Bergens Tidendes Tron Strand mener miljøorganisasjonen Zero motarbeidet artikkelserie om biodrivstoff

Zero svarer med at det Skup-nominerte arbeidet ikke gjorde annet enn å gjenta gamle påstander.

Published Updated

Under forhandlingene om statsbudsjettet for 2017 var det nær på krise for regjeringen. Den hadde stilt ultimatum om at den såkalte bilpakken ikke skulle røres.

Bergens Tidendes politiske reporter Tron Strand fulgte forhandlingene, og merket seg spekulasjoner om at økt bruk av biodrivstoff kunne bli en del av løsningen.

Det skulle bli starten på et arbeid som senere ble møtt med det Strand karakteriserer som en bakvaskelseskampanje mot journalistikken. Men det skal vi komme tilbake til.

Ifølge metoderapporten som er levert inn til Skup stilte Strand tidlig spørsmålet om hva en enighet om innblanding av biodrivstoff ville ha å si for prisen på bensin og diesel. 

Dermed skjedde noe uvanlig i norsk sammenheng, nemlig at Bergens Tidende (BT), Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen og Fædrelandsvennen samarbeidet på samme sak.

– Jeg hadde allerede lest såpass mye at jeg visste at det var mange ulike spor å følge. Men det ville bli for krevende for meg og BT å gjøre alene. Derfor gikk jeg til ledelsen min og sa at dette er et prosjekt som mest sannsynlig kommer til å være viktig, og som det kommer til å være mulig å lage mange gode saker på. Men at det haster fordi Stortinget har gjort et vedtak, forskrifter skal utarbeides og konsekvensene skal ut på høring, sier Strand, som har jobbet i BT i over 30 år og som tidligere i år gikk av som leder for Stortingets presselosje.

Utfordrende samordning

Tron Strand. Foto: Bergens Tidende
Tron Strand. Foto: Bergens Tidende

Under budsjettforhandlingene hadde Strand bedt bensinstasjonenes bransjeforening Norsk Petroleumsinstitutt (nå Drivkraft Norge) om å regne på konsekvensene av at kravet til omsetning av biodrivstoff økte til 20 prosent innen 2020. 

Han ønsket fullt trykk på saken, og at en omfattende dekning skulle være i mål før landsmøtesesongen tok til våren 2017.

Dermed ble det sendt ut invitasjon til de andre regionavisene. Oslo, Stavanger og Trondheim besluttet at de ville sette av en medarbeider hver til arbeidet. Strand ble koordinator.

Deltagerne samlet seg innledningsvis til et møte i Oslo der de snakket seg gjennom temaet og fordelte hovedoppgaver for dekningen. Aftenposten tok seg av konsekvensene for bilenes motorer, Aftenbladet så på vedtakets betydning for norsk industri og Adresseavisen fokuserte på skognæringen. Strand tok seg av betydningen for miljøet og koordineringen.

Deretter jobbet journalistene på hver sin side. Research og kildemateriale ble delt internt i gruppen gjennom bruk av Google Drive.

– Alle var hele tiden orientert om hvor langt de andre hadde kommet.

Strand sier at det først og fremst var samordning av materialet som var en stor jobb. En erfaring nå i ettertid er at de også burde hatt en felles reportasjeleder dedikert til prosjektet, og ikke trekke på ledelsen i hvert enkelt mediehus.

– Reportasjeledelse blir en krevende øvelse når fire mediehus samarbeider om en type saker som skal håndteres på samme måte og trykkes samtidig i alle mediehusene.

Journalisten forteller og om ulike redaksjonelle kultur som møttes. Det var ulik tilnærming, ulike krav til skriving, hvordan en sak formes og ulike krav til hvordan en sak er godt løst eller har forbedringspotensial.

– Det var også frustrasjoner, men først og fremst fryktelig mye arbeid. Det var jeg som hadde mest oversikt over detaljene. Og alt må være rett. Du kan ikke slurve med fakta i slike saker.

Sladdede titler

Under innsynsrunder opplevde de at selv titler på journalføringer var sladdet. Og omkamper hadde de ikke tid til.

