Medieviter Guro Birkeland Tangen har studert norske restaurantanmeldelser.
Medieviter Guro Birkeland Tangen har studert norske restaurantanmeldelser.

– Restaurantanmeldelser er underholdning

Medieviter mener smaksdommerne bør stå fram med fullt navn.

– Underholdningsverdien er viktigere enn opplysningsverdien. Det som står i fokus i restaurantanmeldelsene er pris, terningkast eller stjerner. Og dialogen mellom anmelderne.

Det sier medieviter Guro Birkeland Tangen. Hun fullførte nylig en masteroppgave i medievitenskap om norske restaurantanmeldere.

– Matanmeldelsene er skapt for å underholde. De er ikke bare faglige vurderinger, fordi smak i seg selv er subjektivt. De er dessuten veldig opptatt av pris. Måltidet skal være «verdt pengene» – noe som minner om at det er forbrukerstoff.

– Bør stå fram

Tangen mener at anmelderne bør stå fram med sitt virkelige navn for at leserne skal få kjennskap til bakgrunnen deres.

– Det er et problem at de skriver med skjult navn. Det ligger for eksempel en mulig konflikt i å plukke anmeldere fra reiselivsnæringen fordi det kan hevdes at de er på restaurantenes side.

– Om anmelderne står fram med fullt navn vil det øke profesjonaliteten. I dag skjuler de seg bak avisenes symbolske makt. Anmeldere som står fram med full identitet signaliserer at de tar leserne og restaurantene på alvor.

– Tullenavn

De virkelige anmelderne skjuler seg bak pseudonymer som Robinson og Fredag i Dagbladet, Salt og Pepper i Dagens Næringsliv, Gutten og Følget i Budstikka og Smith og Smule i Bergens Tidende.

– Hva er egentlig vitsen med disse tullenavnene, spør Tangen retorisk.

Hun har intervjuet både anonyme og åpne anmeldere i flere norske riks-, region- og lokalaviser. Anmelderne har variert bakgrunn, som spenner fra førskolelærer via reklamefolk til anmeldere med bakgrunn i reiselivsbransjen. Flere av dem har dessuten journalistisk erfaring.

På rundgang

– Flere steder går anmeldelsene på rundgang, som i Telemarksavisa, der flere redaksjonsmedlemmer skriver anmeldelsene.

– Kan man snakke om at det å gjøre en anmeldelse er en påskjønnelse til ansatte?

– Informantene mine sier det ikke er sånn. De er opptatt av å forsvare at den jobben de gjør er skikkelig. Men noen ganger er den faste anmelderen borte. Da må noen andre gjøre jobben, sier Tangen.

Utestengt

Høsten 2010 begynte forfatter Erik Fosnes Hansen å skrive restaurantanmeldelser i VG under fullt navn sammen med den tidligere kokken André Blomberg-Nygård. I mars skrev Dagens Næringsliv at 11 av Norges mest kjente restauranter utestengte de to fordi de mente anmelderduoen oppførte seg dårlig.

– Jeg liker at VG tok valget om å bruke åpne anmeldere, sier Tangen.

– Må tåle kritikk

Hun mener at restaurantene reagerte for sterkt når de ekskluderte VGs duo.

– Restaurantene må takle å få dårlige anmeldelser, og de må gjerne få kritisere dem tilbake. Men jeg anbefaler ingen å lukke døra. Jeg er ikke negativ til terningkast heller. Det jeg vil vite er bakgrunnen til anmelderne.

– Når Grefsenkollen restaurant får terningkast i tre i VG blir det stående en stund. At leserne oppfatter at VG ga restauranten en 3-er, selv om det var Fosnes Hansen og Blomberg-Nygård som var der, viser den symbolske makten, sier Tangen.

«Det gode slaktet»

I Norge er det største miljøet for restaurantanmeldelser Oslo. I Stavanger har de en sterk tradisjon for matjournalistikk, men der har det vært vanlig med anmeldere med fullt navn.

– Tore Bruland i Rogalands Avis anmelder under fullt navn. Men han gjør ofte tekstene underholdende, som gjennom «det gode slaktet». Negativ kritikk får mer oppmerksomhet enn midt-på-treet-karakteren. Det er noe Bruland og enkelte andre vet godt.

– Hva med Michelin-anmelderne, de er også anonyme?

– Ja, men de hevder at det kreves et halvt års kurs for å bli anmelder for Michelin. Det er ikke sammenlignbart fordi de anmelder i et eksklusivt marked. Vi må huske på at mange av matanmeldelsene i Norge ikke er av de dyreste restaurantene. Særlig utenfor Oslo-området.

 

Powered by Labrador CMS