Anna Politkovskaja tømte giftbegeret

– En journalist som blir vitne til noe, har plikt til å fortelle, sier Anna Politkovskaja.

Publisert Sist oppdatert

Derfor rapporterer hun fra den brutale krigen i Tsjetsjenia mens resten av den russiske pressen tier. Hun gjør det til tross for at hun nylig var døden nær med alvorlige forgiftningssymptomer på et russisk innenriksfly.

Anna Politkovskaja er redd, men ikke skremt. Hun har tenkt å fortsette å skrive om den russiske hærens overgrep mot sivile i Tsjetsjenia. Fortsette å skape en opinion for samtalens muligheter, i et Russland som vil ha hardere tak mot kaukasiere generelt og tsjetsjenere spesielt, etter den siste tidens blodige terroraksjoner.

Hun har tenkt til å bli i Russland, ikke fly utenlands.

– Selvfølgelig skal jeg bli. Det er mange som sier at jeg bør dra, og det finnes steder jeg kan dra til. Men jeg ville føle meg uvel om jeg dro utenlands nå. Det ville blitt tolket som om jeg er blitt redd, at de har skremt meg vekk og at jeg har gått med på det.

Politkovskaja er ikke restituert etter den mistenkelige forgiftningen på flyet kvelden før første september, og hun får fortsatt legebehandling.

Men frykten er en privatsak.

– Den påvirker bare familien min. Men for leserne spiller det ingen rolle hvordan jeg har det eller hvordan det føles. Det viktigste for meg nå er å overvinne frykten.

Siden hun ble sendt på sin første reportasjereise til Tsjetsjenia da den andre krigen startet i slutten av september for fem år siden, har hun vært der mer enn femti ganger.

Rapportene hennes har blitt publisert i avisen Novaja Gazeta, hvor hun arbeider, og i bokform. Hun har også gitt ut boka «En reise i helvete – rapport fra krigen i Tsjetsjenia» på norsk.

Boka er en uutholdelig oppramsing av grusomheter og overgrep. Volden rammer sivilbefolkningen med mord, voldtekter og tortur, men sjelden de opprørerne som hæren sier de jager under opprenskningsaksjonene.

Hun ser på krigen som en blodig evighetsmaskin. Militæret, opprørerne og vanlige skurker tjener på krigen og ønsker at den fortsetter.

Andre russiske medier formidler lydig propaganda om fremgang i Tsjetsjenia.

Ikke Anna Politkovskaja. Hun ferdes på begge sidene i Tsjetsjenia. Hun har blitt arrestert av sitt eget lands militære. De har mishandlet og fornedret henne, offiserer har truet med å voldta henne eller skyte henne på flekken.

23. oktober 2002 foreleste Anna Politkovskaja om journalistikk for universitetsstudenter i Los Angeles. Da tok en gruppe terrorister gisler under en forestilling av musikalen Nord-Øst på Dubrovkateatret i Moskva. Terroristene ville forhandle, og begjærte at akkurat hun skulle komme til teatret.

Hun reiste umiddelbart. Gikk inn på det okkuperte teatret og snakket direkte med terroristenes ledere.

– Jeg ga dem en stemme, fortalte det spesielle hovedkvarteret som skulle ta seg av operasjonen hva terroristene ville. Men det spilte ingen rolle. De hadde planlagt storming.

Ble varslet fra utlandet

I år fulgte selvmordsbomber i Moskvas t-bane og to sprengte innenriksfly. Første september hendte det verste.

– Jeg ble oppringt av en russisk bekjent som var utenlands og så på CNN. Han ringte ved nitiden, en halvtime etter terrorhandlingen og spurte: Har du hørt snakk om det?

Det hadde hun ikke. Som andre russere visste hun ikke at en gruppe terrorister hadde gått inn på skole nummer en i Beslan og tatt ca. 1200 personer som gissel. Russisk tv sendte ikke nyheten.

– Jeg kom på jobben, sjefredaktøren vår visste ingen ting. Jeg forsto at jeg måtte dra dit og forsøkte å booke en billett.

I mellomtiden gjorde hun og sjefredaktøren alt de kunne for å få den moderate opprørslederen Aslan Maskhadov til å dra til Beslan for å forhandle med gisseltakerne. Da hun kom til flyplassen Vnukovo, var det masse journalister der.

