PRISVINNERE: De to frilanserne Kristin Solberg og Anders Sømme Hammer velger begge å bo fast i konfliktområdene de rapporterer fra. Foto.Kathrine Geard
PRISVINNERE: De to frilanserne Kristin Solberg og Anders Sømme Hammer velger begge å bo fast i konfliktområdene de rapporterer fra. Foto.Kathrine Geard

- Aldri sett så mye vold

Frilanserne Anders Sømme Hammer og Kristin Solberg forteller om farer og private pusterom i jobben som utenriksreporter.

Publisert Sist oppdatert

Filmer og fortellinger skapte bildet av utenrikskorrespondenten som tilbringer hver ledig stund med whisky-glasset i hånda og kolleger som selskap. Det er lite som minner om den klisjeen når vi spør de to vinnerne av Den store journalistprisen hva de gjør for å koble av fra konfliktene de dekker. Hvilke normale sysler bedriver Anders Sømme Hammer og Kristin Solberg der ute?

Se videointervju med prisvinnerne her.
 

 - Jeg trener. Min store glede i Kairo er et pilatesstudio som er veldig godt. Det er min lille glede i hverdagen. Og jeg svømmer nå som det er blitt varmt, sier Solberg, men innrømmer at hun arbeider altfor mye og har problemer med å ta fri fra jobben.

- Jeg må bli flinkere. Men det er litt bedre nå som jeg er i Midtøsten enn det det var i Kabul.

Tar pauser

Hammer lever det helt enkle livet på samme måte som hjemme.

- Jeg leser, ser film, trener. Trening tenkte jeg var viktig fra dag én, for å holde meg i form fysisk og psykisk. Det synes jeg har fungert bra.

Han er også blitt flinkere til ta pauser ute av landet, og får en bedre balanse på den måten.

- For det er alltid veldig intenst i Afghanistan. Ellers har jeg har jo masse venner. Det er veldig vanlig at vi spiser lunsj og middag sammen. 

Men dop og øl om kvelden blir det lite av, smiler Hammer.

- Noen er opptatt av sitte og drikke øl sammen om kvelden, når man skal snakke utenriksjournalistikk. Jeg synes ikke det er så viktig. Jeg tenker ikke mye på alkohol når jeg er i Afghanistan. Det blir litt trist og. Mange takler det å være i konflikt med rus. Det ser man en hel del av i Kabul.

Hammer lever alene i Kabul, men Solberg har indisk samboer.

- Han bodde i Barcelona da jeg bodde i Kabul, så overbeviste jeg ham om å komme dit. Han er fotograf og jobber med film, så han trives. Vi reiser mye begge to, men jeg har jo ham, og det er veldig deilig. Jeg slapper av på en helt annen måte når han er hjemme.

Tror på konspirasjon

Mens Hammer har bodd i Afghanistan de siste sju åra, har Solberg flyttet mer på seg. Hun startet utenrikskarrieren i India i 2007. Dro videre til Pakistan i 2009 og til Afghanistan i 2010, der hun bodde fast i Kabul fra 2011. Siden sommeren 2013 har hun og samboeren bodd i Kairo. Hammer var også i Kairo noen uker i fjor sommer da kampene sto på som verst. Han har aldri har sett så mye vold på kort tid. Også mot journalister som dekket hendelsene.

 - Folkemengden kan være farlig i Afghanistan også, for eksempel da de brente Koranen på flybasen Bagram, sier Solberg.

- Men jeg føler litt at i Egypt er det en del som tror på konspirasjonen om at vestlige medier bevisst gir et feil bilde av situasjonen i landet. Dermed blir vi litt et mål for dem som tar loven i egne hender. Da kan det bli ukomfortabelt med menneskemengder, litt avhengig av hvilken gruppering de tilhører.

Hammer synes det er vanskelig å svare på hvor stor risiko han tar. Mye i Afghanistan skjer plutselig og er vanskelig å beskytte seg mot hvis man skal gå ut. Og som journalist føler han stort ansvar for å reise rundt og møte ulike folk. Det er også mulig med god og systematisk planlegging understreker han.

- Jeg føler at alle at journalister som drar til Afghanistan tar en risiko fra de lander på flyplassen. I dag ble den truffet av fire raketter.

Redd for panikk

Men han synes det er veldig synd om mediers panikkbeslutninger får styre konfliktdekningen. Han viser til at svenskene etter drapet på Nils Horner stoppet all reising og sa at nå er det for farlig i Afghanistan.

- Og jeg skjønner det ikke helt, for det var så fint det de sa rett etter at de skjedde. Da gikk egen redaksjon ut og forsvarte at han faktisk var på bakken og at han var en av dem som hadde reist og rapportert mest fra vanskelig områder. Så ser man uka etter at de bare kutter å reise.

Solberg sier risiko ikke bare handler om hvor du drar, men hvordan du drar. Å redusere fare krever nøye planlegging og mange forholdsregler. 

-  Men jeg føler at både i Syria og Afghanistan er det reiser du tar… hvor i hvert fall jeg har opplevd.. at jeg føler meg liksom ikke helt sikker på at jeg kommer tilbake igjen. 

