Arbeidsrettsadvokat Kari Bergeius Andersen har vurdert henvendelsen sendt DN-sjefen, og mener det framstår som et varsel.
Arbeidsrettsadvokat Kari Bergeius Andersen har vurdert henvendelsen sendt DN-sjefen, og mener det framstår som et varsel.

«Julie» meldte ifra om arbeidsmiljøet, DN brukte 36 dager på å svare: Advokater mener DN kunne gjort mer

– Ikke mye som skal til for at noe kan kalles et varsel.

Publisert Sist oppdatert

Flere jurister Journalisten har snakket med, mener DN kunne gjort mer for å ivareta frilanseren «Julie», som Journalisten fortalte om i dokumentaren om dårlig arbeidsmiljø i en avdeling i Dagens Næringsliv.

Én av dem mener også henvendelsen klart burde blitt kategorisert som et varsel, med de forpliktelsene som følger med.

– Jeg kan ikke skjønne at dette ikke skulle være et varsel, sier arbeidsrettsspesialist Kari Bergeius Andersen til Journalisten.

Hun har lest Journalistens dekning av saken, og har med tillatelse fra Julie fått lese en anonymisert versjon av henvendelsen i sin helhet.

Svarte etter 36 dager

Julie sendte en e-post til sjefredaktør Amund Djuve med ordet «varsel» i emnefeltet i 2018.

Hun hadde vært tilknytta DN over en fireårsperiode. Da hun sendte e-posten hadde hun ikke jobbet der på omtrent ett år.

I e-posten skriver hun at hun har følt seg dårlig behandla av en leder, og forteller om en «taushetskultur» på avdelinga hun var tilknytta.

Det tok 36 dager før hun fikk svar på e-posten, signert personalsjefen i avisa.

Det sto: «Beklager sent svar fra vår side. Vi følger opp denne saken internt og kommer tilbake til deg dersom vi har spørsmål.»

Det var det siste «Julie» hørte om saken.

– Ikke varsel i lovens forstand

Djuve skrev selv i en e-post til Journalisten at de undersøkte opplysningene grundig:

– Det var ikke et varsel i lovens forstand, men vi behandla det som en bekymringsmelding som vi tok alvorlig. Det pågikk parallelt en oppfølging av arbeidsmiljøundersøkelsen i DN, med støtte fra organisasjonspsykologer i Stamina, skrev Djuve.

– Den mer generelle kritikken i henvendelsen ble ivaretatt i denne prosessen. Jeg ser at henvendelsen ikke ble besvart før det hadde gått 36 dager, det var for lang tid og det beklager jeg.

Til denne saken har Djuve blant annet kommentert at han skulle ønske Julie fikk svar 35 dager tidligere enn hun gjorde. Se DN-sjefens kommentarer nederst i artikkelen.

– Avsenderen har ment det som varsel

Advokat Kari Bergeius Andersen sier at hun ikke kan skjønne at e-posten fra Julie ikke skulle blitt sett på som et varsel.

– Hva er de viktigste grunnene til at du mener dette er et varsel?

– Det mest grunnleggende og «banale» er at avsenderen selv har ment det som et varsel om kritikkverdige forhold. Og det avsenderen varsler om virker å være, både systematisk og ut fra hennes egen erfaring, forhold som vitner om et ikke forsvarlig arbeidsmiljø, sier Andersen.

Andersen er advokat, partner og styreleder i advokatfirmaet SBDL. Hun har jobbet med arbeidsrett i en årrekke, og er medforfatter for flere lærebøker om fagfeltet.

Hun viser til forarbeid for arbeidsmiljøloven, der det går klart fram at «det gjelder ingen formkrav for å varsle, og både muntlige og skriftlige ytringer om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers eller innleiers virksomhet regnes som varsel».

– Når noe dreier seg om krav til arbeidsmiljøet, er det ikke mye som skal til for at noe kan kalles et varsel, sier Andersen.

– Klokt å snakke med de involverte

Hun beskriver at arbeidsmiljøloven krever forsvarlig håndtering, grundige undersøkelser og plikt til å passe på at varsleren ikke utsettes for gjengjeldelser som følge av varslingen.

Andersen mener det at det hadde gått rundt ett år siden Julie sist jobbet i DN da hun sendte e-posten, ikke taler mot at det var et varsel.

Det måtte eventuelt være at ordlyden i arbeidsmiljølovens paragrafer virker formulert for å forhindre gjengjeldelse mot nåværende ansatte, reflekterer hun.

– Varslingsreglene er definert å gjelde for «arbeidstaker» og «innleid arbeidstaker». Vedkommende her var ikke lenger arbeidstaker eller innleid og kan sies å ikke ha samme behov for beskyttelse mot gjengjeldelse, sier Andersen.

Arbeidsgiver blir forpliktet på en annen måte, hvis henvendelsen blir ansett og håndtert som varsling heller enn en bekymringsmelding.

– Samtidig slår arbeidsgiverens interne regler om varslingshåndtering inn, for eksempel om kommunikasjon med varsleren, sier Andersen.