– Alle som jobber med innsyn nå sliter med at mye blir unntatt offentlighet - og ofte ubegrunnet. Jeg ba om merinnsyn og fornyet vurdering, men å gå full klagerunde om Sivilombudsmannen hadde vi ikke tid til.

Når det kom til publisering ble det også tydelig at de pressefaglige og etiske vurderingene ikke var like i alle mediehusene. Brødteksten i sakene ble publisert likt av alle mediehusene. Men tittel og ingress varierte. I metoderapporten beskrives blant annet at en vaktsjef kan insistere på å ha med et kan i tittel, mens en anne vil vinklingen mer konstaterende.

– Det er et spørsmål om hvor skarp du skal være i tittelen. Det kan ligge mange og lange diskusjoner bak et kan noen ganger.

Men det var også andre utfordringer Strand og kollegene møtte på. Journalistene valgte for eksempel å bruke forsker Bjart Holtsmark fra SSB til å regne på klimaeffekten av Stortingets vedtak.

– Han var en omstridt person, og det visste vi. Men SSB publiserte et eget kvalitetssikret notat på grunnlag av den jobben vi ga dem. Vi er ikke tatt i en eneste faktafeil i de regnestykkene. Vi kunne ikke gjort noe annerledes her, hvis vi ikke skal si at vi ikke kan bruke en forsker som er omstridt. Men det blir heller ikke riktig, sier Strand.

Bakvaskelseskampanje

Journalistene møtte også på et annet hinder, som Strand sier han aldri har opplevd maken til gjennom årene som journalist. I metoden skriver han at miljøorganisasjonen Zero aktivt motarbeidet journalistikken.

– Du møter et voldsomt trykk utenfra. Det var kjempemotstand. For her var det sentrale miljøer som følte seg tråkket på, som er vant til å opptre i det offentlige rom og som satte trykk på å kritisere journalistikken. Det som overrasket meg i denne saken er at presumtivt seriøse organisasjoner setter i gang bakvaskelseskampanjer, sier Strand.

I metoderapporten beskrives en hendelse i mars i fjor der Fædrelandsvennens Tarjei Leer-Salvesen ble oppringt av Zero med tips om ikke avisen kunne sjekke opp rykter de skulle ha hørt om at biodrivstoff-artiklene skulle være iscenesatt av First House på oppdrag fra Statoil. Da Leer-Salvesen kom på kontoret, sendte han en e-post til egen nyhetsredaktør, som informerte videre til de som jobbet på prosjektet. Journalisten bekrefter hendelsen overfor Journalisten.

Strand sier han har møtt på lignende rykter fra organisasjoner og politikere.

– Jeg har aldri opplevd at aktører har ringt rundt og plassert gale opplysninger om meg min journalistikk. At de har ringt til forskjellige personer i ulike miljøer og sier at dette er initiert av First House på oppdrag fra Statoil. Den typen bakvaskelser har jeg aldri opplevd.

Strand sier at journalistene hadde full støtte og backing fra redaktørnivået, og at ingen internt i mediehusene tvilte på hva de holdt på med.

– Men det er et problem at jeg får høre politikere på Stortinget, fra petroleumsnæringen og fra journalistkretser at dette er problemstillingen. Det er åpenbart ringt mange her og noe som er forsøkt plassert. 

– Jeg vet at Zero har ringt noen av dem. Det var Zero som ringte Fædrelandsvennen og Tarjei Leer-Salvesen med dette som tips. Jeg tror ikke at noen ved sine fulle fem vil antyde at jeg er i lomma på noen, noen gang.

– Hvorfor tror du det skjer?

– Du utfordrer krefter som har investert mye prestisje i at dette er fullt mulig å gjennomføre. Så kommer en artikkelserie som utfordrer det synet. Da må man møte det med argumenter, ikke bakvaskelse. Jeg har mistet all respekt for de folkene som Zero som ringer og sier at de har dette fra ulike kilder. 

Uenige om nyhetsmengden

Marius Holm. Foto: Zero
Marius Holm. Foto: Zero

Daglig leder Marius Holm i Zero avviser beskyldningene både om å stå bak en kampanje og at de er opphavet til ryktene om First House og Statoil. 

