I begynnelsen av november i fjor fikk sjefredaktør Einar Hanseid et brev fra en advokat i Oslo. Han ville, på vegne av sin klient, be om plass for et innlegg, og videre ville han «fortløpende vurdere hvilke ytterligere tiltak som er nødvendige for å få Aftenposten til å slutte personforfølgelsen» av hans klient, som var professor Johan Galtung.
I det brevet han ønsket å få trykt, gjorde han på klientens vegne oppmerksom på at stikk i strid med det jeg hadde skrevet i en artikkel i Aftenposten 2. oktober 2002, hadde professor Galtung aldri hevdet at det var et utenriksministermøte han talte på i Praha i mai 2001. Professoren hadde tvert imot alltid gjort det klart at det var et møte av dem som var utenriksministre i 1990-91, i tiden omkring kommunismens sammenbrudd. Når jeg kalte møtet et pensjonisttreff, var det allikevel «sterkt misvisende og uetterrettelig». Klienten, altså Galtung, hadde heller aldri hevdet at han ikke leste norske aviser. Tvert imot leste han jevnlig Klassekampen og ofte Dagens Næringsliv. Og endelig var det i min artikkel 2. oktober en påstand om at Galtung hadde sagt til Der Spiegel at terrororganisasjonen Al-Qaida ikke eksisterer, det var noe som USA hadde funnet på.
Jeg erklærte meg inhabil hva angikk vurdering av spørsmålet om brevet skulle trykkes, siden jeg selv var kritisert i det. Men jeg sa at hvis vi trykte det, ville jeg fremlegge dokumentasjon som bestred advokatens påstander, siden de var klart feilaktige og muligens, i forhold til hans kilde, altså klienten, løgnaktige. Og jeg måtte da – mot det som nå er vår sedvane – be om plass til en imøtegåelse. Sjefredaktøren sa da at vi ber advokaten stryke det som åpenbart er uriktig, og så får han sende en ny versjon. Det ble gjort, og vi hørte ikke mer fra advokaten.
Derimot hørte advokaten fra meg. Jeg ringte ham og ba om en samtale, og avviste et forslag om å ta den på telefon. Vi fikk til et møte. Jeg sa at jeg hadde to punkter, en anmodning og en opplysning – og muligens en tentativ konklusjon.
Anmodningen gjaldt en bønn om tillatelse til å sitere hans beslutning om «fortløpende vurdering av ytterligere tiltak» i en artikkel jeg hadde planer om å skrive. Jeg sa at jeg ble journalist da Jens Stoltenberg var tre måneder gammel, og derfor har holdt på en stund. Men jeg er aldri – aldri – tidligere blitt truet med at Grunnlovens paragraf 100, om ytringsfrihet, som du lever av, sa jeg, som jeg lever av, og som professor Galtung lever av, ikke skal gjelde for meg. Når Galtung kaller norske pressefolk bevisstløse, og snakker om norske diplomater som USAs lommerusk, er det klart innenfor ytringsfrihetens grenser. Men det er det også når vi tar til motmæle mot disse karakteristikker, selv om de kommer fra en så opphøyet person med en så sterk selvfølelse som din klient. Og det er ikke personforfølgelse. Det er debatt.
Han spurte om jeg hadde tenkt å skrive om dette i Aftenposten. Jeg sa nei, jeg aktet å skrive om det i vårt fagforeningsorgan, Journalisten, fordi advokatens utsagn reiser svært viktige prinsipielle spørsmål.
Han svarte at han ikke syntes det var noen god idé at jeg siterte ham i en slik artikkel. Jeg sa at det var greit, men da var det kanskje ikke så veldig glupt å skrive den slags i et brev til Aftenpostens sjefredaktør, siden det umulig kunne tolkes som annet enn et forsøk på stanse frie ytringer.
Så opplysningen. Jeg viste ham en del papirer hvor det klart fremgår, i strid med hva han hevdet på vegne av klienten, at Galtung, både i et intervju med Dagbladet i oktober 2001, og på sitt eget nettsted, www.transcend.org. har sagt at han talte på et utenriksministermøte. På nettstedet lå denne påstanden i nesten 18 måneder, inntil det i november i fjor ble rettet, for øvrig etter forslag fra meg, og etter en interessant, jeg vil si til dels munter, korrespondanse med nettstedredaktøren.
Du har latt deg forlede, sa jeg til advokaten, til å risikere din prestisje og ditt omdømme for å få på trykk en påstand som er feilaktig og muligens løgnaktig. Min tentative konklusjon er at det neste brevet fra deg til Aftenpostens sjefredaktør vil bli lest med en viss skepsis, enten du skriver på vegne av Galtung eller noen andre. Jeg sa at jeg så liten grunn til å forlenge samtalen. Det virket som han var enig i det, og han gjorde som den unge mann som er omtalt i Matteus-evangeliets kapittel 19: Han gikk bedrøvet bort.
Når jeg nå setter til side mitt løfte til advokaten om ikke å offentliggjøre trusselen, er det av følgende grunner:
1. I Klassekampen 20. mars skriver Johan Galtung følgende: «Et land som provoserte Pearl Harbor… – og løy og fortsatt lyver, til tross for avsløringen (her følger en bokhenvisning), kan tiltros hva som helst.»
Her har Galtung helt rett, og det gjelder ikke bare for land. Det gjelder også for mennesker at de kan tiltros hva som helst når de omgås sannheten på en så kreativ måte. Men man skal ikke la seg true av dem. Selv når de kommer trekkende med advokater.
2. Et brev fra en advokat til min sjefredaktør med direkte trusler mot avisen og mitt levebrød, har prinsipiell interesse. Men advokaten er blitt lurt av sin klient, så jeg navngir ham ikke.
3. Galtungs atferd har konsekvenser for ham selv, og her kommer en nyhet: Historien med «utenriksministermøtet» i Praha og hans uappetittlige forsøk på dementi var en avgjørende årsak til at forslaget om å hedre Johan Galtung med et æresdoktorat ved universitetet i Tromsø i mars i år, ble vraket. Æresdoktorat har noe med ære, eller heder, å gjøre, og det er ikke gratis å være like adelig som baron von Münchhausen.
4. Jeg er enig med ham på ett punkt til. I et intervju med Dagbladet 6. oktober 2001 sier han om seg selv: «Min arroganse er helt ekte og absolutt. Den har ikke den lille nyansen som kommer av usikkerhet.»
Amen.
