– Mediene begikk karakterdrap

Medieviter konkluderer med at mediene «demoniserte» ambulansesjåførene Erik Schjenken og Espen Smith.

31. mai ble Dagbladet dømt av Oslo tingrett for å ha ærekrenket ambulansesjåfør Erik Schjenken etter at han forlot Sofienbergparken i 2007 uten å ta med seg Ali Farah, som hadde blitt slått ned. Sjåføren ble av retten tilkjent en oppreisning på én million kroner.

Reaksjoner

Dommen har vakt reaksjoner. Sjefredaktør Lars Helle i Dagbladet mener den mangler en prinsipiell holdning, og at summen er hinsides. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund var overrasket over dommen selv om han forstår Schjenkens situasjon.

Ytringsfrihetsekspert Bjørnar Borvik ved Universitetet i Bergen mener på den annen side at dommen er grundig, og støtter rettens konklusjon om at Dagbladet manglet dekning for det de er dømt for.

Mediedekning

Medieviter Hanna Norberg har i en masteroppgave gått gjennom medienes samlede dekning i Ambulanse-saken. Hun har analysert 506 artikler i VG, Dagbladet, Dagsavisen, Aftenposten og Aften fra da Ali Farah ble slått ned 6. august 2007 og fram til 31. desember 2008.

Hovedkonklusjonen til Norberg er at det oppsto et såkalt mediedrev i Ambulanse-saken. Begrepet er hentet fra svensk og betyr at journalister opptrer i flokk. Ifølge Norberg preges mediedrev av at anklagene er personfokuserte og at mange redaksjoner bruker de samme kritiske vinklingene over lang tid. Norberg mener det er kritikkverdig at volumet i mediedekningen ble så stor, og at sjåførenes versjon i stor grad uteble fra spaltene.

– Det største problemet med slike mediedrev er som oftest ikke påstandene eller vinklingen i hver enkelt artikkel, men summen av all mediedekningen. Men Pressens Faglige Utvalg behandler bare klager på enkeltoppslag, og ser ikke på sammenhengen en artikkel inngår i. Dermed faller den samlede dekningen utenfor medieetikken, sier Norberg.

– Flett inn i etikken

Ambulansesjåfør Erik Schjenken klaget i juni 2008 inn pressens samlede dekning for PFU, men trakk senere klagen. I boken sin forklarer han valget med at det føltes «nærmest urettferdig å klage på enkelte medier fremfor alle». I august 2010 valgte han i stedet å gå til sak mot Dagbladet for injurier og ærekrenkelser.

Norberg mener at PFU bør åpne for å vurdere saker samlet.

– Jeg er enig med journaliststanden om at det ikke bør opprettes et statlig tilsyn som skal overvåke mediene. Men når noen føler seg mobbet av mediene, har de i dag bare mulighet til å saksøke for ærekrenkelser. En så massiv dekning av en sak, der artikler med personkritikk pøses ut i alle kanaler over lang tid, er et av de mest grunnleggende etiske dilemmaene i norsk journalistikk i dag. Derfor bør det flettes inn i presseetikken. En løsning kan være å legge inn et punkt i Vær varsom-plakaten om mediedrev.

– Karakterdrap

I sine oppgave plasserte medieviteren artiklene i ulike kategorier. Hun lagde en oversikt over antallet artikler der ambulansesjåførene ble fremstilt som syndebukker, mens Ali Farah ble fremstilt som offer, og antallet artikler der rollefordelingen var motsatt. Ubalansen var så stor at Norberg mener resultatet var at mediene begikk karakterdrap på ambulansesjåførene.

– Avisenes nedprioritering av sjåførenes versjon utgjør et særlig problem fordi den «motsatte» tolkningsrammen i så stor grad stemplet sjåførenes handling som rasistisk, skriver Norberg i oppgaven.

I tillegg mener hun at det ble for stort fokus på om ambulansesjåførene opptrådte rasistisk i Sofienparken i stedet for å handle om mulig institusjonalisert rasisme ved AMK eller Ullevål sykehus.

