Oddrun Midtbø er bekymret over arbeidsvilkårene og lønnen til norske frilansere, og advarer mot faren ved å ha det så trivelig at man glemmer å få betalt. Foto: Eskil Wie Furunes
Frilansundersøkelsen 2019: – Sannheten er at trivsel ikke betaler regninger
NJ Frilans-leder Oddrun Midtbø er redd for at frilansere blir økonomisk marginalisert.
Denne artikkelen er over fem år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Denne uken kom Frilansundersøkelsen med flere sjokkerende konklusjoner om arbeidsvilkårene for norske frilansere. Den konkluderer med at veldig mange ikke tør melde om sykdom, har lite ferie, lite fritid, ingen pensjon, ingen forsikring ved sykdom og dårlig betalt.
Likevel trives de aller fleste ganske godt.
– Jeg ble ikke sjokkert over funnene, men fikk bekreftet mye av det jeg selv vet om frilanslivet etter 30 års erfaring, sier NJ Frilans-leder Oddrun Midtbø til Journalisten.
Hun viser til at det kanskje er et fritt og fleksibelt liv, men at det er en stadig kamp om å få rettferdig betalt slik at man faktisk har råd til pensjon, forsikring og ferie.
– Sannheten er at trivsel ikke betaler regninger, sier Midtbø, og fortsetter:
– Kan samfunnet vårt akseptere at en kritisk og fri røst, som mange mediefrilansere representerer, blir økonomisk marginalisert?
Kan ikke alltid betale etter satsene
Onsdag presenterte Anders Grave Knudsen og Birgit Røe Mathisen hele Frilansundersøkelsen for cirka 50 mennesker i Fritt Ords lokaler i Oslo.
Presentasjonen ble fulgt opp av flere paneldebatter hvor sentrale aktører i mediebransjen ga sin mening om situasjonen.
En av konfliktspørsmålene er at mange redaktører ikke betaler etter frilanssatsene som Norsk Journalistlag har utarbeidet, noe som også kom frem i rapporten.
Bente Riise, generalsekretær i Norsk Tidsskriftforening, mener man må skille mellom profesjonelle frilansere og de som ikke er det, når man vurderer honorar.
– Hvis absolutt alle som skriver et pip i et tidsskrift i Norge, skal få betalt etter satsene, så må vi legge ned 80 prosent av tidsskriftene, mener hun.
– Tidsskrifter har selvfølgelig ansvar for å bedre økonomien, men vi er ikke kommersielle publikasjoner, fortsetter hun.
Annonse
Sjefredaktør Mari Skurdal i Klassekampen, NJ Frilans-nestleder Brian Cliff Olguin og generalsekretær i Norsk Tidsskriftforening, Bente Riise, var tre av flere som møtte hverandre til debatt om honorarer og frilanssatser. Foto: Eskil Wie Furunes
Gikk fra 60 til 600 kroner per bilde
I Frilansundersøkelsen kommer det også frem at enkelte frilansere opplever at honorarene går ned. Det reagerer NJ-leder Hege Iren Frantzen på.
– Jeg ville aldri gått inn i forhandlinger med Mediebedriftenes Landsforening (MBL), og så kommet ut og sagt at vi har blitt enige om å gå ned 20 prosent i lønn. Det skjer ikke, sier Hege Iren Frantzen, som samtidig lover at Norsk Journalistlag sentralt vil jobbe for å bedre honorarene og arbeidsvilkårene for frilansere.
Hun mener frilansere ikke kan akseptere forhandlinger som fører til at man får mindre betalt, og sa samtidig at frilansere må vise større åpenhet til hverandre om hvilke honorarer de mottar.
Selv forteller om da hun var 17 år på starten av 90-tallet, leverte filmrull på toget og tok 60 kroner per bilde til en lokalavis et annet sted.
– Jeg var heldig som hadde en kollega som sa at du ikke må undergrave oss alle andre. Jeg trengte noen, sånn som han, som fortalte at «hør her, her er greiene», sier Frantzen.
Hun endte opp med å ta 600 kroner per bilde.
For ordens skyld: Fra 2014 til 2016 satt journalist Eskil Wie Furunes i styret i Norsk Journalist Frilans, hvor han jobbet for å innføre frilanssatser. Han var også i en periode en del av den første arbeidsgruppen som jobbet med et utkast til satser.
