Anne-Stine Johnsbråten er i innspurten med å lage sin første fotobok. Foto: Marte Vike Arnesen
Anne-Stine Johnsbråten er i innspurten med å lage sin første fotobok. Foto: Marte Vike Arnesen

Analoge utgivelser i en digital tid

Det selges flere fotobøker enn før. Hvorfor velger fotografer å lage fotobok i en digital hverdag? Tre fotografer forteller om prosessen.

Publisert   Sist oppdatert

– Hei! Så fint at du fant fram!

Anne-Stine Johnsbråten møter Journalisten i døra til det store gule huset hun har arvet etter sin bestefar. Det er iskaldt ute, og vi har tatt turen til Kolbotn for å snakke om det kanskje litt snevre feltet, fotobøker.

Selv om den prisvinnende fotografen har jobbet prosjektbasert i mange år og kan vise til en lang liste med utstillinger både i Norge og i utlandet, er det først nå hun lager bok.

– Det har vært en drøm siden 2005, jeg har alltid hatt som mål å gi ut min egen fotobok en dag, sier Johnsbråten og viser vei inn i det finurlige huset. Fargede glass og spesialdesignet panel, interiøret er ikke rørt etter at hun og samboeren tok over huset for snart et år siden.

– Du er livredd hele tiden og lurer på om det blir bra, eller bra nok, og om boka kommer til å selge.

– Hvordan er det å bo i et land som Japan, hvor du ofte må velge enten karriere eller familie, uten å ha et reelt valg i utgangspunktet? Spurte Johnsbråten seg selv. Foto: Marte Vike Arnesen
– Hvordan er det å bo i et land som Japan, hvor du ofte må velge enten karriere eller familie, uten å ha et reelt valg i utgangspunktet? Spurte Johnsbråten seg selv. Foto: Marte Vike Arnesen

Anne Stine johnsbråten

Det er prosjektet, «Good Wife, Wise Mother», hun nå jobber med å få på plass mellom to permer. Ni år har gått siden hun begynte med research til prosjektet. Den opprinnelige planen var å reise til Japan i april 2011, men turen ble stanset av tsunamien. Avtalene med flere kvinner var klare, men da hun reiste i november samme år, var det ingen av kontaktene som ville stille opp lenger. Mye tid gikk med til å knytte kontakter og forstå den japanske koden. Den er ikke så lett, forteller hun.

– Jeg har latt meg inspirere av Marie Sjøvold sine bøker, både med tanke på papir og størrelse, sier Johnsbråten. Foto: Marte Vike Arnesen
– Jeg har latt meg inspirere av Marie Sjøvold sine bøker, både med tanke på papir og størrelse, sier Johnsbråten. Foto: Marte Vike Arnesen


Prosjektet handler om kvinner og kjønnsroller i endring, om det tradisjonelle og det moderne. Etter bokutgivelsen ønsker fotografen endelig å sette punktum for prosjektet.

– Det er en skikkelig fikleprosess, ler hun og referer til arbeidet hun står midt oppe i. – Med boka har vi kommet et stykke på vei, men vi har masse jobb igjen å gjøre. Jeg har lært utrolig mye om fotoboken som et objekt, som et verk i seg selv.

Inspireres av kvinnelige fotografer

Johnsbråten gir ut boka på det svenske fotobokforlaget Journal. Det er et enmannsforlag med Gösta Flemming som eneste ansatt. Hun er klar på at dette er en prosess hun ikke vil gjøre alene.

– Jeg hadde sikkert klart det, men jeg tror boka blir bedre om andre også kommer med innspill og ser på materialet. Også har det jo mye med distribusjon og synlighet i etterkant å gjøre også, sier hun. – Gösta i Journal er engasjert, han brenner virkelig for å lage fotobøker. Jeg sendte han en dummy på mail, og hørte ingenting. Gösta er en travel mann, ler hun. Hun ventet i flere måneder uten å høre noe. Til slutt sendte hun ham en ny epost og spurte om han i det hele tatt hadde fått den.

– Så, midt i sommerferien, i slutten av juni, fikk jeg en mail med “Skal vi prova?”. Da slang jeg meg rundt og sendte Fritt Ord en søknad, legger hun til.


Selve objektet, og hvordan det skal være har hun tenkt mye på.