– Hvordan arbeidsgiver håndterer en mottatt bekymringsmelding, har vi derimot ikke så mange regler for. Annet enn arbeidsgiver har en forpliktelse til å sørge for godt psykososialt arbeidsmiljø. Da har man også en undersøkelsesplikt, hvor det er klokt å snakke med de involverte, sier Andersen.

Uansett forplikta

Advokat Birthe M. Eriksen mener derimot DN ikke var forplikta til å behandle dette som en varslingssak, siden Julie verken var arbeidstaker eller tilknyttet bedriften da hun sendte e-posten.

Psykologiprofessor ved Politihøyskolen Brita Bjørkelo.
Psykologiprofessor ved Politihøyskolen Brita Bjørkelo.

Hun har tatt doktorgrad på arbeidstakers rett til å varsle, og er førsteamanuensis II ved Handelshøyskolen BI.

Hun og Brita Bjørkelo, professor i organisasjonspsykologi ved Politihøgskolen, har sammen skrevet boka «Varsling i arbeidslivet», som blir utgitt på nyåret.

Begge har lest en anonymisert utgave av Julies e-post til Djuve.

Både Bjørkelo og Eriksen er klar på at selve brevet Julie sendte til Djuve ikke skiller seg fra et varsel som fenomen.

Både med tanke på alvorlighetsgraden på innholdet i brevet, og at Julie peker på kritikkverdige forhold som også har konsekvenser for andre enn henne selv.

Bjørkelo sier også at arbeidsgiver kan være forplikta til å behandle kritikkverdige forhold som påpekes i et varsel, selv om det juridisk sett ikke er å anse som en varslingssak.

– Offentligheten behandlet Yssen-saken som en varslersak, selv om hun ikke lenger var ansatt, sier hun, og peker på da Ingunn Yssen sa ifra at om hun hadde blitt trakassert av sin daværende sjef og LO-leder Gerd Liv Valla.

Dette var en sak som fikk stor oppmerksomhet i offentligheten i 2007.

Mener DN kunne gjort mer

Eriksen påpeker at arbeidsgiver, ifølge arbeidsmiljøloven, uansett er forplikta til å sikre «et fullt forsvarlig arbeidsmiljø» for alle i bedriften, også frilansere.

Advokat Birthe M. Eriksen.
Advokat Birthe M. Eriksen.

– Så arbeidsgivers plikter overfor alle kritiske ytringer om arbeidsmiljøet, er ikke så veldig forskjellig, uavhengig av om ytringen strengt rettslig sett er et varsel eller ikke.

– Arbeidsgiver har uansett en klar oppfordring til å reagere på alvorlige ytringer om mulige kritikkverdige forhold i bedriften, sier Eriksen, og legger til:

– Oppfordringen blir særlig sterk dersom arbeidsgiver mottar flere henvendelser eller varsler om det samme kritikkverdige forholdet.

- Kunne invitert til møte

Uavhengig av hva DN har gjort internt for å følge opp henvendelsen fra Julie, mener Bjørkelo og Eriksen at DN kunne gjort mer for henne:

  • De kunne brukt kortere tid på å svare på e-posten.
  • Invitert Julie til et møte for å gi henne en mulighet til å utdype e-posten, i tillegg til å informere hvordan DN skulle behandle saken videre.
  • Komme tilbake til henne når de hadde gjort undersøkelsene sine, med den informasjonen de da kunne gi fra seg.

– De kunne blant annet ha signalisert at henvendelsen hennes ville bli tatt på det største alvor, sier Eriksen.

– Tilpasset behandlingen som best vi kunne

Amund Djuve vil ikke kommentere utsagnene fra juristene direkte, annet enn å påpeke at han ser at de gjør seg litt ulike vurderinger.

Han utdyper om håndteringen av «Julies» henvendelse:

– Da jeg hadde mottatt denne e-posten i 2018, var jeg usikker. Via HR-avdelingen ble vår arbeidsrettsadvokat kontaktet, for å vurdere hvordan det ville være riktig å behandle en slik henvendelse fra en som ikke lenger var tilknytta DN, sier Djuve til Journalisten.

– Hadde hun vært en daværende ansatt hos oss, hadde henvendelsen selvfølgelig blitt behandlet i henhold til våre varslingsretningslinjer. Det var mange gode grunner for å behandle henvendelsen hennes som et varsel uansett; hun hadde jobbet her som vikar og frilanser over tid, og hadde førstehåndskunnskap.

– Vi endte med å tilpasse behandlingen som best vi kunne. Vi gikk opp det som ble meldt om, vurderte informasjonen og kom fram til en konklusjon. Hva vi gjorde og hva konklusjonen ble, er selvfølgelig konfidensielt, sier Djuve.

– Mener du i dag selv at dere skulle holdt tettere kontakt med Julie?

– Jeg skulle iallfall ønske at hun fikk svar 35 dager tidligere.

– Hva med å bli fortalt om håndteringen, og konklusjonen?

– Hun kunne godt ha blitt orientert om at vi håndterte saken, men definitivt ikke hva konklusjonen ble. Der slår retningslinjene for hva vi kan fortelle eksternt, inn, sier Djuve.

Powered by Labrador CMS