Å løpe med harehjerte

Det er indian summer i London. Og det er nesten en uke siden skottene endte med å bli værende i Storbritannia. En avstemning som bød på testing av arbeidskapasiteten til Helle Skjervold og Espen Aas. Aftenpostens og NRKs korrespondenter i London.

Se deres egne fortellinger fra den skotske avstemningen her og her.

I den britiske hovedstaden varmer solen og på en plen like bortfor parlamentsbygget rigger Aas utstyret mens Skjervold forteller at dagen vi møter dem kun skal brukes til å skrive en feature til A-magasinet. To dager har hun fått til det. Luksus.

Mye å henge i

Selv om NRK primært har som oppgave å sende lyd og bilder over eteren, er det ikke noe annerledes. Heller ikke Aas slipper unna mas om bilder i sine artikler. Hvorfor sender han bare tekst?

- Da må noe kuttes. Nå leverer jeg til tre plattformer og sosiale medier. Jeg filmer selv og redigerer selv. Tiden strekker bare så langt.

- Jeg tar bildene selv, redigerer dem og sender dem til Oslo. Det tar nesten et kvarter per bilde, mens jeg venter på at neste tog skal gå. Det er ganske stressende. Selv om jeg skjønner at når deskleddet hjemme er bygget ned, så må alle bidra. Det tar bare inni hampen mye lengre tid herfra, skyter Skjervold inn.

Kameraet til NRKs mann er på plass. Parlamentet fint i bakgrunn og på det ene øret har han regien i Oslo som oppdaterer ham om hvor lenge det er til han skal på, og hvor lang tid han har til rådighet.

Tidligere i uken forteller Aas at torsdag er perfekt for intervju. Han har ganske god tid. Egentlig skal han bare redigere en reportasje om Downton Abbey til Dagsrevyen fredag. Men så, like før joggeturen denne morgenen, kommer telefonen fra Marienlyst. Ni personer er arrestert for planlegging av terrorangrep. En av dem, Anjem Chaudary, er tidligere intervjuet og omtalt i norske medier. Derfor rigger Aas. Klokken 12 TV-nyheter. 12.30 Dagsnytt. Og slik går det slag i slag. Når vi drikker kaffe etter intervjuet, kommer det spørsmål fra NRK-sporten om han kan intervjue fotballspilleren Brede Hangeland. Dagsrevyen har varslet sin interesse for en direkterapport. Men før det vil både Her og Nå og Dagsnytt 18 ha en bit av ham.

- Jeg er den mest heldige ansatte i NRK og den mest heldige korrespondenten fordi jeg får bo her. Her skjer det ting hele tiden. Det blir omtrent ingen fritid, men så er det gøy å jobbe. Likevel blir jeg overrasket over at det aldri blir helt stille, men det er sånn er det nå en gang. Er det rolig på nyhetsfronten, så skjer det helt sikkert noe på sport eller en eller annen film eller skuespillerintervjuer som må gjøres. Men jeg hadde blitt gal om det ikke var sånn, sier Aas og inntar alvorlig-minen før han begynner rapporteringen.

- Vi får styre hverdagen selv. Jeg har alltid hatt mange ideer selv og jeg får jobbe med nesten bare det jeg foreslår selv. Du er din egen vaktsjef. For meg et passende utgangspunkt, forklarer Skjervold mens Aas snakker til norske tv-seere. Hun virker genuint begeistret over å få jobbe med mange stoffområder. På den måten blir dagene veldig forskjellige . Litt senere i intervjuet forteller hun at hun trolig ville vært rå på Trivial Pursuit etter tiden i London, for nå kan hun litt om alt. Og så gjør det ikke noe at det er i London jobben har base.

- Det ligner litt på å være journalist i en veldig liten lokalavis. Du dekker alt, bare at tempoet er skrudd opp på maks. Derfor er det et litt ambivalent privilegium fordi du har så ekstremt mye å velge fra, men du er alltid nervøs for om du har valgt riktig. Det gir ikke seg selv hvordan du skal løse jobben.

Åpne kraner

Noen dager er mer ekstreme enn andre for de to. Som avstemningen i Skottland, eller da Solskjær fikk sparken. Forskjellen på her og hjemmeredaksjonen er at det ikke er særlig rom for avspasering. De må bare fortsette. Selv om det til tider er mulig å melde behov for en pust i bakken.

- Det er som om alle kraner er skrudd på maks hele tiden, skyter Skjervold inn.

Aas har noen minutter mellom rapporteringsøktene. Han er enig i at dagene oftest kan formes av ham selv, men så er det som regel slik at også redaksjonene hjemme ønsker rapporter. Og det kommer som oftest samtidig med egne initiativ. Han forteller med glede om pressekonferansen med Monthy Python, om deres gjenforening. Sammen med fotografen redigeres innslaget på Corinthia Hotel, ifølge ham selv dritgøy.

- Så plutselig kom meldingen om kvinnene som skulle ha blitt holdt som slaver i Brixton. Da var det bare å si til redigerer at “nå må vi bli ferdig, for nå skal vi i Dagsnytt, timessendingen, du må rigge til Dagsrevy. Du skal både lage helgesak, i tillegg til noe annet i helgen, og dessuten dekke dette”. Det er godt norsk arbeidsmiljølov ikke gjelder i Storbritannia, for da hadde jeg ikke fått gjort noen ting.