– De registrerte oss flere ganger, vi satt oss i bussen og dro til flyet. Alle var allerede i den registrerte sonen, hadde levert bagasjen og fått boardingkortet. Men flyet ble innstilt og vi måtte ta bussen tilbake.

Halv ni om kvelden kom det en tjenestemann fra flyplassen fram til akkurat Anna Politkovskaja:

Han sa: – Jeg hjelper deg å fly. Om en halvtime flyr et fly til Rostov-na-Donu. Han sa at han hadde lest artiklene mine, at han respekterte meg og skulle gjøre et unntak for meg.

Tjenestemannen foreslo at hun skulle dra ut til flyet i hans tjenestebil.

– Da jeg kom inn i minibussen, satt jeg meg bak sjåføren. Der var det allerede tre personer, jeg var den fjerde. Jeg spurte hvem som kjørte, hva det var for andre folk, hvor de kom fra. Sjåføren sa at noen fra FSB, den russiske sikkerhetstjenesten, hadde sagt at han skulle kjøre de tre.

«Uidentifisert kjemisk stoff»

I flyet var det 70 seter men bare 26 passasjerer. De tre mennene satte seg på businessklasse, Anna Politkovskaja på økonomiklassen. Hun hadde ikke spist den dagen.

– Det ble bare sånn. Jeg hadde ikke tid, og jeg liker ikke å spise på flyplasser.

På flyet bestilte hun te av flyvertinnene.

– Alt skjedde så fort. Jeg drakk teen som vanlig, og fem minutter etterpå merket jeg at jeg så dårlig og ikke hørte noe, alt fløt. Jeg tenkte at det kanskje hadde vært en tøff dag, at jeg var nervøs og trøtt. Så ropte jeg på flyvertinnen og ba om salmiakksprit, som man kan puste inn om man føler seg dårlig. Jeg luktet og begynte å føle meg litt bedre, begynte å se klarere, og så husker jeg ingen ting.

Hun fikk legebehandling i Rostov-na-Donu og var nære på å dø. Hendelsen er beskrevet i Novaja Gazeta av begge sjefredaktørene.

Ett døgn etter at hun ble syk, blir hun fløyet til et sykehus i Moskva. Der konstaterer legene at et «uidentifisert kjemisk stoff» er kommet inn i kroppen hennes.

– Det skal tas prøver første eller andre timen etter at man er blitt forgiftet, hvis ikke forsvinner stoffet ut av kroppen. Men legene som undersøkte meg og min helsetilstand etterpå sier at de gjetter at det var Klofelin, en svært sterk medisin som selges på apoteket. Resultatet var at blodtrykket mitt var på null. Det og andre symptomer fikk dem til å tro det var Klofelin.

– Jeg har lest at prøvene som ble tatt i Rostov forsvant. Stemmer det?

– Jeg vet ikke hva som hendte i Rostov. Jeg var jo i andre menneskers hender.

Klofelin er en blodtrykkssenkende medisin med klonidin som aktivt stoff. I Norden finnes det ett liknende legemiddel med navnet Catapresan. En overdose kan gi kraftig blodtrykksfall.

Hva som hendte og hvorfor, har okkupert Anna Politkovskajas tanker siden. Den eneste forklaringen hun kan komme på er de tre mennene på businessklassen.

– Vi fikk maten gjennom avdelingen der de satt. De kunne veldig kjapt tiltrekke seg oppmerksomheten fra jentene på kjøkkenet og lagt noe i teen.

Skrev brev til Putin

Det foregår ingen politietterforskning. Det er opp til offeret å begjære at en påtalemyndighetene undersøker hendelsen. For å kunne gjøre det må hun ha en legeerklæring, og det kan hun ikke få før behandlingen er avsluttet, sier hun:

– Jeg har ringt dem, det er nesten klart. Jeg venter bare på disse medisinske dokumentene.

– Tror du det blir en rettferdig etterforskning?

– Nei. Vi hadde samme situasjon da avisens medarbeider Jurij Sjtjekotjichin ble forgiftet og døde. Vi kjenner nøyaktig alle etapper, hva som kommer til å skje når jeg kommer med mine dokumenter, og hvordan de skal unnvike å gi informasjon. Men vi gjør det likevel.

