, mener Nord. 

– Vi er kanskje ikke VG eller The New York Times. Men vi har ambisjonene deres. Det vi lager skal holde et høyt internasjonalt nivå, sier Lambrechts.