Elise Kruse har skrevet en av Vårt Lands mest leste saker noensinne, om et par som tok abort da de fant ut at de ventet et barn med Downs syndrom. Så gravla de ham på barneminnelunden i Oslo. – Det som er relevant i saken, er hvorfor de gjorde det de gjorde, og hvordan de opplevde den situasjonen, sier journalisten.
Elise Kruse har skrevet en av Vårt Lands mest leste saker noensinne, om et par som tok abort da de fant ut at de ventet et barn med Downs syndrom. Så gravla de ham på barneminnelunden i Oslo. – Det som er relevant i saken, er hvorfor de gjorde det de gjorde, og hvordan de opplevde den situasjonen, sier journalisten.

Elise Kruse lagde én av Vårt Lands mest leste saker:
– Så usigelig trist at det var vanskelig å holde igjen tårer

Journalisten fulgte et par som valgte abort, og deretter begravelse for fosteret.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg er glad i å fortelle historier og få muligheten til å gå under overflaten på de store spørsmålene som er relevante for oss alle på ulike måter, sier Elise Kruse i Vårt Land til Journalisten.

Da Kruse leste i den svenske avisen Dagen at det er flere og flere foreldre i Sverige som ønsker å gravlegge sine fostre og dødfødte barn, bestemte hun seg for å undersøke hvordan tilsvarende situasjonen er i Norge.

Da fant hun ut at det har vært over 500 slike kistenedsettelser i Oslo de siste ti årene.

–Jeg visste ikke engang at dette fantes, det er liksom ikke noe som snakkes om, sier hun.

Det hun i hvert fall ikke hadde sett for seg, var at paret hun skulle få lov til å følge, selv hadde valgt å ta abort fordi barnet hadde Downs syndrom, for deretter å gravlegge ham.

Historien om paret «Sofia» og «Filip» ble til reportasjen «De valgte bort sin egen sønn. Så valgte de å begrave ham», og er en de mest leste sakene i Vårt Land noensinne.

Sterkt inntrykk fra barneminnelund

Kruse og fotograf Erlend Berge fulgte paret i flere måneder, og var med dem på to begravelsesseremonier: Da barnet ble lagt i kiste, og da kisten ble gravlagt på barneminnelunden ved Ullevål Sykehus.

– Det er det sterkeste jeg har vært med på som journalist. Det var naturlig og trist på samme tid. Det var en veldig fin seremoni, men den var også veldig sterk, sier hun.

Denne saken kan ikke sammenlignes med noen andre saker hun tidligere har skrevet, sier Kruse. Hun ble særlig påvirket emosjonelt da hun vitnet til Sofia og Filips møte med deres avdøde barn, idet han ble lagt ned i kisten.

– Jeg er vant til vanskelige situasjoner, men dette var så usigelig trist, så det var vanskelig å holde igjen tårer. Det var jo selvfølgelig ikke jeg som hadde det verst, men det føltes fortsatt helt spesielt, både profesjonelt og personlig, sier hun og tilføyer:

Elise Kruse på barneminnelunden ved Ullevål Sykehus før barnekistene blir lagt ned i jorda.
Elise Kruse på barneminnelunden ved Ullevål Sykehus før barnekistene blir lagt ned i jorda.

– Jeg tenker fortsatt på det når jeg jogger forbi Ullevål. Det har gjort sterkt inntrykk.

I noen sammenhenger opplevde Kruse seg som en inntrenger under arbeidet med saken.

– På barneminnelunden var det jo flere foreldre tilstede, mange mennesker i dyp sorg. Da føltes det rart å sitte og observere med notatblokka, så jeg prøvde å ikke sitte og notere. Da gjalt det å samle tankene og skrive alt ned i etterkant, sier hun.

– Ikke vits å smøre på med følelser

Kruse kom i kontakt med foreldrene «Sofia» og «Filip» gjennom prosjektkoordinator ved Ullevål Sykehus Nina Zimmer. Da Kruse møtte paret for første gang, gikk hun ut fra at Sofia hadde mistet barnet i magen. Men under samtalen kom det frem at paret hadde bestemt seg for å ta abort da de fikk vite at fosteret hadde Downs syndrom.

Det menneskelige perspektivet er der hele veien, man må vise at man er et menneske. En utfordring kan være når man skriver teksten, for den bør være nøktern og sober, ikke påtatt og full av følelser.

Elise Kruse

Vårt Land-journalisten visste det kunne komme sterke reaksjoner på en slik sak, og redaksjonen ble enige om å anonymisere navnene i saken, noe paret var enig i.

– De ble veldig takknemlig for at vi skjønte det. Vi var også nøye med å si at vi hadde god tid, at de kunne ta kontakt og diskutere ting de var usikre på, og generelt hva de var mest komfortable med, sier hun.