– Det var ikke en bakvaskelseskampanje, men et spørsmål til en journalist om å sjekke en påstand vi har hørt. Det er noe vi ble konfrontert med av andre. Vi lurte på om den artikkelserien var et resultat av den kampanjen. Hvis vi drev en slik kampanje, ville vi sagt det offentlig, sier Holm.

Han karakteriserer selv artikkelserien som en mediekampanje uten sidestykke i norsk historie.

– For første gang ble en slik sak kjørt parallelt i alle de store regionavisene samtidig. Det er veldig uvanlig, og et voldsomt volum. Det var svært krevende å få samtidig imøtegåelse til og våre korte, presise svar ble først tatt med i avisen noen dager senere. Vi opplevde dette som en sak som hadde en valgt og ensidig tilnærming.

Zero-lederen kritiserer også journalistikken for å mangle nyheter.

– Hvis vi ser på produktet journalistisk sett, klarte de ikke bringe annet på banen enn gjentagelser av påstander fra folk som hadde uttalt seg tidligere. Det var aldri nye vinklinger eller fakta.

I motsatt retning, trekker Holm fram NRKs Fredrik Solvang i positivt lys som en som tidligere hadde avslørt at biodrivstoff inneholdt palmeolje.

– Han fant nye tall, noe Aftenposten og co ikke klarte på tre måneder.

Trond Strand er sterkt uenig i at regionavisene ikke klarte å bringe noe nytt på banen.

– Miljøimplikasjonene av biodrivstoffvedtaket var ikke problematisert før. Vi dokumenterer at hele industripakken med påstander om at det vil være norsk produksjon i 2020 ikke medfører riktighet. Konsekvensene for bilpark, båter og motorsykler var heller ikke trukket fram på den måten tidligere, sier Strand.

– Det var ingen som hadde regnet på de indirekte miljøkostnadene av det norske biodrivstoffvedtaket. Og det var ingen som hadde sett på realismen i de luftige planene om norsk industri basert på skogsavfall og tretopper.

Ulik debatthåndtering

En annen utfordringen under perioden med publisering var at de ulike redaksjonene mottok mange leserinnlegg, blant annet fra Skogeierforbundet, som ble håndtert ulikt i mediehusene.

– Det er mye som tar oppmerksomheten din når du i prinsippet burde få lov til å jobbe med innholdet. Jeg klager ikke på det. Når du setter fyr på et saksfelt må du være forberedt på det.

Strand mener graveprosjektet har vært tradisjonelt journalistisk håndverk. På spørsmål om hvilke nye gravemetoder som er tatt i bruk, erkjenner han at prosjektet neppe når opp til Skup-prisen. Men lignende samarbeid med flere redaksjoner ønsker han seg mer av.

– Flere hoder tenker bedre enn et, og ressurssituasjonen er sånn at man må samarbeide mer om større saker.

Motvekt til Oslo-dominans

Strand mener det også gir bedre muligheter for å alternative innfalsvinkler enn de man normalt ser i riksmediene.

– Det er en tendens at det i det norske offentlige rom ofte er en Oslo-dominans i problemstillinger. At medier andre steder i landet er i stand til å sette dagsorden er viktig. Verden ser ofte annerledes ut fra Stavanger og Bergen enn i Oslo. Slik som med oljekrisen og oljeøkonomien. Hele energifeltet ser annerledes ut andre steder i landet. På Vestlandet er energifeltet mye næringspolitikk, i Oslo er det miljøpolitikk.

Med biodrivstoff-prosjektet mener Strand at regionavisene har klart å sette dagsorden i hver sine aviser.

– Det er en kjerneoppgave for mediene å gripe fatt i budsjettvedtak og se på implikasjonene av dem, og å være på den politiske deabtten. Målsettingen her var å stimulere debatten i det offentlige rom.

Foruten Tron Strand er det Sveinung Berg Bentzrød fra Aftenposten, Simen Granviken fra Adresseavisen og Hilde Øvrebekk Lewis fra Stavanger Aftenblad som jobbet heltid på saken.