Debatt:
«Det er disse menneskemøtene som gjør det så verdifullt å være journalist. En kjenner seg selv igjen i den andre - og den andre kjenner seg kanskje igjen i meg», skrier Andreas G. Hesselberg.
Illustrasjonsfoto: Frank May / NTB
Livet knirker
Om essensen bak journalistikkens vesen.
Denne artikkelen er over fire år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
I jobben min som journalist møter jeg mennesker som er like og ulike meg selv på så mange plan. De kan frambringe alt fra glede og latter til sympati og klump i halsen.
Noen ganger sammensmeltes man med intervjuobjektet, i to par blanke øyne som nesten flommer over. Da blir vi kanskje litt overraska, kanskje også litt brydd, mens vi forlegent avbryter øyekontakten og fortsetter intervjuet med andre innfallsvinkler.
På den måten graves det i dybden, i flere brønner, for å få fram noe unikt som vil deles der og da. Noe som får varmen til å komme innenfra. Noe som betyr noe. Noe som viser at livet av og til knirker. Et levd liv.
Det er disse menneskemøtene som gjør det så verdifullt å være journalist. En kjenner seg selv igjen i den andre - og den andre kjenner seg kanskje igjen i meg. Slik får man brakt noe til leserne som ellers ikke ville kommet fram. Man finner et minste felles multiplum hvor hjerte møter hjerte. En gir noen anledning til å bli sett. Å bli tatt på alvor.
Dette skal være noe av essensen bak journalistikkens vesen og noe jeg vil fortsette med å kjempe for å få fram.
I tunge tider blir dette enda viktigere. Akkurat nå, hvor det spesielle året 2020 er starten på resten av vårt liv, er dette et oppdrag man som journalist skal ta på alvor: Å la levd og vaklende liv komme til orde, ispedd de historier som også løfter oss opp, slik at vi i fellesskap kan få lov til å gjøre samfunnet til et bedre sted.