- Jeg prøver å puste med magen, sier Helle.Vi får det ikke til og blir løpende med harehjerte, skyter NRKs reporter inn.

Viktig?

Så hvorfor London, England og Storbritannia? Er det ikke i Brussel det skjer? Eller India, eller Kina? Ville ikke pengene til Aftenposten og NRK vært bedre brukt der?

Fordi England er viktig for nordmenn, slår Skjervold fast. Hun forteller at korrespondentene ikke bare er på øya i vest på grunn av politikken, selv om den er viktig også for norsk politikk, men Storbritannia er et land nordmenn besøker ofte og britene ses på som et slags søskenfolk.

- Rollen min er vel så mye å rapportere hva som skjer i parlamentet som det er å snakke med folk og vise hvordan de har det. Jeg tror nordmenn er opptatt av levestandarden eller hvordan de øknomiske forholdene påvirker britenes hverdag. Og så er det selvfølgelig sport og kultur som er ekstremt viktig for nordmenn. Vi merker det på responsen vi får at nordmenn flest er lett anglofile.

Aas tror på sin side at folks inntrykk er at det egentlig ikke skjer så veldig mye i Brussel.

- Det er noen møter der, og alle møtene ser like ut. Det er noe annet når det skjer noe i parlamentsbygget her enn i et grått bygg i Brussel. Og så opererer Storbritannia litt på utsiden av EU uansett. Ikke liker de EU og de er mer knyttet til USA. Selv om stormaktsdagene er over, tror jeg folk ser på Storbritannia som noe viktig og som noe mer forståelig enn den svære EU-massen.

Men i det store verdensbildet. Er Storbritannia viktig nok til å beholde korrespondentene? Hva er i så fall viktig, spør Aas retorisk tilbake. Og sammenlignet med hva da?

Han viser til at EU rister når David Cameron sier nei, og at de ikke er så interessert i unionen. Norge selger en stor andel gass til landet, og folk reiser fra Norge ofte.

- Folk reiser hit og vi klarer lettere å forstå det som skjer her, og responsen fra folk er ellevill. De får ikke nok.

Kommunikasjon med publikum

Særlig kommer reaksjor når de har vært ute og snakket med vanlige folk. Om utenriksministeren mot alle odds skulle stille, er ikke publikum særlig engasjert, men har korrespondentene vært på pub og intervjuet folk, kommer et hav av reaksjoner.

Begge er de aktive i sosiale medier. Det mener de nok har bidratt til å redusere avstanden mellom publikum og korrespondenten. Aas sier han svarer på alle henvendelser. Med mindre det er de typiske nettrollene.

- Er det helt koko og bare skit tenker jeg er det greit ikke å svare. Men gir folk meg kjeft så svarer hvordan jeg tenkte og spør hva de hat tenkt. Stort sett får du et hyggelig svar tilbake. Folk forventer svar fra deg når de skriver, og det synes jeg de skal få. Ta den tiden det tar.

Skjervold er likedan. Hun svarer alle. Folk er ifølge henne svært kjappe når noe er sagt feil eller noe de er uenige i. Og så kommer det naturlig nok tips.

- Om man før kanskje kunne bli høy på pæra av å være korrespondent, blir vi det i hvert fall ikke nå. Gjør du noe som ligner på feil får du høre det med en gang. Det er fantastisk. Du merker det er folk som har god greie på stoffet og som har veldig nyttige tilbakemeldlinger.

Med ansiktet på skjermen nesten daglig er Aas mer utsatt for reaksjoner fra publikum.

- Det går i alt mulig fra “jævla arbeiderparti-faen” til “herregud så deilig du er”. Det er et vilt spenn. Og selvfølgelig alt for få av de siste. Sosiale medier har bygget ned grensene på godt og vondt.

To år til

Begge er så vidt i sitt andre av totalt tre år i London. NRKs mann debuterte med fødselen til en arveprins. Aftenposten var på plass noen uker seinere. Mens de to mediene har korrespondenter på plass, har andre valgt å gå over til stringere. Dagbladet allerede for en stund tilbake. For VG debuterte Atle Jørstad som avisens stringer for bare noen måneder siden. Under Journalistens besøk i London befinner han seg på ferie i Frankrike.

Les intervju med Jørstad og sjefen hans her.

- Jeg gleder meg til de neste årene. Etter hvert blir det ekstraordinære ordinært. Å levere artikler i hui og hast fra toaletter, tog eller kafeer var i starten et lite sjokk og veldig ofte lyst til å ringe hjem og si hjelp. Når en del ting begynner å skje for andre gang har jeg vært med på det før. Jeg har mindre nerver og går de to neste årene i møte med litt lavere skuldre. Alle sier år to er best, sier Skjervold.

Aas har med seg kone og to barn. Han håper på muligheten til å nyte reiser rundt på de britiske øyer også med dem. Ikke bare fotografen.

- Men mye som skjer. Det er valg neste år og selv om det «viktigste» kongelige barnet er født - kommer vi nok til å bruke tid på å dekke denne fødselen også. Til syvende og sist handler det om rytme og å skjønne det ikke er verdens ende ikke å dekke alle saker til en hver tid.