«Pressefolk, Sandnes inkludert, vet naturligvis at det var Document som avkledte TV 2 og Solbrække, men det må for guds skyld ikke sies høyt», skriver Document-journalist Øyvind Thuestad.
«Pressefolk, Sandnes inkludert, vet naturligvis at det var Document som avkledte TV 2 og Solbrække, men det må for guds skyld ikke sies høyt», skriver Document-journalist Øyvind Thuestad.

Debatt:

Det var Document som avslørte pressens fortielser i Solbrække-saken, men også dét ties det om

Norsk presses variant av siciliansk omertá slår inn, mener Document-journalist Øyvind Thuestad.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Lørdag stilte Document spørsmål ved Karianne Solbrækkes habilitet og kritiserte norsk presses fortielser i Solbrække-saken: «Græsvik-saken: Mediene tier om forhistorien». Allerede da det i november 2016 ble kjent at Solbrække skulle overta som nyhetsredaktør, var Document kritisk.

Nå kommer flere redaktører og kommentatorer luskende, fulle av anger over sine unnlatelsessynder. De unngår omhyggelig å nevne hvem det var som hang bjella på katten. Fortielsene fortsetter.

TV 2-sjef Olav Sandnes, som utmerker seg ved å ikke være i stand til å se et eneste habilitetsproblem i saken om Solbrække og Bhatti, trøster seg med en måling som viser at alternative medier har lav tillit, og at TV 2 og andre etablerte medier har stor tillit.

Han forstår åpenbart ikke at han med sin opptreden gjør sitt beste for å endre på det.

Hvorfor nevner Sandnes overhodet Reuters Institute sin medieundersøkelse i sitt innlegg på TV2.no? Man kan forstå at han bruker den for å underbygge at TV 2, Solbrække-saken til tross, har høy tillit og troverdighet, men hvorfor er han så opptatt av «de alternative mediene»?

«Tilliten er stigende de siste tre årene, selv om deler av debatten i kommentarfeltene og i de alternative mediene, kan tyde på det motsatte. Tilliten til de alternative mediene er da også svært lav, sammenlignet med de mer tradisjonelle mediene. Og den er synkende.»

Norsk presses variant av siciliansk omertá slår inn. Pressefolk, Sandnes inkludert, vet naturligvis at det var Document som avkledte TV 2 og Solbrække, men det må for guds skyld ikke sies høyt.

Document publiserte lørdag kveld. Mandag kom Aftenposten på banen, og først da fulgte resten av pressen opp. Og nå utøves det selvkritikk. Nå er tiden inne for syndsbekjennelse og selvpisking.

Det er bekjennelsens time, også for Aftenpostens kommentator Frank Rossavik:

«Utenfor TV 2 er det liten tvil om at Solbrækkes tidligere forhold til en av landets mest beryktede kriminelle, oppfattes som snodig. Det fremstår også som suspekt at forholdet ikke er gjort offentlig kjent av TV 2 eller andre store medier.»

Også Rossavik er påfallende opptatt av «alternative medier»:

«Likevel kan mediefolk mene at noe er 'uvedkommende', mens seere og lesere mener noe annet. Og så pipler sakene gjerne ut i sosiale eller 'alternative' medier. Da kan tilliten ta skade, i alle fall der medienes kritikere har gode argumenter.»

I likhet med TV 2-sjefen leker Rossavik gjemmeleken, man må for guds skyld ikke si «Document». Man må ikke bli besmittet av Djevelen, så derfor bruker man en omskrivning.

Medier24 gikk enda lenger, og hevdet det var Aftenposten som var først med å omtale Bhatti-forholdet. Til tross for at redaksjonen visste utmerket godt at det var feil: Medier24-redaktøren hadde blitt tilbudt å publisere Documents tekst lørdag, samtidig med Documents egen publisering, men takket nei, fordi man ikke ønsket å identifisere Solbrække. (Det skal sies at M24 etter klage fra undertegnede rettet sin påstand til «først av de store riksmediene»).

I underkant av to døgn etter, har plutselig Medier24s prinsipielle motstand mot identifisering fordampet. Det som har skjedd i mellomtiden, er at Aftenposten har stilt samme spørsmål om Solbrækkes habilitet som Document allerede hadde gjort.

Så kan man spørre hva prinsippet var verdt, også i lys av botsgangen til to tidligere redaktører av Medier24, som omtaler seg selv som Norges største nettavis for mediebransjen: «Vi burde ha skrevet om TV 2-Solbrækkes fortid med Bhatti» .

Hvordan skal folk kunne ha tillit til en bransje som beskytter sine egne? Som ikke er åpne om bindinger som kan påvirke journalistikken? Det er klart at TV 2-sjefen inntil en viss grense skal beskytte sine ansatte. Han har imidlertid ikke forstått at integritet og troverdighet er forskjellige størrelser.

At han, som kjenner sin nyhetsredaktør, stoler på hennes integritet, er jo helt i orden. Problemet oppstår når han ikke er i stand til å forstå hvordan Solbrække-saken fremstår utad. Overfor de som er TV 2s og sjefredaktørens oppdragsgivere: publikum. Seerne og leserne.

Dagbladets John Olav Egeland er et illustrerende eksempel på norsk presses problemer med å leve seg inn i hvordan ting ser ut utenfra, fra publikums ståsted. Han mener i et innlegg på Facebook at saken handler om «en fallen kvinne» , og mener «stormen» mot Solbrække «åpenbart [er] politisk og moralsk. En fallen kvinne kan ikke tilgis.» Egeland lager en saus av påstått kvinnediskriminering og påståtte politiske motiver. Hvilke skulle det være?

Når pressen finner noe å kritisere, har man som regel ingen problemer med å navngi et «alternativt medium» som Document. Men når vi er først på ballen med høyst berettiget mediekritikk, gjelder största möjliga tystnad. Da fortsetter fortielsen.

Presisering: Det første riksmediet som omtalte Karianne Solbrækkes forhold til Arfan Bhatti, var Finansavisen. Det skjedde på lederplass 28. september 2006.

Powered by Labrador CMS