- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Frilansere får for dårlig betalt. Skal honorarene opp må frilansere ha råd til å si nei til prisdumping. Et NJ-styrt fond kan fungere som vår «streikekasse».
En fast ansatt journalist i norske medier, er totalt uvitende om hva en frilansjournalist tjener.
Det er min ærbødige påstand når det gjelder våre fast ansatte kolleger.
Et marginalt fåtall av våre yrkesbrødre i faste stillinger, har peiling på hvordan livet som frilanser kan være. Med unntak av noen få, som selv startet som frilansere. De har kanskje et visst vurderingsgrunnlag. Men, med en gjennomsnittslønn på mer enn 600.000 kroner er det fort gjort å glemme at kua en gang var kalv. Og når de når mellomlederstadiet og kanskje redaktørnivå, ja da er fortiden visket ut. Mye vil ha mer. Da er det kroner, øre og innsparinger for alle penga. Som ofte går ut over meg og mine frilanskolleger.
Jeg tror vi her står ovenfor en flerdelt utfordring:
- Fast ansatte
- Mellomledere og redaktører
- Frilansjournalisten selv
- Norsk Journalistlag
Våre tillitsvalgte yrkesbrødre og fast ansatte bør ha Norsk Journalistlags veiledende frilanssatser som pensum. Frilansere bør inn i redaksjonsklubbene, slik at fast ansatte kan bevisstgjøres og få opplæring. Og som i sin tur kan bevisstgjøre sine mellomledere og redaktører. Et spørsmål er: «Betaler vi våre frilansere riktig?» Spesielt i forbindelse med øvrige lønnsforhandlinger er dette et betimelig spørsmål.
Skal kunne si nei
Både jeg og mine frilanskolleger må selvfølgelig ta vår del av byrden. En uavhengig journalist skal kunne si nei til prisdiktat fra en redaktør. Vi når aldri fram hvis vi ikke står sammen. Godtar ikke redaktøren et forsvarlig honorarkrav tuftet på frilanssatsene, ja da skal tilbakemeldingen være et klart nei.
Svarer ikke frilansjournalisten nei, er det ris til egen bak. Da kommer vi aldri noen vei og vil aldri nå et anstendig lønnsnivå. Her må våre yrkesbrødre, de fast ansatte, involveres og ha en klar holdning til prisdumping.
For i mange tilfeller handler dette om prisdumping.
Som journalister er vi dyktige til å avdekke prisdumping innen andre bransjer. Innenfor egen bransje er ikke alle redaktører like edruelige.
Mitt ønske er at NJ-organiserte frilansere som opplever tilfeller av prisdumping, skal kunne få hjelp av redaksjonens klubbledelse. Det ville vært solidaritet i praksis med frilanskolleger i samme fagforening. Dessuten vil det være bra for de fast ansatte også. De er ikke tjent med konkurranse fra frilansere på billigsalg.
Hva så med våre «fagfeller» i Norsk Journalistlag? Hva kan vår organisasjon gjøre for oss?
Lite har skjedd
Skal man få gjort noe med denne problemstillingen, må man tørre å diskutere det. Det er lett å vise til undersøkelser som er gjort. Og klappe seg på brystet etter gjennomføringen. Hva skjer så i kjølvannet av disse undersøkelsene?
Den store frilansundersøkelsen ble offentliggjort i september 2019. Finansiert av stiftelsen Fritt Ord.
Slike undersøkelser er utmerkede som grunnlag og bakgrunn for videre arbeid. Det har snart gått tre år. Har det skjedd noe konkret? Svært lite.
Mye tyder på at de har funnet sin plass i en overfylt skrivebordsskuff. Eller: I 2022 lagres de vel i en sky som Gyda har blåst bort, eller på en harddisk som en vannlekkasje tok livet av.
Her bør NJ kjenne sin besøkelsestid. Det har, etter min mening, liten eller ingen hensikt å bruke titusenvis av kroner på en undersøkelse, uten at man på forhånd meisler ut en strategi for hvordan verdifullt materiale kan brukes for å opplyse og informere om tilstanden. Og kanskje det viktigste av alt: Sette i verk tiltak som fungerer.
Det må NJ og våre fagfeller ta inn over seg. Jeg er usikker på hvor mye våre yrkesbrødre i faste stillinger, vet om frilansundersøkelsen fra 2019? Kanskje burde en like viktig undersøkelse ha blitt adressert til fast ansatte, hva vet de om uavhengige journalisters levekår når vi utøver vårt yrke?
Streik og konflikt
Ved streik og konflikt er vi som frilansere, gode kolleger. Som medlemmer av fagforeninga forventes at vi skal stå «last og bram» ved våre yrkesbrødres side. Da oppfattes vi som en viktig del av kjøttvekta.
Ved streik eller lock-out utløses bruk av NJs konfliktfond. I tillegg kan det, i en langvarig konflikt, bli aktuelt med innbetaling av ekstrakontingent. Jeg har aldri streiket. Men, jeg har betalt ekstrakontingent når kolleger i NJ har vært i lock-out eller streik. Da er frilanserne gode å ha.
Støtten vi opplever fra fast ansatte er dessverre å betrakte som ubetydelig. Muligens en liten skuldertrekning når vi forteller at halvparten av norske frilansere tjener under 250.000 kroner i året. Én av fem som lever av sitt yrke, tjener mindre enn 250.000 kroner i året.
Kanskje bør vi se i en ny retning for å bevisstgjøre både fast ansatte, men også oss uavhengige? Tenke nytt og fremtidsretta. Det kan for eksempel gjøres ved å opprette et «frifond» for frilansere som opplever prisdumping.
Alle journalister blir automatisk med gjennom sin kontingent til NJ. En tier mer for hvert kvartal. Det ville utgjort 40 kroner i året. Jeg tror at vi som frilansere ville støtte opp om et slikt forslag. Jeg håper at våre fast ansatte yrkesbrødre ville bidratt.
For å styrke berettigelsen av et slikt fond, forutsetter jeg at også NJ spytter inn samme sum. NJs landsstyre disponerer jo avkastningen av NJs konfliktfond. Herfra vil jeg tro det kunne prioriteres midler.
Øremerket prisdumping
Med et slikt grep ville «frifond» i løpet av ett år bestått av 6-700.000 kroner. Disse pengene må øremerkes frilansjournalister som opplever prisdumping. Etter dokumentasjon kan de søke om bidrag fra dette fondet. For å dekke tapt inntekt for tapt oppdrag. Premisser for bruken av et slikt fond må naturligvis på plass.
Effekten i vår bransje av et slikt «frifond», kan få store og positive ringvirkniner. Ikke bare når det gjelder fremtidig honorering av frilansere, men også for å styrke fellesskapet med gode kolleger. Skape inkludering og samhold mellom frilansere, fast ansatte, mellomledere, redaktører og Norsk Journalistlag. Rett og slett solidaritet i praksis.
Til slutt kan det også, på sikt, ha en positiv effekt på rekruttering til verdens beste yrke.
