Hvem gidder å klore seg fast?

Etter Pia Beathe Pedersens ukonvensjonelle oppsigelse, direkte på luften, har det kommet noen spede forsøk på å diskutere det alle vet fra før: Mange medier tøyer og misbruker reglene for midlertidig arbeidskraft, og dette oppleves veldig negativt for journalistene som rammes.

Men kan det tenkes at det også rammer bransjen, ved at mediene fremstår som mindre attraktive arbeidsplasser?

Søker de beste

Det vil sikkert komme som et sjokk for mange, men det er nemlig ikke slik at alle med et journalistisk talent gjør hva som helst for å jobbe i pressen.

Ikke alle brukte barndommen på å løpe rundt i nabolaget med blokk og blyant før de i ungdommen ble bergtatt av filmen ”Alle presidentens menn”, for så å søke seg til en eller annen journalisthøyskole. All den tid norsk presse generelt har rykte på seg som en bransje der det er nær umulig å få fast jobb, der du i liten grad får tilbakemeldinger på jobben du gjør, og hvor personalpolitikken i stor grad er fraværende, så vil en rekke mennesker velge andre interessante jobber utenfor bransjen. De som er opptatt av kvaliteten i norsk journalistikk burde skjenke dette en tanke.

De fleste som har slept seg opp til et universitet før puben åpner, har tittet innom en karrieredag eller to. Potensielle arbeidsgivere myser etter fremtidens nøkkelmedarbeidere, og selv i økonomiske nedgangstider finner man presentasjoner fra arbeidsgivere som til stadighet blir kåret til de mest attraktive å jobbe hos.

Til og med den sidrumpa Staten sender smekre representanter ut på jakten etter talentene. Ikke fordi de mest populære arbeidsgiverne i privat og offentlig sektor mangler kvalifiserte søkere, men fordi de har en rekrutteringspolitikk der de ønsker de best egnede kandidatene, og da må de søke bredt og gjøre seg lekre.

Elendig

Også har vi pressen, da. Hvor man ikke trenger noen rekrutteringspolitikk, for alle vil jo jobbe i pressen uansett vilkår, arbeidsmiljø og personalpolitikk? Og da finner vel folk seg i å leve i usikkerhet i årevis? Og de søker sikkert om jobb igjen, selv om man ikke gidder å sende avslag på forrige søknad engang? For alle som egner seg som journalister har et kall som gjør at de uansett vil gjøre seg tilgjengelig for pressen hvis de trengs? Eller kanskje ikke.

Personlig har jeg ikke opplevd noe særskilt fælt hos mine tidligere arbeidsgivere, og mine få bidrag til norsk journalistikk er det ingen grunn til å savne. Men jeg synes det er deprimerende når dyktige journalistspirer velger bort pressen fordi de opplever så mye negativt ved arbeidsforholdene.

Unge medarbeidere trenger faglige tilbakemeldinger, noe svært mange medier er elendige på. Norsk presse trenger kandidater med variert og god utdannelse, men etter en lang grad ønsker du ikke usikkerheten ved evige vikariater som gjør det for skremmende å ta et huslån på toppen av studielånet.

Må konkurrere

Flere og flere av mine unge journalistvenner oppdager at deres utdanning og erfaringer åpner dører til interessante og gode jobber utenfor pressen, og da er det ikke nok at journalistikken er meningsfull og interessant. Pressen må også konkurrere på jobbsikkerhet, lønn, arbeidsmiljø og utviklingsmuligheter dersom det er en ambisjon å konkurrere om talentene.

Pedersens oppsigelse i Østlandssendingen har fått oppmerksomhet på grunn av måten den skjedde på, ikke fordi noen er det minste overrasket over hennes situasjonsbeskrivelse av jobbhverdagen. Og mens vikarer og eks-vikarer nikker gjenkjennende, bør flere ledere tenke på hva slike historier gjør for omdømmet og rekrutteringen til bransjen.

Anders Schiøtz Worren er tidligere redaktør av Universitas, og vikar i Dagbladet og Nationen. Jobber i dag som jurist i Justisdepartementet.