Medie-refseren

Jan Arild Snoen setter pris på saklighet og penger på politikere. Det gjør ham til en bedre analytiker og mediekommentator.

Publisert

– Du har drevet med mediekritikk i mange år, og nylig fikk du 75.000 kroner fra Fritt Ord for å videreutvikle din blogg på Minervas nettsider. Hans Rustad i Dokument.no kritiserte Fritt Ord-tildelingen for ikke å ha gitt midler til noen bloggere på høyresiden. Som tidligere leder av Fremskrittspartiets Ungdom i Oslo og nåværende Høyre-mann, hvordan opplever du den påstanden?

– Siden jeg har fått midler er jeg litt ubekvem med å vurdere juryens avgjørelse. En negativ tolkning kan være at jeg har fungert som et slags alibi, for å vise at man også har gitt høyresiden midler. Men tildelingen til meg kan jo også tolkes positivt, som et tegn på at Fritt Ord faktisk ønsker et mangfold.

– Aftenposten er tatt for plagiat, oppsiktsvekkende regnestykker er torpedert, og du har avdekket alvorlige faktafeil i artikler i mange norske medier. Hva er det som driver deg?

– Jeg er problemorientert av natur og leter etter det som er gærent. Det preger min lesing, men det er ikke slik at jeg saumfarer alle papir- og nettaviser. Jeg får Aftenposten, Dagsavisen og Dagens Næringsliv på døra, og de leser jeg grundig. Men utover disse blir det litt mer tilfeldig hvilke aviser og nettsteder jeg er innom. Det er en grense hvor mye man kan nå over med en femtedels årsverk, og en systematisk overvåking av norsk presse hadde nok forutsatt 50 sånne som meg. Dessuten driver jeg jo ikke bare med mediekritikk. Det er viktig at jeg også skriver egne ting, slik at jeg også får plass som selvstendig meningsbærer og ikke bare som kritiker av andre.

– Er det noen bestemte medier du mener skiller seg negativt ut, når det gjelder faktafeil, unøyaktigheter og manglende kildekritikk?

– Ifølge min egen registering er det mye å sette fingeren på både i Aftenposten og Dagsavisen. Jeg har imidlertid ikke grunnlag for å si at de er verre enn gjennomsnittet, det handler kanskje heller om at de blir overrepresentert i mitt utvalg fordi jeg leser dem daglig. Og siden det jeg gjør ikke er et vitenskapelig arbeid, bør jeg være forsiktig med å kåre «verstinger». Likevel syns jeg NTB gir et dårlig inntrykk. Især utenriksavdelingen, som i stor grad oversetter meldinger fra utenlandske byråer helt ukritisk. Ikke sjelden tilføyer i tillegg den norske journalisten egne feil, samtidig som det synes som om det er en skjevhet i utvalget av kilder som NTB benytter seg av.

– Hva er det som avgjør hvilke saker du bestemmer deg for å se nærmere på?

– De viktigste faktorene er at det er noe jeg kicker på, at det er et tema jeg er interessert i og ikke minst: at det er noe jeg kan mye om. Hvis jeg føler at «dette var det noe rart med» og lurer «hvor kommer dette fra», så sjekker jeg fakta. Hva jeg så skriver om på bloggen er litt avhengig av hva annet som skjer. Kommentarene bør jo helst komme samme dag som saken er publisert, og det er jo ikke alltid du har tid til det. Men av og til skjer det også at jeg bruker opptil en uke på å sjekke en sak, slik som da en ellers dyktig journalist i Aftenposten i mai ropte «krise i Nav», ved å vise til at Nav hadde mistet én av fire ansatte de siste tre årene. Ikke bare var tallene unøyaktige – i realiteten var det én av sytten Nav-ansatte som sluttet i løpet av ett år – men setter du dem inn i en større sammenheng viser det seg også at frafallet i Nav ikke er unormalt høyt, sammenlignet med andre norske bedrifter. Og da faller jo hele Aftenposten-saken.

– På hvilke områder mener du norske journalister synder mest?

