Debatt:

Opprørssoldater ligger i dekning og ser på at regjeringsstyrkene blir angrepet av fly. Bildet er fra 2011.
Opprørssoldater ligger i dekning og ser på at regjeringsstyrkene blir angrepet av fly. Bildet er fra 2011.

10 år etter Libya-bombing: På tide med ærlige refleksjoner?

Mener mediene burde ha beklaget.

Publisert

Det er i disse dager 10 år siden et gryende opprør i Libya bidro til at FN sikkerhetsråd den 17. mars 2010 vedtok resolusjon 1973.

Et sentralt virkemiddel var å innføre en flyforbudsone ved Benghazi for å beskytte befolkningen mot angrep fra Gaddafis styrker. NATO overtok raskt den militære operasjonen, bombet landet sønder og sammen og styrtet Gaddafi i strid med FN-resolusjonens intensjon.

Det endte 6 måneder senere med at diktator Muammar al-Gaddafi ble lynsjet uten lov og dom og regimet styrtet. Et av de mest velfungerende diktaturene i Afrika, med et relativt godt utviklet helse- og utdanningssystem endte opp som en ødelagt stat.

Norge var det NATO-landet som slapp flest bomber (588) og bidro til ødeleggelser med store regionale ringvirkninger som fortsatt preger regionen. Libya har siden vært preget av borgerkrig, kaos, innblanding fra utenlandske styrker og grove brudd på menneskerettighetene.

Mediene har ikke beklaget

De største mediene som støttet bombingen på lederplass i 2011, har med få unntak ikke beklaget sin støtte. Nisjeaviser som Klassekampen og Ny Tid har spilt en mer kritisk rolle.

Nå i forbindelsen med 10 års-jubileet for den arabiske våren, foretar mange medier historiske tilbakeblikk. Dette kunne være en anledning for mediene til å se med kritiske øyne på krigen og etterprøve sin egen støtte til den. Jeg er redd vi kommer til å bli skuffet.

Jussprofessor Geir Ulfsteins klare konklusjon er at Norge brøt folkeretten. Dette er tema for hans kapittel i boken Libya. Krigens uutholdelige letthet som jeg redigerte sammen med Tormod Heier og Terje Tvedt i 2019.

Mangel på kritisk journalistikk kan sees i alle sentrale faser i disse ti årene, helt fra vedtaket om å bidra i krigen til Stortingets godkjenning av Libya-utvalgets renvasking av Norge i april 2019. Regjeringen gjorde det kunststykket å gi Libya-utvalget, ledet av Jan Petersen, et begrenset mandat: kun å vurdere Norge sin rolle i den perioden Norge bombet. Det vil si fram til Norge trakk ut sine fly rundt 1. august. Da hadde SV endelige fått kalde føtter og fikk presset regjeringen til å trekke tilbake de norske flyene.

Ingen av partiene som enstemmig gikk inn for bombing i 2011, har beklaget sin stemmegiving.

Stortingspolitikere fra alle partier som stod bak vedtaket i 2011, gjentok i stortingsdebatten 2. april 2019 sin virkelighetsoppfatning fra 2011. Flere representanter viste til situasjonen i Benghazi og sammenlignet med situasjonen forut for folkemordet i Rwanda i 1994.

Mangelfull etterretning

Mangel på kritisk selvransakelse står i skarp kontrast til Utenrikskomiteen i det britiske parlamentet, som i 2016 konkluderte med at angrepet på Libya ble startet på grunn av et feilaktig beslutningsgrunnlag, mangelfull etterretning og et overdrevet trusselbilde.

Betegnende nok var det Bjørnar Moxnes fra Rødt, som ikke var på Stortinget i 2011, som viste til den britiske rapporten og ba om utredning av mulige sivile tap som resultat av Norges bombing. En etter en stod representanter for de ulike partiene opp og oppsummerte at de var i en tvangssituasjon og ikke hadde noe annet valg enn å støtte krigføringen i 2011.

Nå stemmer det heller ikke slik norske politikere hevdet at det bare fantes to alternativer for Norge: enten å bombe eller å være imot et militært angrep på Libya.

Journalister løper for å komme i dekning. Her er det Gaddafis fly som går til angrep.
Journalister løper for å komme i dekning. Her er det Gaddafis fly som går til angrep.

Som Libya-utvalget selv hevdet: «Tyskland avsto fra å stemme og framhevet i sin stemmeforklaring risiko for store tap av menneskeliv og fare for en langvarig konflikt med konsekvenser for nærliggende stater».

Hvorfor var det ikke mulig for Norge å velge dette alternativet når en så mektig europeisk stat som Tyskland, sammen med Nederland, valgte denne løsningen? I ettertid vet vi, ifølge den britiske evalueringsrapporten, at det ikke var en reell trussel for et militært angrep fra Gaddafi mot sivilbefolkningen i Benghazi i mars 2011.

Vi vet også at opposisjonen hadde et eget pressesenter som påvirket utenlandske journalister med usann propaganda. TV-stasjonen Al Jazeera påstod at Gaddafi utstyrte sine soldater med Viagra for å kunne voldta mer effektivt. En påstand som Amnesty International undersøkte og ikke fant dokumentasjon for.