Hadde hun nådd fram til Beslan ville hun forsøkt å befri gislene.

– Målet mitt var å få over Maskhadov. Han ville kunnet redde barn og kvinner og det ville ha spilt en svært stor rolle for den videre utviklingen av hele konflikten.

Hadde ikke Maskhadov kommet, ville hun selv ha gått inn i skolen.

– Naturligvis hadde jeg gått inn om jeg kom dit og så at ingen andre en gang forsøkte å gå inn og prate med terroristene.

En uke etter at hun ble forgiftet, skrev hun et åpent brev til president Vladimir Putin, et forslag på femten punkter for hvordan krisen i Tsjetsjenia kan løses. Brevet ble publisert i Novaja Gazeta.

Hun vil demilitarisere Tsjetsjenia under internasjonal overvåking, trekke tilbake tropper til bestemte områder og skape et føderalt råd som bare sivile russere og tsjetsjenere som har overlevd krigen bør være kompetente til å være medlem av. Rådet skal godkjenne alle politiske og økonomiske beslutninger som berører Tsjetsjenia.

– Myndighetene og presidentens administrasjon kritiserer vår avis for at vi ikke er konstruktive, men bare skriver at alt er dårlig. Så jeg tenkte at jeg må dele min journalistiske erfaring fra Tsjetsjenia hvor jeg har pratet med så mange og vet hvordan folk vil ha det.

Noen reaksjon fra makthaverne har hun ikke fått. Bare stillhet.

Trenger ikke bevise noe

Hun kjenner til at det er dem som tviler på at hun virkelig har blitt forgiftet.

– Mine barn har fortalt at de har lest noe på nettet, men ingen har sagt det til meg direkte, ikke et eneste menneske. Det skjer kanskje bak ryggen min. Men jeg trenger ikke bevise for noen at jeg er blitt forgiftet.

Andre russiske journalister har støttet henne.

– Fra enkeltpersoner har jeg fått stor moralsk støtte, det har ikke bare vært ord. Men ingen fra en offentlig journalistorganisasjon, verken journalistunionen eller medieunionen, har en gang ringt meg. Det finnes ikke mye håp om russisk journalistikk etter Beslan, sier hun.

– Jeg synes det bare er ruiner igjen.

Det har hendt hun selv har hatt lyst til å gi opp.

– Det er klart jeg har hatt lyst til å forlate dette temaet mange ganger. Det har vært tilfeller hvor jeg har sagt til sjefene mine at jeg ikke orker mer, verken psykisk eller fysisk. Du skjønner, jeg er ikke tjuefem år. Men så har andre saker veid tyngre, som at jeg har lang erfaring. En ny journalist må begynne med å bygge nye broer, skape nye kontakter, og det går ikke så fort. Mitt arbeid bygger på sterke personlige kontakter og i en krigssituasjon kan man ikke arve dem.

Når hennes nærmeste har ønsket å stanse henne, har hun ikke hørt etter. Da hun første september var på vei til Beslan, ringte både sønnen og datteren.

– Helt til jeg satt på flyet ringte de og sa: Du kommer kanskje ikke tilbake! Hva skal vi si til mormor og morfar?

Barnas appeller hjalp ikke. Anna reiste til Beslan. Og hun sliter med tanken på at hennes nærvær kanskje kunne gitt tragedien en annen slutt om hun hadde kommet fram.

– Jeg føler et personlig ansvar for at jeg ikke kunne påvirke. Jeg skulle aldri ha drukket den jævla teen.

* Noen timer etter dette intervjuet møter jeg to unge journalister som studerer journalistikk for femte året ved universitetet i Moskva og arbeider heltid i ulike redaksjoner. De er interessert i pressefrihet og åpenhet, og har stor respekt for Anna Politkovskaja. Ingen av dem har hørt om forgiftningen. De vet heller ikke at en annen kritisk journalist, Andrej Babitskij, ble arrestert og på den måten hindret i å nå fram til Beslan.

Ved hjelp av undertrykkelse og selvsensur har Kreml et fast grep om russiske medier. Journalistenes redsel bygger blant annet på de mange uoppklarte mordene på journalister som har skjedd under Putin.

Powered by Labrador CMS