COMBACK-KID: Pensjonert journalist Alf G. Andersen er oevrveldet over at sakene om norsk bistand han og kollega Einar Kr. Holtet skrev i 1981 nå er publisert i Aftenposten. Foto:Kathrine Geard
COMBACK-KID: Pensjonert journalist Alf G. Andersen er oevrveldet over at sakene om norsk bistand han og kollega Einar Kr. Holtet skrev i 1981 nå er publisert i Aftenposten. Foto:Kathrine Geard

Nyter uventet revansj

- Vi følte oss totalt sviktet av arbeidsgiveren, sier tidligere Aftenposten-journalist Alf G. Andersen.

Publisert Sist oppdatert

- Hvordan opplever du å få sakene dine på trykk 32 år etter at de ble refusert med begrunnelsen at de ikke holdt faglig mål?

 − Det føles fantastisk, svarer den pensjonerte journalisten Alf G. Andersen.

 − Ikke for å skryte, men vi var veldig anerkjente journalister som ble satt på store ting i Aftenposten. Og så hadde vi plutselig laget reportasjer der alt var galt. Det var feil som ikke kunne rettes opp, vi var uetterrettelige og sakene var dårlig skrevet. Det var veldig tungt, ja redselsfullt.

Gammelt sår

Dette er en oppfølger. Det er nesten 22 år siden Journalisten i en to siders artikkel, signert daværende medarbeider Grete Ramborg, fortalte at Aftenposten hadde skrotet en en svært påkostet reportasjeserie om norsk u-hjelp. “Byråkrater og redaktører sammen om sensur” lød tittelen på historien om at Aftenpostens daværende sjefredaktør Trygve Ramberg stoppet sakene med bistandskritisk innhold og at Norad-byråkrater hadde øvet press. Og da var det allerede gått ti år siden journalistene Einar Kr. Holtet og Alf G. Andersen og flere fotografer gjennom ett år hadde reist rundt til Norad-støttede prosjekter i Afrika og Asia. Men artiklene de leverte skulle aldri se trykksverte. Inntil altså Aftenposten for et par uker siden publiserte de ni reportasjene, sammen med fortellingen om striden rundt dem.

 − Det finnes ikke tilsvarende i norsk pressehistorie. Det er nesten ikke til å tro at vi nå er blitt rehabiltert. De siste to-tre ukene har vært veldig lystbetonte. Kona håper at jeg snart begynner å snakke om noe annet.

Lamslått

Men i 1981 var sinnsstemningen en helt annen. Andersen forteller at de ble fullstendig satt ut da sjefredaktøren og deres nærmeste overordnede, A-magasinredaktør Sigurd Hennum, besluttet å skrinlegge hele serien. Andersen hadde jobbet i Aftenposten siden 1968 og hadde på det tidspunktet skrevet 65-70 saker for A-magasinet, uten noen gang å ha blitt refusert eller fått saker i retur. 

 − Vi visste vi hadde gjort en god jobb. Det var helt uforståelig for oss at vi plutselig var så gjennomført udugelige at ingenting kunne reddes, at alt ble forkastet. Og vi var så nedslåtte at vi ikke ytet motstand heller. 

- Einar tok det tyngst, ikke lenge etter sluttet han i Aftenposten, sier Andersen, som først forlot avisa da han i 1987 ble rådgiver for daværende justisminister Helen Bøsterud.

− Hadde jeg ikke hatt kone og barn, ville jeg sagt opp på flekken. Men det hadde jeg ikke råd til. Vi følte oss totalt sviktet av arbeidsgiveren.

Vikarierende

Utgangspunktet for Journalistens oppslag i 1991 var en debattbok Holtet hadde skrevet om bistandspolitikk der hendelsen i Aftenposten var omtalt. Leserne opplyses om sjefredaktørens vennskap med Norad-direktør Arne Arnesen og at underdirektør Inger Inadomi trolig sto hardest på overfor Aftenposten. Og om Norads informasjonssjef Leif Vetlesen, som bekreftet overfor Journalisten at han hadde lest sakene og spredt dem videre i systemet. Ulikt andre i Norad mente Vetlesen at organisasjonen måtte tåle det kritiske søkelyset og kalte påstanden om at reportasjene ikke var gode nok for et vikarierende argument.

