Denne artikkelen er over fire år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Det føles jo som et liv siden, men tidlig på 2000-tallet jobbet jeg i en utenriksredaksjon, nærmere bestemt Klassekampens lille urixdesk på Grønland i Oslo.
Nå giret verden opp for krig i Midtøsten, og preget selvsagt våre spalter. For å gjøre stoffet mer lesbart ringte vi ofte en ekspert. Hva sa ekspertene på masseødeleggelsesvåpen om USAs påstander om Saddam Husseins lagre av slikt? Hva mente Midtøsten-ekspertene om Israels rolle i det hele? Hva mente folkerettsekspertene de humanitære organisasjonene burde se opp for ved en eventuell invasjon av Irak?
Mange år seinere får jeg stadig telefoner fra redaksjoner som trenger en «ekspert». Men kravene til ekspertise er ikke like spesifikke lenger, det er sjelden brutt ned på felt (mitt er geriljakriger i Afrika sør for Sahara) eller særlig geografisk avgrenset.
Jeg ringes for allting Afrika, som om det å kunne et helt kontinent, med i overkant av en milliard folk og 54 land, er overkommelig for én person. Ganske ofte har jeg sagt nei, akkurat det veit jeg faktisk ikke noe særlig mer om enn andre som leser internasjonale nyhetskilder, har dere forsøkt å få tak i noen som er der?
Dette er Derfor
I spalten «Derfor» forsøker vi å forklare hvorfor mediene tar de valgene de gjør. Eller sagt på en annen måte: «Derfor tar mediene de valgene de gjør». I tillegg tar vi noen avstikker til andre medierelaterte spørsmål.
Arbeidet er støttet av Stiftelsen Fritt Ord med 150.000 kroner.
Alle «Derfor»-artiklene inneholder en «bygg inn»-knapp. Med dette åpner vi for at andre kan publisere disse spaltene på sine nettsider.
Eneste kravet vi stiller til medier som benytter seg av dette, er at de via en av presseorganisasjonene er tilknyttet Norsk Presseforbund og dermed Pressens Faglige Utvalg.
Jeg skjønner hvorfor eksperter er så populære, de er lette å få tak i, kan ofte gi noen raske analyser. De svarer raskt og konsist på tre viktige spørsmål, hva, hvem, hvor, og kommer ofte med en betraktning på hvorfor.
«Ekspert» er selvsagt ikke en beskytta tittel, men en betegnelse som kan skjule en hel rekke fagbakgrunner. For «utenriksekspertene» kan det være universitetsgrader på master eller doktorgradsnivå, det kan være statistikere (særlig blant de som uttaler seg om meningsmålingene) eller religionsvitere, historikere og statsvitere eller sosialantropologer. Mange har noen komponenter av det som ved norske universitet kalles «områdestudier».
Ekspertene har ofte bodd noen år i området de er «ekspert» på, og snakker lokale språk. I tillegg er ekspertene ofte gratis. Mange av dem har betalte jobber i akademia eller en forskningsinstitusjon, hvor det å formidle faget og forskningen er en del av jobben. Mindre vanlig her hjemme er frittstående konsulenter eller frilansende eksperter, som altså ikke kan leve av eksponering alene, men trenger vederlag for analysene sine.
Dette er for øvrig også en grunn til at jeg noen ganger sier nei, jeg har ikke arbeidstid å avse til mange ubetalte oppdrag.
Dette at ekspertene er gratis, forklarer noe av deres popularitet. De fyller lett flater, i alle kanaler, men sjelden for honorar og enda sjeldnere, i et ansettelsesforhold. Dessuten behøver man ikke dekke reiseutgiftene deres, utover taxituren til Marienlyst. For noe har skjedd siden tidlig på 2000-tallet, da vi ringte rundt etter eksperter på masseødeleggelsesvåpen og krigens folkerett, det er mindre penger i utenriksdekningen.
Annonse
Men hvorfor?
Kort, i norske redaksjoner har eksperter fylt et hull etterlatt av krympende utenriksredaksjoner. Rene utenriksredaksjoner har vært på retrett i hele min karriere. På nittitallet hadde alle de større riksmediene egne utenriksavdelinger, det hadde også regionaviser og NTB. Nå er de nesten borte. Med unntak i en håndfull større riksdekkende redaksjoner.
Det igjen handler ikke bare om at slike redaksjoner kan være dyre i drift (særlig om vi faktisk reiser ut), men også at nyhetsformidling og hva som anses som godt stoff har endret seg. De lange utenriksanalysene på papir er erstattet med video, interaktive kart og statistikk. Og snakkende hoder på nett-tv.
Journalistene selv har blitt generalister og multimediale tusenkunstnere. Som igjen fordrer at mer av analysen må hentes utenfra redaksjonene. Det betyr jo ikke at «alt var bedre før», å ha faste korrespondenter på flere kontinent er ikke en garanti for at det de leverer er godt. Og skillet mellom ute og hjemme var kanskje også noe rigid?
Fakta om Maren Sæbø
Maren Sæbø er frilansjournalist med utenriks – og da særlig det det afrikanske kontinentet - som sitt spesialfelt.
2015 ble Sæbø kåret til Årets frilanser, og hun har vunnet en rekke priser for sin journalistikk.
Sæbø sitter i styret til i Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (Skup).
Det er jo også selvsagt bra at man snakker med noen som kan noe. Men ekspertbruken kan ikke erstatte god gammeldags journalistikk, og reportasjevirksomhet. Som frilanser med Afrika som arbeidsområde er markedet for journalistikk smalt, men etterspørselen etter meg som ekspert desto bredere.
Billigere og gratis
Det er selvsagt billigere (og ofte gratis) å bruke meg til det siste, mens det første krever en del midler. Journalistikken jeg produserer innebærer ofte vanskelige og dyre reiser. Problemet er at disse er en forutsetning for at jeg skal kunne svare på de kjappe spørsmålene i studio. For å kunne fortelle hva, hvem og hvor, og kanskje hvordan, trenger jeg både kunnskap, og bakkekontakt. Jeg trenger også å stadig fylle på.
Både ved forrige valg i USA, og nå, har det kommet kritikk om at norske redaksjoner kanskje ikke «forstår» USA godt nok, og da spesielt ikke Trumps velgere. Men det er også norske redaksjoner som har vist at de kan under dette valget, som VG, som har sendt medarbeiderne på kryss og tvers over hele USA i forkant av valget.
Dokumentarserien UXA, med Thomas Seltzer som har gått på NRK, har også vist hvor viktig det er å være til stede. For det er nettopp dette, tilstedeværelse og reportasjevirksomhet er godt stoff, og det gir innsikt som ikke kan gis ved «tre kjappe» i et nyhetsstudio.
Spørsmålet er hvem som skal gjøre dette ved neste valg, ikke bare i USA.
Mye av den grundige og gode utenriksjournalistikken har de siste årene vært gjort utenfor de tradisjonelle redaksjonene, særlig gjelder dette kontinent som dekkes mer sporadisk enn Europa og USA. Det finnes en flåte av frilansere som jobber for produksjonsselskap, for både etablerte og mindre etablerte medier, som skriver bøker og overlever på Fritt Ord-midler. Men i år er det bråstopp. Vi har ikke råd til den økonomiske risikoen det er å reise nå.
Forhåpentlig er vi der på den andre siden av koronaen, for journalistikken den kan ikke overlates til snakkende hoder, den må vi gjøre selv. Selv om vi alltids kan ringe en ekspert til å supplere.
