Unge tar lettere på trygdesvindel

meldte NAV på onsdag, med utgangspunkt i siste utgave av deres befolkningsundersøkelse om trygdemisbruk.

I Aftenpostens versjon av saken er overskriften blitt til «Mange unge tar lett på trygdesvindel«, som underbygges med at:

«Kun tre av fire under 30 år mener Nav-svindel er meget alvorlig. I aldersgruppen over 45 år er andelen 92 prosent. (…) Undersøkelsen viser at ungdom er mindre negative til Nav-svindel enn eldre folk.»

Og det er korrekt at antall unge som (ifølge undersøkelsen) rubriserer trygdesvindel som «meget alvorlig», ligger 16 prosentpoeng lavere enn de eldste aldersgruppene og 12 prosentpoeng lavere enn gjennomsnittet for hele befolkningen.

Men det som ikke nevnes med ett ord (verken i NAV-artikkelen eller hos Aftenposten), er at størstedelen av dette avviket skyldes at en større andel anser trygdesvindel som «ganske alvorlig».

Hvis vi slår sammen «meget alvorlig» og «ganske alvorlig«-gruppene, så er det 94 prosent av de unge som mener at trygdesvindel er alvorlig (mot 97% i hele befolkningen). Dermed sitter vi altså igjen med et sprik på bare tre prosentpoeng. (Dette spriket skyldes i sin helhet at det er flere unge som svarer «vet ikke» på spørsmålet – «litt alvorlig» og «ikke alvorlig«-gruppene er like forsvinnende små for unge som for alle andre aldersgrupper.).

Fortsatt bekymret for ungdommens moral?

Ja vel, spør du kanskje, men er ikke denne forskyvningen fra «meget alvorlig» til «ganske alvorlig» blant en del unge, fortsatt en bekymringsfull tendens? Vel, det kommer helt an på hvilken betydning vi tillegger «meget alvorlig«.

Det er den enkleste sak av verden å ramse opp en mengde forbrytelser – voldtekt, drap, menneskehandel, grov omsorgsvikt, grov vold, grovt ran, kidnapping, tvangsekteskap etc. – som alle vil være enige om at ikke bare er verre enn trygdesvindel, men stiller i en helt annen og vesensforskjellig kategori.

Når man da skal forholde seg til en skala som ikke har noen alvorlighetskategori ovenfor «meget alvorlig», så er det ganske naturlig (og ikke spesielt alarmerende) at enkelte respondenter finner det naturlig å plassere trygdesvindel i den nest alvorligste kategorien.

En slik elementær gradering av forbrytelser behøver selvsagt ikke å bety noen som helst form for aksept for trygdesvindel – bare at man finner det unaturlig å putte slik svindel i samme sekkepost som de aller groveste kriminelle handlingene.

Eldre svarer annerledes

Det er heller ikke så veldig forbausende hvis det fins visse aldersforskjeller i hvordan man besvarer et slikt spørsmål. Undersøkelsen har også stilt folk tilsvarende spørsmål om alvorligheten til diverse andre ulovlige handlinger (deriblant stjeling/nasking fra butikk eller fra egen arbeidsplass, og å oppgi feil informasjon til forsikringselskap eller skattemyndigheter), og opplyser at:

«Gjennomgående så øker andelen som vurderer de ulike handlingene som meget alvorlig med økende alder.»

Dette kan selvsagt tolkes som uttrykk for en generelt lavere moral hos unge, men en minst like plausibel forklaring er at det bare er flere unge som ønsker å differensiere mellom denne typen handlinger og de aller alvorligste forbrytelsene.

NAVs overskrift om at «Unge tar lettere på trygdesvindel» kan til nød forsvares, ut fra at det tross alt er færre som rubriserer det som «meget alvorlig» (selv om de fleste lesere nok vil tolke overskriften langt mer negativt enn den snevre, bokstavelige tolkningen).

Men Aftenpostens påstand om at «Mange unge tar lett på trygdesvindel«, er i hvert fall en helt ugyldig tolkning av tallene. Selv om vi aksepterer at de 18% som svarer «ganske alvorlig» utgjør «mange unge», så er det ikke noe som helst grunnlag for å tro at ikke også denne gruppen anser trygdesvindel som en moralsk forkastelig handling som bør avdekkes og straffes.