Klassekampen - en journalistfabrikk

I sin bok «Sykle på vatnet. Historia om Klassekampen» gir Skjeseth detaljerte beskrivelser av strid og nedturer gjennom avisas 42-årige liv. Men Klassekampen har ifølge forfatteren også bidratt betydelig til norsk journalistikk. Ikke minst ved å rekruttere, lære opp og sende fra seg dyktige journalister, og ved å ligge i forkant med nye redaksjonelle satsinger.

– Hva mener du er Klassekampens viktigste bidrag til norsk journalistikk?

– I flere faser har Klassekampen vært tidlig ute med viktige journalistfaglige ting. Det gjelder den undersøkende journalistikken, der vi hadde en gullalder tidlig på 80-tallet. Det andre jeg kan nevne er den typen avis vi lager i dag, med stor vekt på kunnskaps- og ideologistoff og debatt. Der har vi i en viss grad dannet skole, med betydelige bidrag fra eksterne skribenter. I tillegg er vi fortsatt en avis med et kritisk blikk på makta, i pakt med journalistikkens idealer, selv om vi ikke er så skarpe i kantene politisk som tidligere.

Journalistfabrikk

Skjeseth skriver at Klassekampen særlig gjennom sitt første tiår hadde store mangler som profesjonell nyhetsorganisasjon, med streng politisk styring, små ressurser, lav formell kompetanse og lite erfaring og kildegrunnlag. Seinere, inn på 1980-tallet, utviklet redaksjonen seg til en regelrett journalistfabrikk.

Hundrevis av journalister har vært innom Klassekampens redaksjon, som har levert dyktige medarbeidere videre til de store mediene. Mange har satt sitt sterke preg på norsk presse og journalist- og medieutdanningen.

Stor gjennomtrekk

Fortsatt sliter Klassekampen med å beholde både reportere og de viktige mellomlederne. Gjennomtrekken er stor.

– Begrenset betaling, hardt arbeid og flinke folk som blir plukket opp av andre er viktige forklaringer på dette, sier Skjeseth.

I disse dager må redaktør Bjørgulv Braanen lyse ut erstattere til to av sine redaktører, bare trekvart år etter forrige at han mistet fire mellomledere i redaksjonen. Nå går kulturredaktør Sarah Sørheim til Dagens Næringsliv, mens utenriksredaktør Eline Lønnå er ansatt som redaktør for Magasinet for fagorganiserte.

Gravegjeng

Skjeseth gir Klassekampens redaksjon i første halvdel av 80-tallet skussmålet «oppsiktsvekkende sterk». Journalister som Per Bangsund, Geir Imset og Alf R. Jacobsen var blant pionererene for kritisk og undersøkende journalistikk i Norge. Eksempelvis sjokkerte Klassekampen medie-Norge ved å avsløre omfattende skattesnusk i Schibsted, noe som førte til at hovedeieren Einar Fr. «Tinius» Nagell-Erichsen måtte i fengsel.

– Et annet journalistisk høydepunkt, ved inngangen til 1990-tallet, var Finn Sjues oppsiktsvekkende avsløringer av de hemmelige tjenestene. Det er ikke sikkert det ville blitt noen Lund-kommisjon uten det Finn gjorde, mener Skjeseth.

– Har utmerket seg

Han skriver i boka:

«Journalistar, fotografar og formgjevarar frå Klassekampen har opp gjennom åra rykt inn og sett preg på redaksjonar og utdanningsinstitusjonar. Dagens Næringsliv, Dagbladet, NRK, Aftenposten, Dagsavisen, NTB, Nationen, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Ny Tid, Dag og Tid og ymse fagblad, ikkje minst i fagrørsla, er blant redaksjonane der folk med bakgrunn frå Klassekampen har utmerkt seg. Det er kanskje ikkje tilfeldig at svært få hamna i VG og knapt nokon i ein stor redaksjon som TV 2.

Lemenmarsjen frå Klassekampen til den ideologisk konservative – i Klassekampens språkbruk reaksjonære – Dagens Næringsliv er eit spesielt fenomen. Hit fann journalistar av beste slag vegen på rad og rekkje på 1980- og 1990-talet – Geir Imset, Bjørn Westlie, Heidi Egede-Nissen, Bjørgulv Braanen, Åge Winge, Kjetil Bragli Alstadheim, Torstein Tranøy, Knut Selsjord, Jens M. Johansson, Per Lund, Osman Kibar, teiknaren Hallvard Skauge ein periode, og Hans Petter Sjøli som frilansar.»