Rasisme

Når det gjelder rasisme konkluderer undersøkelsen med at aspektet nesten ikke var til stede på avisenes forsider den første uken etter hendelsen. Det var på kommentatorplass at denne vinklingen var framtredende. Der slo alle avisene unntatt Aften fast at det var sjåførenes rasistiske oppførsel som var problemet i Ambulanse-saken. Vitneutsagn fra folk i parken, uttalelser fra sentrale politikere og symboleffekten i «Årets bilde 2007» skal ha forsterket denne vinklingen.

– Men det er ikke nødvendigvis kritikkverdig at artiklene var vinklet på rasisme, det var jo nettopp det som var interessant i denne saken. Problemet er at så mange av disse rasismeartiklene var vinklet kritisk i forhold til ambulansesjåførenes opptreden.

13 måneder senere

Oppgaven slår fast at den første ukas dekning satte rammen for den videre mediedekningen. Ifølge oppgaven framstilles sjåførene som syndebukker i store deler av perioden. Først etter at Erik Schjenken «snakker ut» i et intervju i A-magasinet 3. oktober 2008 får sjåførenes versjon økt spalteplass.

Norberg kritiserer mediene for at de i for liten grad undersøkte ambulansesjåførenes versjon og en mulig ukultur i AMK eller ved Ullevål sykehus tidligere.

– Det var først og fremst Dagbladet, VG og Dagsavisen som formidlet en historie der ambulansesjåførene var skurkene og Ali Farah helten, skriver Norberg om hele tidsperioden i oppgaven.

– Avisenes ansvar

Oppsummert mener medieviteren at den samlede dekningen rammet inn saken som at rasisme var stridsspørsmålet, ambulansesjåførene var syndebukkene og Ali Farah helten.

– Avisredaksjonene må ta på seg mye av ansvaret for at det var denne virkelighetsbeskrivelsen som dominerte i mediene. Men ansvaret for denne tolkningsrammen, og særlig etableringen av den, ligger også hos vitnene, Kohinoor Nordberg og politikerne. I tillegg ser det ut til at ambulansesjåførenes taushet og Ullevåls vinglendende uttalelser hadde en rammesettende funksjon, skriver Norberg.

Hun mener journalistene, sammen med Farah, Nordberg og Ullevål sykehus, må ta ansvaret for at dette virkelighetsbildet ble opprettholdt.

Personfokus

Norberg kritiserer samtidig mediene for at det ble et for stort personfokus i saken.

– Fordi ambulansesjåførene ikke kunne si noe burde mediene vært mer varsomme enn normalt. Journalistene skal selvfølgelig gjøre jobben sin og stille de kritiske spørsmålene om institusjonalisert rasisme, men i denne saken har det vært mest personfokus.

Hun mener sjåførenes taushetsplikt kan ha forsterket ubalansen i dekningen.

– Det er umulig å si hvilken betydning ambulansesjåførenes taushetsplikt hadde. Men i mediedrev ser vi ofte at at sympatistemmene uteblir fordi det veldig raskt skapes et kritisk klima. Jeg vet heller ikke hvor mye det hadde hjulpet om Schjenken hadde fått slippe til.

A-magasinet endret dekningen

Da A-magasinet trykket intervjuet med Schjenken 3. oktober 2008 endret mediedekningen seg radikalt, ifølge oppgaven. Med unntak av perioden rundt Schjenkens debattinnlegg i Aftenposten i april 2008 hadde det inntil oktober 2008 nesten ikke vært noen artikler som hadde formidlet sjåførenes versjon eller støtte til dem. Etter oktober 2008 økte antallet artikler som formidlet sjåførenes versjon i stedet for å fremstille dem som syndebukker.

I Schjenken-intervjuet trykket A-magasinet et bilde av Ali Farah som står ved siden av ambulansen. Fram til dette tidspunktet var bildet, ifølge oppgaven, kun publisert i en grafikk på VG Nett, men ikke i noen av de 506 artiklene Norberg har analysert.

– A-magasinet forandrer dekningen totalt. Plutselig er det Schjenken som får all sympatien. Ali Farahs innlegg i Ny Tid fører dessuten til at det er han som får de kritiske spørsmålene.

Norberg mener Kjetil Østlis sak i A-magasinet bør være til inspirasjon for andre journalister.

– Det sier litt at én journalist klarer å endre hele virkelighetsbildet. Her er det en journalist som tenker at det kanskje ligger en historie her fra en side som ikke har kommet fram. Det burde være inspirerende, sier Norberg.