I Afghanistan har Solberg jobbet mye i burka for å skjule at hun er utlending.

- Du kan likevel bli utsatt for tilfeldig vold, det er veibomber og selvmordsangrep, men denne kidnappingstrusselen som er ganske høy mot utlendinger i noen områder, den går iallfall litt ned.

 Hun understreker at det finnes måter å rapportere innenfra Syria på.

-  Når man først har valgt utenriksjournalistikk så er det så viktig å være i felten, spesielt i en konflikt hvor det er så mye propaganda og feilinformasjon. Jeg kan ikke gjøre en ordentlig jobb hvis jeg sitter i Oslo, og heller ikke hvis jeg sitter i leiligheten min i Kairo når folk blir drept på gata og rapportere det jeg ser på egyptisk tv. For det er et helt forskrudd bilde. Du må være ute, selv om det er farlig.

Droppet medier

Hammer leverer stoff til mange. Men har droppet redaksjoner han synes behandler frilansere dårlig. De som presser prisen veldig ned, eller som kutter byline uten å beklage det.

- Det er en del tullete oppførsel overfor frilansere i norske redaksjoner. Det er noen som bare må skjerpe seg hvis de vil få mer frilansstoff.

Hvis man forholder seg til journalister som er i en konflikt, må man tenke at hvis man skal ha mer stoff fra dem, må man vise grunnleggende folkeskikk, mener Hammer.

- Vi er ikke så veldig kravstore. Skjønner nesten ikke hvordan man kan være frilanser i Norge Det forstår jeg nesten ikke hvordan folk orker.

Men han trekker gjerne fram et eksempel på det gode samarbeidet.

- Før valget gjorde jeg en avtale med Morgenbladet. Vi la en plan der jeg skulle besøke alle fem regioner i Afghanistan og levere store reportasjer hver uke. Da fikk jeg et budsjett som ikke bare var honorar, men også dekket min forsikring, reise og andre utgifter. Slik er det dessverre ikke alltid. Men eksempel på en veldig fin løsning for en frilanser som meg.

På kontrakt

 

Solberg som har korrespondentkontrakt med Aftenposten, er i en litt annen situasjon.

- Jeg får full støtte og oppbacking og av dem, og de prioriterer mitt stoff.

Kontrakten innebærer fast basislønn og betalt pr. artikkel. Avisa dekker alle utgifter.

- Jeg føler meg prioritert og verdsatt.

Hammer påpeker at de begge fått pris som frilansere. Og at en overraskende stor prosent av journalistikken fra konfliktområder kommer fra journalister som ikke er fast ansatt.

- Det er all grunn tro at det vil fortsette. Derfor synes jeg  frilansdiskusjonen blir litt kunstig om man setter cowboyjournalisten opp mot faste.

For veldig mange av dem som er ute i konflikter har en eller annen tilknytning til en eller flere redaksjoner, selv om de ofte ikke er på fastlønn. 

- I stedet for en svart/hvitt diskusjon om frilansere, burde man ha en diskusjon om hvordan man kan forholde seg til levering av frilansstoff fra konflikter, sier Hammer.

Han tar til orde for å finne ordninger for å støtte frilansere som jobber i konflikter med forsikring.

- Man trenger også støtten fast ansatt automatisk får hvis de blir kidnappet. Der har man et problem nå. Det så vi da to spanjoler ble tatt i Syria. Den ene hadde forsikring, var fast ansatt og fikk full oppbacking av redaksjonen. Men den andre måtte foreldrene ta opp lån for å hjelpe.  

Sikkerhetskurs

Solberg sier andre ting også er viktig.

- Bare det å føle at du har en redaktør i ryggen som du kan ta beslutninger sammen med, så du slipper å ta den alene. Uten at noen i Oslo på noen måte kan detaljstyre, det vil blitt farlig. Men at man har noen å diskutere med, klare linjer på hva man skal få ut av det, så de ikke kommer etterpå og sier at det vil de ikke ha. Så har du kanskje tatt en kjemperisiko.

Hun var nylig på sikkerhetskurs for kvinnelige journalister i Beirut, arrangert av INSI (International Safety Institute). Mange av dem som deltok var erfarne og kunne mye om å redusere risiko.

- Men elementære førstehjelpskunnskaper manglet.

Selv hadde hun fra før fått femdagers opplæring der traumeførstehjelp utgjorde halve kurset. Gode kunnskaper å ha selv om hun håper det aldri blir behov for dem.

- Men å stå der og en kollega har fått blåst vekk halve beinet av en veibombe..og du vet ikke hva du skal gjøre…mens han blør i hjel. Så kunne du ha reddet ham…Og det er ikke mye man trenger vite for å gjøre en stor forskjell. 

Tiltak

- Hvis satte av X millioner til tiltak for frilansere i utlandet. Hvordan  skulle velge man ut hvem som bør være først i den køen?

- Det bør være søknadsbasert som andre stipendordninger, der man argumenterer for hvorfor man bør få det, sier Hammer, som ikke er i tvil om at det ville vært veldig nyttig.

- Vi har også sett norske saker der norske journalister har havnet i betydelig trøbbel i utlandet. Refsdal-saken er vel den største.