I 2022 er det 100 år siden British Broadcasting Corporation (BBC) ble etablert. Det spøker for jubileet, skal vi tro forfatterne av «The War Against the BBC: How an Unprecedented Combination of Hostile Forces Is Destroying Britain’s Greatest Cultural Institution».
Tittelen er beskrivende nok, og det er et dramatisk bilde som tegnes. Skjønt, noe av det mest dramatiske, ifølge duoen bak boka, er den lave bevisstheten rundt angrepene. Det er nemlig mer enn Netflix-paradigmet som truer «Auntie Beeb».
– Folk flest er klare over forbrukertrendene, samt at BBC har mektige fiender. Det de ikke er klare over, er omfanget av budsjettkuttene de siste ti år, sier Patrick Barwise til Journalisten.
Han viser til Cameron-regjeringens nedskjæringer i henholdsvis 2010 og 2015.
– Hadde BBC beholdt støtten, inflasjonsjustert, ville inntektene ligget 1,4 milliarder pund høyere årlig. Da ville mulighetene til å investere i ny teknologi og nytt innhold vært mye større, fortsetter Barwise – som mener situasjonen skjerpes av at «Tanta» er lite flink til å forsvare seg.
– Hvis noen annen offentlig tjeneste hadde fått støtten barbert med 30 prosent, ville BBC skreket opp om det. Fordi det er snakk om BBC selv, er den ytterst forsiktig med å bruke sendeflatene til å protestere.
Daglig hatpost
Det journalistiske nøytralitetsidealet har sittet i veggene siden lord Reiths velmaktsdager som første toppsjef. Likevel er det ofte her de nevnte fiendene setter inn støtet og kritikken. Det gjelder både nyliberalistiske tankesmier som Institute of Economic Affairs – mot offentlig kringkasting per definisjon – og konkurrerende mediebaroner.
Murdoch-dynastiet skulle være velkjent i disse spaltene. En annen tungvekter er Paul Dacre, mangeårig redaktør av The Daily Mail – eller som Barwise kaller den: «The Daily Hate».
Den gjennomsnittlige voksne brite konsumerer BBC-tjenester 18 timer i uka, hvilket er enormt sammenlignet med alt annet.
– Avisa anser seg som vokteren av Middel-Englands gode, patriotiske verdier. Og i den fortellingen heter det at BBC var bra «før», men har mistet kontakten med «vanlige» mennesker, sier han.
Påstanden er at den moderne utgaven utelukkende består av «Oxbridge»-utdannede, venstrevridde, politisk korrekte, brexit-mostandere som favoriserer likesinnede.
– Enda det finnes et fnugg av sannhet på rekrutteringsfronten, rimer ikke beskyldningene når vi studerer programtilbudet. Det medfører heller ikke riktighet at BBC er i utakt med menigmann, innvender Barwise.
– Den gjennomsnittlige voksne brite konsumerer BBC-tjenester 18 timer i uka, hvilket er enormt sammenlignet med alt annet. Dessuten er BBC den mest betrodde kilden til pålitelig informasjon. Faktum er at den har høyere standing nå enn for 15 år siden.
Skandaler i fleng
Riktignok har den pådratt seg noen svært personorienterte riper i lakken i samme periode. Vi husker den serievoldtekt-skandaliserte DJ-en Jimmy Savile. Vi husker «Sachsgate», der de høyt gasjerte komikerne Jonathan Ross og Russell Brand utøvet radiotelefonterror mot «Hotell i særklasse»-skuespilleren Andrew Sachs. Og vi husker hvordan nyhetsavdelingen var i hardt vær for angivelig å ha medvirket til å stemple Thatcher-rådgiveren Alistair McAlpine og artistveteranen Cliff Richard som overgripere.
Barwise og skrivemakker Peter York støtter seg imidlertid til 100 sider fotnoter og statistikk. Integritetsmessig kommer BBC velberget fra samtlige.
– Vi skiller mellom nøyaktighet og upartiskhet. Og på nesten 100 år har det egentlig ikke vært noen vesentlige eksempler på at BBC har sendt en unøyaktig sak eller presentasjon. Den nærmeste var McAlpine, til tross for at det var misforståelser ved folk uten BBC-tilknytning som førte til at navnet hans ble feilaktig offentliggjort.
– Hvor alvorlig led BBC-omdømmet under Savile-oppvasken?
– Det led forbigående, men rettet seg fort opp igjen. Opinionen forsto at Savile var et reelt problem, skjønt han var mer aktiv i helsevesenet enn i BBC. Det ble gjennomført 44 etterforskninger av ham hos National Health Service – én hos BBC.
– Hvorfor måtte Jonathan Ross ha 16 millioner pund for å være programleder i tre år?
– Vel, der i gården må du enten bla opp eller «ta det du får». Det en Gary Lineker gjør, kan virke enkelt, men er det ikke. Og akkurat Lineker kommer jo fra fotballfeltet, hvor lønningene er skyhøye. BBCs dilemma er å betale markedspris for talent, eller å betale under markedspris og risikere at kandidatene forsvinner til kommersaktører.
Sludder og hat
– Hvor farlige, i krigen mot BBC, er de forskjellige «hatkampanjene» vi ser på nettet?
– Vi vet verken hvor farlige de er, eller hvem som organiserer dem. Den heteste for øyeblikket er den kunstige grasrotbevegelsen «Defund the BBC». Myten tilsier at det var en 18-åring som skapte denne på gutterommet, og ble «overveldet» over hvor stor den ble. Det er selvsagt sludder – min antagelse er at brexit-tilhengere står bak. Håpet er at boka vår kan representere et verktøy mot sånne ting.
– Ja, for misjonen deres er åpenbart å hegne om BBC og, i forlengelsen, NRK. Hvorfor er det så viktig?
– Det er det – enda Norge representerer noe særegent fordi befolkningen er så lav, sånn at du må være veldig selektiv som allmennkringkaster. Når det er sagt, lar tematikken seg oversette kvalitativt ikke bare til Skandinavia, men til verden som sådan. CBC i Canada og ABC i Australia strir med de samme utfordringene, repliserer Barwise overfor Journalisten.
– Så hvorfor trenger vi dem? Vel, for det første trenger vi BBC for å samle nasjonen etter brexit-spliden. Vi trenger BBC som informasjonskilde i en tid preget av desinformasjon, og for å spre det beste av britiske verdier. Apropos mener jeg det, fra et forbrukerperspektiv, er undervurdert hva vi får igjen for lisenspengene. Legg for eksempel merke til hvordan selv den kritiske høyrepressen anbefaler programmene.
Den pensjonerte professoren humrer.
– De slakter BBC på lederplass, for så å anbefale innholdet på kultursidene. Jeg synes det misforholdet er verdt å anføre.
