Lokale medier står ikke sist i køen

Både det norske samfunnet og den norske helsetjenesten trenger en kritisk og uavhengig presse. Riksmedier og lokale medier gjør en viktig jobb når de stiller kritiske spørsmål på vegne av pasienter og setter søkelys på prioriteringer i helsetjenesten. Det er derfor viktig for Helse- og omsorgsdepartementet å være tilgjengelig, åpent og informativt. Det ligger som premiss i den statlige kommunikasjonspolitikken.

Torgny Hasås sitt innlegg i Journalisten 29. desember tar utgangspunkt i Aftenpostens leder 27. desember. Der hevder avisa at departementet systematisk gjør seg utilgjengelig for regionale og lokale medier. Det er en sterk påstand og heldigvis langt fra virkeligheten. Vi har politikere som svarer ut media i svært stor grad, både lokale, regionale og riksmedier. Likhetsprinsippet er et viktig prinsipp som vi etter beste evne forsøker å etterleve. En stor del av henvendelsene som kommer til departementet og som daglig blir besvart, er nettopp fra lokale og regionale medier. Vi kjenner oss derfor ikke igjen i påstanden om en systematisk forskjellsbehandling.

LES OGSÅ:

– Det som Aftenposten ikke har fått med seg er at helseministeren begår et lovbrudd

Saken Hasås og Aftenposten viser til var en henvendelse fra Haugesunds Avis i kjølvannet av drapet på Vår frelsers gravlund i Haugesund, og hvordan samfunnet møter voldelige psykisk syke. I departementet leste vi forespørselen som tett knyttet opp til den enkelte saken og ikke som prinsipiell, og avslo derfor å kommentere den. Det viste seg å være feil. Det har vi selvsagt beklaget overfor avisa og statsråden har gitt intervju.

Aftenpostens henvendelse kom om lag halvannen uke etter Haugesunds Avis. Temaet var forslaget til ny tvangsbegrensningslov, som de etterlatte i Haugesund var kritiske til. Saken skulle på trykk samme dag som departementets høringsfrist til lovforslaget gikk ut. Det var naturlig for statsråden å svare overordnet og knyttet opp mot at departementet nå vil gå inn i høringssvarene som er kommet. For oss fremstod dette som to ulike henvendelser, som ble håndtert deretter og selvsagt uten noen sammenheng med avisenes størrelse.

Hasås fremstiller det som at Haugesunds Avis og Aftenposten kom med samtidige og likelydende henvendelser. Det er ikke tilfelle. Hasås sin påstand om at departementet har brutt loven blir derfor både misvisende og feil.

Det stemmer altså ikke at departement og politikere i denne saken bevisst har tilbudt svar til ett medium til fordel for et annet. Like lite som det handler om å prioritere mediene med størst lesertall, slik Aftenposten påstår. En slik arbeidsform er verken samfunnet eller vi tjent med.