Ky­nisk ond­skap i sy­stem?

Publisert Sist oppdatert

Det er fort­satt tid­lig kveld, og jeg har ikke vært len­ge på jobb når døra går opp og en godt vok­sen kar kom­mer inn i lob­by­en. Jeg ser på blik­ket hans, det ustø gang­la­get, og jeg ten­ker med meg selv at nå er det på’n igjen.

Han ser ikke meg der jeg sit­ter i hjør­net mitt bak re­sep­sjo­nen. I ste­det set­ter han kur­sen mot noen høye her­rer fra Aker som sit­ter rundt et av bor­de­ne i lob­by­en. Han bab­ler noe usam­men­hen­gen­de om at han tren­ger hjelp. En taxi. Her­re­ne sier at han må spør­re i re­sep­sjo­nen, men jeg er al­le­re­de på bei­na for å hind­re ham i å pla­ge gjes­te­ne våre yt­ter­li­ge­re.

Vi er ikke fer­dig med So­fi­en­berg­par­ken, Ali Fa­rah og Erik Schjen­ken ennå. Dag­bla­det er i ting­ret­ten dømt til å be­ta­le opp­reis­ning til Schjen­ken for å ha tryk­ket en rek­ke ære­kren­ken­de ut­sagn, men dom­men blir an­ket. Hva som blir det en­de­li­ge re­sul­ta­tet, er det alt­så for tid­lig å si.

Mye er al­le­re­de skre­vet om det­te, av bed­re folk enn meg, men jeg kla­rer ikke dy meg. I om­fang og in­ter­es­se er det vel en av de stør­ste ny­he­te­ne vi har hatt her i lan­det de sis­te åre­ne. So­fi­en­berg­par­ken er først og fremst en tra­ge­die for alle in­vol­ver­te, men sa­ken er også svært in­ter­es­sant. Hvor­dan kun­ne det gå så galt? Hvor­for gikk det som det gikk? Hvor­for var det in­gen som ev­net å ta et steg til­ba­ke og ten­ke seg litt om. Spør­re om hva som egent­lig skjer her? Hva er det vi dri­ver med? Hvor­for vek­ker sa­ken så ster­ke fø­lel­ser på alle kan­ter?

Alle hus­ker vel hvor­dan for­døm­mel­sen av am­bu­lan­se­per­so­nel­let som for­lot Ali Fa­rah er uni­son helt opp på re­gje­rings­ni­vå. Pres­sen luk­ter blod, og en mann med 10.000 opp­drag uten an­merk­nin­ger, blir øde­lagt. (Hvor­dan går det for­res­ten med kol­le­ga­en hans?) Åtte må­ne­der se­ne­re står han fram i Af­ten­pos­ten og for­tel­ler sin his­to­rie. Der­med snur stem­nin­gen. Nå er det Ali Fa­rah, Ko­hi­noor Nord­berg og støt­te­spil­ler­ne de­res som får skyl­le­bøt­te­ne. I hvert fall i ano­ny­me kom­men­tar­felt og dis­ku­sjons­fo­ra. Det hjel­per lite at Fa­rah skri­ver en in­ter­es­sant, men ikke sær­lig klok, kro­nikk i Ny Tid. Så blir Dag­bla­det dømt i Oslo ting­rett, og nå er det pres­sen som får kjørt seg.

Og jeg ten­ker at selv om mye av kri­tik­ken kan være både rett og ri­me­lig, så har den også vært blåst opp ut­over alle pro­por­sjo­ner uan­sett hvil­ken ret­ning den har hatt. Det var en feil­vur­de­ring å for­la­te Fa­rah i par­ken, men alle med en jobb der man av og til kom­mer i kon­takt med ru­se­de og ag­gres­si­ve per­so­ner, har an­ta­ke­lig en viss for­stå­el­se for hvor­for det kun­ne skje. Og at kon­klu­sjo­nen om at Ali Fa­rah var ru­set og ag­gres­siv an­ta­ke­lig var en langt vik­ti­ge­re år­sak til feil­vur­de­rin­gen enn hud­far­gen hans. Hvor­for var det til­sy­ne­la­ten­de in­gen i pres­sen som klar­te å ten­ke den tan­ken litt len­ger ut?

Det er nep­pe noen grunn til å bru­ke mye tid på de mer el­ler mind­re ano­ny­me fol­ke­ne i kom­men­tar­fel­te­ne som fres­te av sin­ne mot Fa­rah og Nord­berg da sa­ken snud­de. Men sin­net over­ras­ket meg, selv til ano­ny­me kom­men­ta­to­rer å være. Uan­sett hva man el­lers måt­te mene, bur­de det ikke være van­ske­lig å for­stå at Fa­rah og Nord­berg var sin­te og øns­ket å gi ut­trykk for det?

Mye av kri­tik­ken mot pres­sen er jo på sin plass, for all del, men igjen. Jeg for­står hvor­for det ble som det ble. Sa­ken så unek­te­lig stygg ut. En feil­vur­de­ring ble gjort. Vit­ner rop­te om ra­sis­me. Det fan­tes en kob­ling til Boot Boys. Lyd­log­gen kun­ne opp­fat­tes som ube­ha­ge­lig. At man over­drev ra­sis­me­be­skyld­nin­ge­ne, ja visst, men sam­ti­dig var det spo­ret både na­tur­lig og nød­ven­dig å føl­ge opp.

Vi mø­ter folk med for­ut­inn­tatt­het hele ti­den, Ofte har vi rett, men noen gan­ger tar vi feil, med fa­ta­le re­sul­ta­ter. Am­bu­lan­se­per­so­na­let så en ru­set og ag­gres­siv mann som had­de vært in­vol­vert i slås­sing. Pres­sen så både per­son­lig og in­sti­tu­sjo­nell ra­sis­me. De som nå kri­ti­se­rer pres­sen, ser en flokk med ky­nis­ke og hjer­te­lø­se men­nes­ker som hel­ler vil ha blod og ra­sis­me enn sann­he­ten. Kri­tik­ken må kom­me, det er greit. Men jeg tror at om du spør en hvil­ken som helst jour­na­list hva som fore­trek­kes av sen­sa­sjons­opp­slag ba­sert på løgn, el­ler sann­he­ten, så vil sva­ret bli sann­he­ten.

Før fy­ren har ruk­ket å snu seg mot re­sep­sjo­nen, er jeg bor­te hos ham og spør om jeg kan hjel­pe ham med noe. Han snur seg mot meg og gri­per hardt rundt over­ar­men min. Han vil ikke slip­pe. Du må hjel­pe meg, sier han.

Han luk­ter ikke al­ko­hol, men vir­ker gan­ske utafor. For­vir­ret. Han vil ikke slip­pe ar­men min.

Du må hjel­pe meg å få tak i en taxi, sier han. Bro­ren min er død!