Kruse har erfart hvor avgjørende det er at journalisten skaper tillit hos kildene for at de skal kunne stole på at historien blir formidlet på riktig måte. Dette handler først og fremst om å lytte, men også vise omsorg og empati, forklarer Kruse.

– Det menneskelige perspektivet er der hele veien, man må vise at man er et menneske. En utfordring kan være når man skriver teksten, for den bør være nøktern og sober, ikke påtatt og full av følelser. Det er ikke vits å smøre på med følelser, fordi dette er jo allerede trist, sier hun.

– Hvordan holder du følelsene dine adskilt fra arbeidet ditt?

– Det er viktig å finne en balanse. Du er journalist, du er på jobb, og dermed skal du oppføre deg profesjonelt. Samtidig kan du ikke distansere deg helt, fordi det ville oppleves kaldt, sier Kruse og fortsetter:

– Jeg prosesserte det som skjedde ved å snakke med kollegaer og hele tiden minne meg selv på oppdraget. Samtidig hadde jeg det store ansvaret å fortelle deres historie, og det tok jeg på alvor.

Tabubelagt tema

– Hvordan skriver man om et så sensitivt og tabubelagt tema?

– Det kan være utfordrende, definitivt. Vi skal være varsom i måten vi skriver om tabubelagte saker, men vi må ikke slutte å skrive om ting som er ubehagelig. Vi må tenke på hvordan vi skriver om de type temaene, og være bevisst på hva slags ulik bagasje folk sitter med, mener Kruse.

Underveis i prosessen var det flere etiske vurderinger å ta. Fotograf Erlend Berge tok blant annet en stor mengde bilder under seremoniene, og redaksjonen måtte ta stilling til hvor mye de ønsket å vise i publiseringen.

– Vi hadde god kommunikasjon med foreldrene, og jeg opplevde dem som oppegående, reflekterte mennesker som visste hva de gjorde. Men vi må også vurdere hva leserne vil tenke når de leser saken og ser bildene. En slik sak kan vekke sterke følelser hos noen, sier Kruse.

Videre sier Kruse at historiefortelling og menneskelig kommunikasjon er nøkkelen for å forstå verden i lever i. Men at det handler om å fortelle historien uten å tråkke ned på noen.

– Det finnes mange der ute med barn med Downs syndrom som aldri ville gjort dette, og de må respekteres. Alle menneskelige valg kan være vanskelige på hver sin måte, sier hun. Det som er relevant i saken, er hvorfor de gjorde det de gjorde, og hvordan de opplevde den situasjonen, sier hun.

Fortellende journalistikk

Kruse er utdannet journalist ved Universitetet i Bergen og har jobbet i Vårt Land de tre siste årene. Så langt har hun jobbet som skrivende journalist, men vikarierer nå som nyhetsleder nesten av året. I tillegg har hun en master i Menneskerettigheter fra Universitetet i Oslo, og sitter i styret til konferansen Fortellingens Kraft.

– Jeg ønsker å bruke tid på journalistikk som lærer deg noe, som provoserer, inspirerer og engasjerer. Fortellende journalistikk er den beste måten å få folk til å forstå verden bedre på, sier journalisten, som foretrekker å skrive lengre reportasjer.

–Fortellende journalistikk får ofte kritikk for å være følelsesladd eller «myk». Men det er absolutt ingen motsetning mellom opplysende, undersøkende og fortellende journalistikk. Denne historien tar tak i en stor samfunnstematikk, selv om det også er følelser involvert, sier Kruse.

En god featurejournalist er, ifølge Kruse, noen som tørr å gå ut av komfortsonen, som stiller spørsmål som ikke blir tatt for gitt, og som har en empatisk tilnærming til kildene sine.

– Du må også være nysgjerrig og flink til å lytte. Vis at du er til å stole på, tilføyer Kruse.

– Har du noen tips til journalister som ønsker å skrive fortellende reportasjer?

– Prøv deg frem! Ta sjanser og ikke gi deg. Og hvis din overordnede er skeptisk til fortellende journalistikk, få dem til å tydelig se for seg hva du har tenkt å fortelle, og spiss ideen din så mye du kan.

– Målet var å klare å skrive en sak der leserne opplever at de må stoppe litt opp underveis fordi det er så sterkt å lese, men likevel lese videre fordi det er spennende, sier Kruse om reportasjen sin.
– Målet var å klare å skrive en sak der leserne opplever at de må stoppe litt opp underveis fordi det er så sterkt å lese, men likevel lese videre fordi det er spennende, sier Kruse om reportasjen sin.
Powered by Labrador CMS