I oppslaget avviser samtidig Ramberg at årsaken til skrinleggingen var press fra Norad. Grunnen var at kvaliteten på sakene ikke var god nok. Det samme gjør journalist Terje Gustavsen, som var blitt satt til å gjennomgå og omskrive sakene. I et påfølgende leserinnlegg peker han på faktafeil og klanderverdig kildebruk som årsak.

Diktet ikke

Andersen sier det selvsagt er mulig å begå feil. Men han mener eksemplene på dårlig arbeid som ble trukket fram er irrelevante og ikke henger på greip. 

- Men Aftenpostens skriver at ordet gikk i redaksjonen om at dere jukset, at intervjuer var oppdiktet?

− Jeg intervjuet sjefen for Veidekke i Nairobi, som snakket om at det var et enormt korrupsjonsproblem i Kenya. For at han ikke skulle bli kastet ut av landet var jeg nødt til å endre på nasjonalitet og navn. Det sa jeg fra om i A-magasinet, men dette ble altså til at jeg hadde diktet opp intervjuet.

 − Men hvorfor gjorde dere ikke motstand eller gikk ut med dette?

 − Fordi vi var helt slått ut. Fordi vi visste vi hadde tapt når redaktørene og alle var i mot oss. Det eneste vi ville oppnådd var å bli stemplet som dårlige journalister. 

Holder på sitt

 Både Arnesen, Inadomi, Vetlesen og Ramberg er i dag døde. Men Hennum og Gustavsen fastholder at Aftenposten tok avgjørelsen aleine, uten påvirkning. I Aftenposten sier Gustavsen at han brukte mye tid på faktasjekk, hovedsakelig i Norad og i dialog med underdirektør Ingrid Inadomi.

-  Men han samarbeidet overhodet ikke med oss. Vi fikk ingen mulighet til å forsvare oss overfor redaktørene, rette opp enkeltfeil eller skrive om, sier Andersen, og minner om at Vetlesen bekreftet at manusene deres sirkulerte i Norad.

− Aftenposten forteller nå historien, men holder fram begge versjoner og konkluderer ikke…?

− Nei, men i og med at avisa har kjørt saken tar jeg det som en beklagelse. Hvis sakene våre var så dårlige ville de ikke gjort det, og nå som manusene er lagt ut på nettet kan folk vurdere dem sjøl. Tilbakemeldingene vi har fått er formidable.

− De som hevdet kvaliteten var dårlig i 1981 og 1991 sier det samme nå?

− Ja, men de må jo holde på sitt. Noe annet ville være et enormt nederlag for dem.

Interne motsetninger

− Men er press fra Norad hele forklaringen på at sakene ble trukket slik du ser det?

- Nei, det handlet også om personlige motsetninger i redaksjonen, sier Andersen, som ikke ønsker å utdype dette nærmere. 

− Det mest tragiske i denne saken er heller ikke vår personlige lidelse, men at sakene vi skrev kunne endret bistandspolitikken om de hadde stått på trykk.

Han forteller at de i utganspunktet så for seg solskinnhistorier om norske prosjekter, men at virkeligheten de møtte var en helt annen.

I skuffen

At den gamle striden og sakene til slutt havnet på trykk i Aftenposten skyldes at journalist Siri Gedde-Dahl i fjor vår kom i kontakt med journalistveteranene i forbindelse med en bistandsserie hun og Geir Salvesen laget. 

- Da fikk jeg høre historien, begynte å sjekke litt og snakke med folk. Så fikk jeg det hektisk og tida gikk. Men med NRK-serien serien “Den gode viljen” ble tema veldig aktuelt. Nå måtte dette ut, sier Gedde-Dahl.

Hun forklarte saken for nyhetsredaktør og sjefredaktør som begge var med på notene og mente dette var viktig å skrive om. I sin kommentar skriver Hilde Haugsgjerd at det er vanskelig å bedømme den hele og fulle sannhet om det som skjedde fordi sentrale ledere ikke lever lenger, men at dette er pressehistorie som det er viktig å få fram.

 Andersen sjøl var en avgjørende faktor for publiseringen. Han hadde nemlig tatt vare på manuskladdene. 

− Einar kastet alt, men jeg hadde de gule halvflakene liggende i skuffen. Hadde jeg ikke hatt det ville det ikke vært mulig å reise saken igjen.

 

Powered by Labrador CMS