Eva Stenbro er takknemlig for droneteknologien: – Jeg får angst av å stå i en gardintrapp

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Eva Stenbro er konserntillitsvalgt og journalist i Amedia.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Definitivt kaffe. Og det skal helst være en trippel espresso med masse melk i.

– Hva har du på nattbordet?

– En haug med bøker, en vekkerklokke og lesebriller. Akkurat nå leser jeg Ronan Farrows «Cath and Kill», som handler om hvordan Farrow avslørte Harvey Weinstein og hvorfor NBC ikke ville publisere materialet. Det er helt vilt hvor mye informasjon som lakk ut av NBC-redaksjonen om hvem som jobbet med saken og hvilke kilder de snakket med. Ut fra et kildevernhensyn står hele NBC-ledelsen til stryk.

– Heldigvis har vi det ikke slik her i Norge. Jeg opplever at både redaktører og journalister har en svært høy bevissthet når det gjelder å beskytte sine kilder.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Jeg sjekker alle push-varslinger og meldinger før jeg hopper i dusjen. Deretter leser jeg de største overskriftene ved halv-sjutiden mens jeg står og venter på at kaffen skal koke. Resten tar jeg på toget på vei inn til jobb. De første mediene jeg er innom om morgenen er Romerikes Blad, Aftenposten, VG, Nettavisen, Dagens Næringsliv, Medier24 og Journalisten. Jeg prøver å være innom alle Amedia sine aviser i løpet av uken, men den lesingen sprer jeg utover dagen – mellom møter, i lunsjen og på toget på vei hjem.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Annonsemarkedet går til værs!» Mitt største ønske akkurat nå er at vi får en pause i bekymringene rundt inntektsmodellen vår slik at vi kan konsentrere oss fullt og helt om journalistikken. Det skjer så utrolig mye rundt omkring nå, med alt fra nye kommunestrukturer, en politireform som bør ettergås i sømmene og ikke minst endringene i det politiske landskapet, saker som mediene burde kunne bruke mer ressurser på enn de kan i dag.

– Hvor leter du etter gode saker?

– Jeg har permisjon fra jobben som journalist akkurat nå, men jeg har funnet noen av de beste sakene mine i postjournalene. Jeg ser på postjournalene som en slags skattekiste. Man vet aldri hva man finner der, men det er ikke så langt mellom gullkornene som mange skal ha det til.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Tom Hagen, mannen til Anne-Elisabeth Hagen som har vært forsvunnet fra hjemmet sitt i Lørenskog i over ett år. Jeg ville spurt han om han har noen teori om forsvinningen og hvem han tror står bak. Jeg ville spurt han om hvordan han kommer seg gjennom dagene, og hvordan han og familien takler det at hun har vært savnet så lenge. Jeg lurer veldig på hva han tenker om å gå mot den andre julehøytiden uten å vite hva som har skjedd med kona, og jeg lurer på hvordan han og familien forholder seg til det pressen skriver. Det må være fryktelig å leve i uvisshet om hva som har skjedd med et familiemedlem i så mange måneder som det Hagen-familien har gjort.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg tror jeg er ganske uredd, og den egenskapen er grei å ha når man møter maktmennesker. Jeg er ikke redd for å stille kritiske spørsmål eller for å gå inn i saker hvor konfliktnivået er høyt. Jeg vippes ikke av pinnen av hersketeknikker eller folk som blir sinte. Når folk med makt og innflytelse i samfunnet ikke vil svare på spørsmål, da vet du at du er på sporet av en god sak.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Det er påfallende hvor mange som absolutt skal ha meg med opp i et fly, og det til tross for at jeg har flyskrekk. En gang fikk jeg tilbud om å fly over Lillestrøm i et trefly (!) som piloten hadde bygget selv. Jeg fikk selvsagt helt angst og tilbød piloten å låne mitt kamera slik at han kunne ta bilder av flyturen selv. Jeg mener å huske at det endte med at piloten takset bort til bensinpumpa mens jeg tok bilder av flyet fra bakken. Helt håpløst, men en bedre løsning enn ikke noe bilde.

– En annen gang var jeg på Østre Æra (rikssenteret for fallskjermidrett) på Rena. Jeg hadde brukket armen og hadde gipset den, men har man helgevakt så har man helgevakt. Jeg fulgte en dame som hadde tapt et veddemål og skulle hoppe i fallskjerm for første gang. En av instruktørene der insisterte på at jeg måtte bli med opp i flyet og prøve å hoppe et tandemhopp. Jeg har aldri hoppet fallskjerm.

– Jeg får angst av å stå i en gardintrapp. Og hva om noe skjedde på vei ned mot bakken? Jeg hadde jo ikke klart å redde oss med bare én arm.

– Så jeg avslo så høflig som jeg bare kunne. En tredje gang fikk jeg tilbud om å være med opp i en heisekran som på den tiden var Norges høyeste kran. Jeg ble lokket med en flott utsikt fra toppen, men hva hjelper vel en flott utsikt når man har besvimt på veien opp? Så jeg tilbød å sende opp fotografen, men han var ikke så sugen på høyder han heller. Gudskjelov har vi fått droner i mange redaksjoner nå slik at man slipper å utsette seg for slikt for å få oversiktsbilder. Det er et teknologisk fremskritt som jeg virkelig heier på.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Aftenposten sin avsløring om sykehjemsvolden. Jeg jobbet med helse i mange år, men voldsbruk på sykehjemmet var ikke engang på radaren min, Jeg hadde hørt om utagerende demenspasienter, men at det var så ille som det Aftenposten har avdekket, overrasker og sjokkerer meg. Saken har ligget rett foran oss i alle år, men likevel er det ingen journalister som har stilt akkurat de spørsmålene før Aftenposten kom på banen. Det er et utrolig godt stykke arbeid. Jeg bøyer meg i støvet.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Vi går for lite i dybden på de viktige sakene. Vi er flinke til å fortelle folk hva som skjer, men ikke hvorfor disse tingene skjer. Dette handler selvfølgelig om mangel på tid og ressurser, men det irriterer like fullt.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Den største utfordringen for bransjen er fallet i annonseinntekter. Det gjelder også Amedia. Den gamle modellen som er tuftet på abonnement og annonseinntekter har forvitret gjennom 2000-tallet, og alle forsøker å få fast grunn under føttene. Det er viktig å sikre mediene en langsiktige og stabile inntekter slik at vi beholder kraften i journalistikken.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Bildet av DS Donau som forlater Oslo med 529 jøder om bord den 26. november i 1942. Det må ha vært en helt grusom reise for dem som var i båten, og tenkt hva de kom frem til. Bildet er tatt av fotografen Georg W. Fossum, og det er en påminnelse om hvor viktig fotografier er som historiske dokumenter. I tillegg er bildet en viktig påminnelse om at vi journalister aldri må slutte å rapportere om det som skjer. Vi skriver jo fremtidens historiebøker hver dag.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

–Ti minutter (når jeg dusjer). Mobilen har etter hvert blitt et viktig arbeidsverktøy. Jeg har heldigvis unngått å miste mobilen over lengre tid. Forlagt den, ja, men ikke mistet den. Jeg har prøvd meg med noen gode forsetter om å legge vekk mobilen når jeg har ferie, men det går jo ikke. Men jeg har en regel om å ikke ha med mobilen på soverommet.

– Når logger du av for kvelden?

– Når jeg går og legger meg rundt klokken 23.00.