Collage av oppslag under rettssaken: Magnus Hoem Iversen
Collage av oppslag under rettssaken: Magnus Hoem Iversen

Mangel på selvinnsikt og vilje til å lytte

 Hvorfor heie på Anki Gerhardsens overdrivelser?

Published   Updated

Dekningen av Breivik-rettssaken er langt fra perfekt. Det er selvskading av mediene å ikke ta det innover seg.  

Forrige uke preget Breivik igjen mediebildet. Ikke alle var like fornøyd med dekningen. Noen mente omfanget var for stort, andre reagerte på at bilder og videoer av nazisthilsen fikk så framtredende plass. Mange reagerte på et uverdig preg av sensasjon i en alvorlig sak. 

Det ligger i sakens natur at den er vrien å dekke. Det er vanskelig å skrive om rettssaken på en ærlig måte uten at man samtidig fungerer som mikronstativ for en massemorder, på ett eller annet nivå. Denne bekymringen trumfes allikevel av behovet for at alle forhold kommer frem i lyset.  

Dekningen av rettssaken var ikke katastrofalt dårlig, og det virker som om en del mediehus justerte seg underveis ved å tone ned og veksle med andre viktige saker. Det er oppløftende.

Det er derimot nedslående at deler av norsk presse svarer på reaksjonene og kritikken som kommer på en måte som får deres to verste egenskaper til å tre frem: mangel på selvinnsikt, og manglende evne til å møte kritikk. Det gjør at en viktig debatt drukner i karikerte synspunkt.

Aftenpostens mediekritiker Anki Gerhardsen møter protester og innvendinger mot dekningen med å skrive at «Å tie ihjel er ikke noe man skal drive med i et demokrati som setter pressefrihet, innsikt og borgernes rett til å forstå sin egen samtid høyt.”.

Hun refererer blant annet til Svein Brurås, professor ved journalistutdanningen i Volda. Han kom med en ganske rolig og begrunnet kritikk av medienes valg og prioriteringer, samtidig som han presiserte at han ikke ønsket at noen skulle være stille, eller ikke dekke saken. Brurås ønsket seg dekning på noe mindre skala.

Paul Bjerke, doktorgradsstipendiat ved Høyskolen i Volda, ble også nevnt – han kritiserte noen medier burde for å pepre forsidene med bilder av Breiviks nazihilsen.

Likevel er hele Gerhardsens tekst et angrep på dem som sier at man «ikke skal dekke saken». Det blir for dumt. Hun er ute av stand til å vise til ett eneste eksempel på noen som forfekter dette ekstreme synspunktet gjennom hele teksten sin.

Interessert i mediedebatt? Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

 

Tirsdag 15. mars var bildet av Breiviks nazihilsen på toppen av de fleste store norske nyhetssider. Var det nødvendig? Eller hadde det holdt å plassere bildet inne i saken, og bruke ord på fronten?

Bare en tanke. Vi får det jo med oss, enten vi vil eller ikke. Via sosiale medier, venner, og andre kilder. Det er ikke slik at mediene nødvendigvis trenger å tapetsere bildet av Breivik øverst.

NRK hevdet på forhånd at de ville «ta hensyn i bildebruken i oppslag på nett og i headlines på TV, for eksempel ved å unngå for mange bilder av Breiviks høyreradikale hilsener».

Aftenposten flagget at de ville veie varsomhet ovenfor pårørende i billedbruk opp mot pressens informasjonsplikt og rolle som vaktbikkje i rettsprosessen.

Det grunn til å spørre seg om NRK og Aftenposten håndterte rettssaken slik de tilsynelatende hadde satt seg som mål. Begge endte opp med å gi Breiviks nazihilsen topp-plassering på nett.

Poenget er ikke at dette nødvendigvis er galt. Poenget er at man kan diskutere om dette gikk helt som planlagt, og om det var hensiktsmessig.

Det ville vært veldig merkelig om ingen reagerte. At noen mener enkelte saker, vinklinger og overskrifter virket mer som sensasjon enn som informasjon, er helt legitimt.

VG-kjørte som vanlig live-referat. På et tidspunkt var overskriften på VG.no «DIREKTE NÅ: Breivik om pepperkakehus og Grandiosa». Kan en forstå at noen synes saken får en uverdig dekning?

Å fortelle om Breiviks uttalelser rundt Paradise Hotel, og meninger om at mat fra Fjordland er som tortur å regne er relevant informasjon, fordi det forteller oss noe om hvem vi har med å gjøre.

At Dagbladet kontakter Fjordland for en kommentar, beveger seg mot klovneri. Det er en dårlig journalistisk vurdering, som egner seg til å svekke respekten for journalistikkens samfunnsoppdrag.  

Det er helt greit å reagere på slik. Det trenger ikke å bety at man har en vilje til å «redusere demokratiet, litt her og litt der», som Aftenpostens mediekritiker mener.

Bombastiske erklæringer som svar på kritikk egner seg ikke så veldig bra til å skape oppslutning. Jeg tror fordommen om journalister uten selvinnsikt og evne til å ta kritikk er betydelig overdrevet. Nettopp derfor er det rart at man ikke møter kritikken på en annen måte i denne situasjonen.

Det er ingen gode grunner til å ikke feie fordommen av banen ved å fortelle, forklare og argumentere på en skikkelig måte.

Gerhardsen virker dypt bekymret for at slike holdninger finnes blant dem som skal lære opp fremtidens journalister. Selv tror jeg ikke det er så skadelig at journalistspirer blir utsatt for forskjellige perspektiver og forståelser.

Spesielt ikke hvis de tillater tvil og det å tenke seg litt om. Å tenke over noe er ikke det samme som å holde kjeft – og et ønske om at man kan forholde seg kritisk til det man holder på med er ikke et forsøk på knebling.

Mediene gis særrettigheter og privilegier i samfunnet nettopp fordi de skal være vaktbikkje. De skal holde makten ansvarlig og undersøke hvordan landet vårt fungerer på vegne av folket.

Når mediene rykker ut i stor stil, så klikker og leser vi. En bør ikke ta de høye leser- og seertallene saken skaper som et slags bevis på at man gjør alt riktig.

Tirsdag og onsdag klikket jeg, en hel masse. Så videoer, og leste. Det betyr ikke at jeg elsket måten dette ble dekket på. Det betyr ikke at jeg synes alle de redaksjonelle valgene var riktige. Mitt klikk er ikke din like.

Hvis folk reagerer, er det all grunn til å møte bekymringene på en skikkelig måte. Alt annet river ned den tilliten folk har til journalistikken, og ødelegger for pressens legitimitet.

Derfor er det en elendig strategi å anklage folk for å ville kneble og for å true demokratiet hvis de har meninger om hvordan mediene dekker en sak.

Takk til Doremus Schafer for innspill.