Levde utelukkende på kontanter i to uker: – Det får en til å føle seg litt skitten, litt kriminell

I hele to uker har Aftenpostens Philip A. Johannesborg levd på kun kontanter. Resultatet ble saken «Tidenes lærepenge», som havnet på den forrige forsiden av A-magasinet.

– Jeg ville løyet om jeg sa at det er helt uproblematisk å klare seg med kun kontanter. Du ber om bråk når du utsetter deg for noe slikt, sier Johannesborg til Journalisten og tilføyer:

– Men jeg liker de situasjonene som er litt trøblete, fordi det skaper friksjon. Og med dette eksperimentet fikk jeg laget litt friksjon i en kontantløs verden.

Det er fremdeles 39 milliarder kroner i kontanter i omløp her til lands, men beløpet synker jevnt. Før hadde alle litt mynter i lommen, og de uten bankkonto kunne likevel betale fakturaer. Men hva skjer når de aller fleste betalinger skjer med elektroniske løsninger? Er vi i ferd med å miste kontanter? Hva med de som fortsatt bruker kontanter i dag, hvordan klarer de seg i hverdagen?

Disse spørsmålene fikk Johannesborg til å tenke på fysiske penger, som han selv ikke hadde brukt på mange år. Så bestemte han seg for å utføre eksperimentet og se hvor det førte ham.

– Desto mer jeg tenkte på det, desto mer skjønte jeg at det kom til å bli utfordrende, sier Johannesborg.

Annerledes hverdag

– Min visjon som journalist er å skrive om ting som folk flest kanskje har lagt merke til, men ikke tenker på.

Planen til Johannesborg var å utelukkende bruke sedler og mynter som betalingsform, som vil si ingen nettbank, vippsing eller kortbruk. Det eneste som var lov, var å ta ut penger fra minibanken.

– Det var rammen, men løsningene fikk jeg ta der og da.

Johannesborg skjønte raskt at hverdagen måtte snus på hodet: Plutselig var han helt avhengig av minibanker, som han ikke engang hadde oversikt over hvor befant seg. Spotify-abonnementet stod i fare. Ikke kunne han bruke sparkesykkel. Ikke kunne han kjøpe mat i Schibsted-kantina heller, og han måtte lage seg matpakke for første gang i sitt profesjonelle liv.

Den første store utfordringen kom da han var på Oslo Sentralstasjon og skulle kjøpe togbillett. Nærmeste minibank var ute av drift, og han måtte finne en annen. Så måtte han vente i kø, ta ut penger og prøve å kjøpe togbillett i en automat som ikke tok 500-lapper. Kioskene slet med veksel.

Til slutt fikk han kjøpt billett på en automat med nød og neppe, og kom seg på toget i siste sekund. Men han ble skuffet da konduktøren sa han godt kunne betale for billetten med kontanter om bord (med et ekstra tilleggskostnad på 40 kroner)

I tillegg til å ha utfordringer med å betale med sedler og mynter på utesteder, kaféer og teater, prøvde han å betale husleien på 8.000 kroner i sedler. Det takket huseieren pent nei til.

– Jeg trodde kanskje han kom til å ta dem. Jeg hadde tross alt gått til fire ulike minibanker og tatt ut maxuttaket på 2.000 kroner hver gang. Men å se reaksjonen og ansiktsuttrykket hans var det viktigste.

Penge-ordspill

Johannesborg er glad i å bruke humoristiske virkemidler i saker der det lar seg gjøre.

– I denne saken merket jeg at jeg måtte sprite opp med humor i de partiene hvor jeg selv syns det ble litt kjedelig, sier Johannesborg og forklarer at en del av idémyldringen hans består blant annet i å lage lange lister med språklige tvister som han bruker som inspirasjon underveis.

Han tar frem mobilen og viser fram en liste med ordspill og korte setninger: Baklengs saldo, bamsemomsfritak, pose og pengesekk, kongerike uten en krone, payback-time, bank bank?, flerkroneri, skillingsvise, kontantstøttekontakt, står det øverst på skjermen.