Ja til bombing på lederplass

Norges to største aviser VG og Aftenposten tok fra første stund til orde for et regimeskifte i strid med FN-resolusjonen intensjon.

Aftenposten sluttet sin leder 19. mars 2011 med støtte til bombingen slik:

«Vårt håp er at Gaddafis gjenværende tilhengere snart vil innse at overmakten er for stor og at det eneste fornuftige er å oppgi kampen. Slik kan et nytt styre bli etablert uten unødvendige tap av menneskeliv og materielle verdier. Dessverre kan vi ikke regne med at et maktskifte går så raskt og smertefritt. Det første angrepet kan bli starten på et langvarig, omfattende og kostbart engasjement. Nå er det ingen vei tilbake før Gaddafi er styrtet».

To dager før politikerne på Stortinget diskuterte demokratiets framtid og militæraksjonen i Libya (27.3), skrev VG på lederplass at «den reelle hensikten med FN-mandatet var å få Gadhafi (sic.) fjernet fra makten».

Dette er tankevekkende siden Libya-utvalget presiserer at Norge på dette tidspunktet holdt seg strengt til FN-mandatet som ikke innebar regimeskifte.

Den norske mediedekningen av Libya-bombingen er tidligere behandlet av undertegnede, Tore Slaatta og Sigurd Øfsti i en forskningsartikkel i tidsskriftet Conflict and Communication online i 2013. Jeg har også skrevet et kapittel om medienes rolle i boken Libya. Krigens uutholdelige letthet.

Det er åpenbart at krigen har medført enorme menneskelige lidelser, og at disse vedvarer. Det virkelige antallet sivile offer får vi vel aldri dokumentert. Men selv Libya-utvalget må erkjenne at det fantes sivile ofre. Fortsatt er Norges bombemål hemmelige, men pilotene uttalte til NRK Brennpunkt at de selv plukket ut mange av bombemålene visuelt.

Det har kommet fram i ettertid at mange av målene også hadde sivil relevans. I stedet for å gå inn i alvoret ved dette, bagatelliseres det i Libya-utvalgets rapport med at de dokumenterte drapene skjedde etter at norske fly hadde dratt hjem.

Libya-utvalget slår fast at norske medier sluttet opp om krigen.

Støttespiller og pådriver

I mitt kapittel i boken vår bruker jeg VG som eksempel. Det er ikke tvil om at VG var en støttespiller og pådriver for norsk deltakelse fra begynnelse til slutt på lederplass og i kommentarer.

En lederartikkel i VG fra 21. oktober, med tittelen «Diktatorens fall til slutt», støtter klart Norges deltagelse. De folkerettslige sidene ved regimets fall blir ikke diskutert, og VG forsvarer NATOs inngripen.

Lederen beskriver skepsisen mange hadde til Norges deltagelse, og mener den nå̊ er gjort til skamme. Ifølge VG må̊ de nye styresmaktene og de som har støttet opprørerne, ta ansvar for at Libya etter Gaddafi blir preget av demokrati og frihet. Når vi ser den ødelagte staten, flyktningestrømmer og kaos i dagens Libya, er det vel heller VGs analyse som gjøres til skamme.

Oppgjør på lederplass

Dag og Tid er et sjeldent eksempel på en avis som støttet bombingen på̊ lederplass i 2011, men som i ettertid har beklaget det. Da redaktør Svein Gjerdåker skjønte at formålet var regimeendring, skrev han en leder der han beklaget støtten som ble gitt på̊ falske premisser. Da Libya-utvalget ble publisert høsten 2018, skrev han 21. september nok en leder der han gjentok beklagelsen og vurderte Petersen-utvalget på̊ denne måten:

«Både vedtaksprosessen og sjølve Libya-krigen, som Noreg var ein sentral bidragsytar til, kan ikkje kallast anna enn eit stort mistak – og ein katastrofe for folket i Libya. Landet vart destabilisert og er i dag styrt av militsgrupper der militante islamistar har stort spelerom».

Gjerdåker går også gjennom Dag og Tids egen rolle. Det er ikke hverdagskost at norske redaktører tar uforbeholden selvkritikk, slik Gjerdåker gjør her:

«Dag og Tid støtta på̊ leiarplass ei flyforbodssone før krigen starta. Det var ei stor feilvurdering som vi har orsaka seinare. Vi trudde at ei flyforbodssone var nettopp det ordet seier, eit tiltak for å hindra Gaddafi i å bomba sivilbefolkninga i Benghazi. Men det var naivt. Nato brukte FN-mandatet som skalkeskjul for å hjelpa opprørarane med å velta Gaddafi-regimet. Dessutan var trugsmålet mot sivilbefolkninga i Benghazi overdrive».

Gjerdåker avslutter med å kalle Libya-bombingen «det største mistaket i norsk utanrikspolitikk etter andre verdskrigen». Han refser både Stortinget og regjeringen for å ha sviktet, og mener at FN-mandatet åpenbart ble brutt. Han ender med å ta til orde for en uavhengig gransking siden Libya-utvalget ikke har gjort jobben sin: «Om ikkje Stortinget tek initiativet, bør andre gjere det.»

Noe å tenke på 10 år etter?

Powered by Labrador CMS