– Et av de største problemene er at mange journalister ikke går til primærkildene, men bruker sekundærkilder nokså ukritisk. Det er godt mulig at de ikke har tid til å sjekke alt, men jeg syns uansett at journalister bruker for lite tid til å sjekke med primærkildene om opplysningene de sitter på faktisk stemmer. For ofte gjør de jo ikke det. Enkildejournalistikken er altfor utbredt, og norske journalister kunne med fordel legge litt mer egenarbeid i sakene sine. Et annet problem er at mange journalister ser ting for snevert gjennom sine briller. De er gjerne veldig kritiske overfor ledere innen politikk og næringsliv, mens de ser med mye mildere øyne på eksempelvis humanitære organisasjoner. At de er kritiske overfor politikere og næringslivet er helt ok, men det er ikke greit at de «gode» organisasjonene slipper så lett og ukritisk til med sitt budskap!

– Hvordan reagerer medier på at du kritiserer dem for faktafeil, unøyaktigheter og andre uhumskheter?

– Det varierer litt. Noen av dem jeg gjør oppmerksom på feilene møter meg med taushet, mens andre kan bli sure og gå i forsvar. Men det er også mange som er imøtekommende og takker meg for å ha påpekt feil.

– Selv om du har drevet med mediekritikk i mange år, kan det synes som om det er først i de siste årene du har sluppet unna «høyreradikal»-stempelet og er blitt sluppet mer inn i varmen. Er det du som har beveget deg mot sentrum, eller er det mediene som er blitt mer åpne for avvikende stemmer?

– Jeg er ikke så opptatt av om noe er venstrevridd eller ei, så lenge journalistikken er etterrettelig. Men jeg ser jo det at det godt kan være at jeg lettere finner feil i artikler som står for et helt annet syn enn mitt. Det er nok uansett riktig at jeg har dempet retorikken noe, for hvis kritikken er for krass, kan det være vanskelig å komme i dialog. Og siden jeg ønsker mer plass som mainstreamkommentator, prøver jeg å være mindre krakilsk og mer saklig. På mitt spesialfelt USA har jeg derfor bevisst lagt vekt på å ikke være så meningsbærende som tidligere, men heller mer analytisk. Men jeg erfarer også at mange medier setter pris på at jeg har andre briller enn flertallet av kommentatorene.

– Tidligere i høst ble du intervjuet av DNs bokspalte «På nattbordet». Uoppfordret vedgikk du straks at du er en av dem som ikke leser skjønnlitteratur, men bare faglitteratur?

– Ja, det er bare å innrømme at det er lenge siden jeg har følt glede av å lese skjønnlitteratur, til min kones store irritasjon. Men skal jeg lese om eksempelvis korstogene, leser jeg mye heller en faktabok om temaet i stedet for en roman. Jeg ser likevel en del film, så helt faktanerd er jeg vel tross alt ikke?

– Jeg har også forstått at du er veldig opptatt av gambling. Og at du gjerne spiller på politiske valg?

– Ja, det er både morsomt og spennende. Nå kan eksempelvis gjenvalg på Fabian Stang som ordfører i Oslo være et godt tips. Oddsen på at han blir gjenvalgt er for tiden på 1,7, slik at satser du tusen kroner får du 1700 igjen. For meg virker et gjenvalg av Stang såpass sannsynlig at det synes som et gunstig spillobjekt.

– Men det er ikke bare norske politikere du spiller på?

– Nei da, aller helst spiller jeg på britiske og amerikanske valg. De er litt mer uoversiktlige, slik at det er mer penger å hente der. 2008 var et veldig godt år for meg. Jeg spilte på både primærvalg, visepresidentkandidater og selve presidentvalget i USA og traff så godt at det ble en pen gevinst.

– Hvor mye snakker vi om?

– Jeg kan vel heller si det slik at jeg setter ikke bare en hundrings eller to for moro skyld. Jeg satser noen tusen, slik at det faktisk betyr noe om jeg vinner eller taper. Men gamblingen er disiplinerende og bra for meg som analytiker! Når jeg gambler for så mye som jeg gjør kan jeg ikke bare forholde meg til hva jeg håper resultatet blir, jeg må analysere situasjonen for å finne ut hva som er mest sannsynlig. Og denne analysen er jo noe jeg også får god bruk for som mediekommentator!