– Noen av ordspillene er brukt i saken, mens andre er ikke det. Privilegiet mitt som featurejournalist er at jeg kan bruke språket aktivt, noe som er kjempeviktig for å drive saken fremover og skape leselyst.

Da Johannesborg leverte første utkast, fikk han beskjed av reportasjelederen at han noen ganger hadde gått for langt med de humoristiske virkemidlene. «Av og til lander du med begge bena, men ikke alltid», fikk han som tilbakemelding.

– Jeg måtte kutte minst halvparten . Jeg syns det er bra at det er reportasjelederens jobb å sette på bremsene, uttaler han med latter.

Skriver i førsteperson

«Tidenens lærepenge» er skrevet i førsteperson og skildrer hans erfaringer under eksperimentet.

– Det er gøy, men også litt forferdelig, sier han om å være primærkilden i sin egen artikkel.

Saken handler likevel ikke om hans personlige opplevelse, påpeker journalisten. Han hadde heller som mål å være leserens øyne og ører med beskrivelser av de litt kleine øyeblikkene som oppstod.

– Jeg ville ikke at det skulle handle om meg, men at folk skulle kjenne seg igjen i situasjonene som ble beskrevet. Dette handler ikke bare om en idiot som går rundt og handler med kontanter, men om hvordan systemet møter ham.

Johannesborg har bakgrunn som radiojournalist i NRK, og er vant til å bruke jeg-formatet og høre sin egen stemme i reportasjene.

Han mener likevel at journalister generelt ikke bør bruke jeg-journalistikken for hyppig. «Tidenes lærepenge» er ikke Johannesborgs første Aftenposten-sak hvor journalisten selv dukker opp i teksten. Og da den ble publisert fikk han en kommentar fra en kollega om at han nå hadde brukt opp «jeg-kvoten» for i år.

– Og jeg er enig med ham. Jeg mener selv at alle journalistene har en begrenset jeg-kvote, for det kan lett misbrukes. Det er vanskelig å være kildekritisk når du selv er kilden. Da er kanskje fenomenet blogg mer nærliggende, sier han.

– Når det er sagt, så vet ikke jeg nødvendigvis hva jeg-journalistikk skal være, men jeg vet i det minste hva jeg ikke vil det skal være.

Negative assosiasjoner

Et sterkt inntrykk Johannesborg fikk da han drev med eksperimentet, er at det finnes så mange konjunksjoner knyttet til kontanter. Pengene i kontant ble sjeldent godt tatt imot, og han fikk en del rare blikk, merket featurejournalisten.

– Det får deg til å føle deg litt skitten, litt kriminell, uten at du helt skjønner hvorfor. Den gjengse oppfatningen i dag er at det stort sett kun er barn, kriminelle og eldre mennesker som bruker det, men jeg følte meg ikke som noen av dem, sier han.

Kort etter publiseringen av saken begynte epostene å strømme inn i innboksen til Johannesborg. Aldri har han fått så mange positive tilbakemeldinger, men det kom også noe kritikk. Blant annet fra en eldre mann som mente at han selv brukte kontanter og ikke hadde noen utfordringer med det.

– Men så er det slik at hvis man vil ha et sosialt liv innenfor Ring 3 i Oslo, så kan det være vanskelig med kontanter. Det er ikke for den moderne nordmannen i tjue-årene.

– Hva blir ditt neste eksperiment?

– Det hadde vært gøy å infiltrere ett eller annet – som å bli med på dansebandturné eller prøve meg på opptaket til Politihøyskolen, svarer han og forteller videre:

– Men slike prosjekter er slitsomme for både meg og de rundt meg. Men jeg er glad i dumme ideer, og hvis sjefen gir meg grønt lys, så er jeg ikke vanskelig å be.

LES OGSÅ:

Mathias Steinbru vil provosere og underholde leseren med matkritikk