Den norske lanseringen av «Det siste testamentet» fant sted på Shoot Gallery i Oslo, hvor Jonas Bendiksen også stilte ut prosjektet. Arkivfoto: Andrea Gjestvang
Den norske lanseringen av «Det siste testamentet» fant sted på Shoot Gallery i Oslo, hvor Jonas Bendiksen også stilte ut prosjektet. Arkivfoto: Andrea Gjestvang

– Jeg har også tenkt en del på strukturen i coveret, jeg vil at det skal se japansk ut, uten at det skal være overkill. Alt dette avhenger veldig av hvor mye vi får i støtte, sier hun og reiser seg opp og går ut i stua. To hyller fulle av fotobøker er plassert i det ene hjørnet. Hun drar ut et par av bøkene hun setter mest pris på. Tar du en nærmere titt på bunken er det kvinnelige fotografer som dominerer.

– Jeg inspireres mest av kvinnelige fotografer. Jen Davis er en av mine aller største inspirasjonskilder, smiler Johnsbråten.

Det siste testamentet

Skal vi snakke om fotobøker er det nesten umulig å ikke slå av en prat med Jonas Bendiksen. På en litt dårlig Skypelinje fra Nesodden får vi kontakt med Norges eneste fotograf på det anerkjente byrået Magnum. Tre bøker har han laget i sin karriere, den siste var en gullkantet bok på hele 460 sider. «The Last Testament», eller «dyret» som han også navngir prosjektet, har Bendiksen jobbet med de siste årene.


– Det har vært gøy og det er fortsatt gøy, for nye ting skjer med prosjektet hele tiden, sier han.

Ideen kom ut av en fascinasjon fotografen har hatt i lang tid for tro og religion. Prosjektet ga ham en mulighet til å utforske hva tro er, og hva det går an å tro på.

– Det er ikke et mål for meg å lage en bok for å manifestere for verden hva det er jeg har holdt på med de siste årene.

Jonas Bendiksen

– Hvordan ser verden ut fra det perspektivet? undrer Bendiksen. – Dette dyret har tatt mange former, både utstilling og TV-serie, men i mitt hode har det vært en bok fra starten av. Det er en dialog med det som kalles den største boken av dem alle, et religiøst manifest. Litt som de egne skriftene til disse messiasene jeg møter. Hva annet enn en bok kan det være?

8.000 eksemplarer er er laget av den siste boka til bendiksen, på norsk og engelsk. Foto: Andrea Gjestvang
8.000 eksemplarer er er laget av den siste boka til bendiksen, på norsk og engelsk. Foto: Andrea Gjestvang

På jakt etter Jesus

I boken får vi historien om syv menn som selv mener de er Jesus. Bendiksen har reist verden rundt på jakt etter den nye Messias. Han er interessert i hvordan folk fungerer, hvordan de ser på universet. Å få et innblikk i hvordan mennesker forklarer seg selv til seg selv og hvilke historier de skaper for å organisere dette kaoset vi har rundt oss, nevner han som interesser som driver han i arbeidet som fotograf.

Det er ikke alle prosjektene til Bendiksen som ender opp som bøker. Han lager en bok om han føler prosjektet skal være en bok.

– Det er ikke et mål for meg å lage en bok for å manifestere for verden hva det er jeg har holdt på med de siste årene. Når jeg har et prosjekt som virkelig kommer innenfra, som jeg har en enorm fortellertrang til å få ut, er formatet bok en fin arena. Du kan fortelle historien akkurat som du vil. Det er noe ved det som er vedvarende, som tvinger leseren til å sakke ned og ha en fysisk dialog med objektet. Litt annerledes enn selv den flotteste fotoreportasjen på nett.

30.000 bilder

Mange fotografer velger å fotografere analogt når de skal gjennomføre prosjekter. Bendiksen har ikke tatt et analogt bilde siden 2005.

– Jeg var så glad da jeg ble kvitt det filmgriseriet. Snakk om frihetsfølelse. Da jeg slapp det analoge var det som en lenke ble brutt. Jeg har ikke sett meg tilbake siden, ler han.


Nærmere 30.000 bilder er tatt i forbindelse med «The Last Testament». Prosessen fra idé til ferdig bok har vært lang og slitsom. Bendiksen liker å ha kontroll, og forteller at han har gjort 98 prosent av prosjektet selv. Mot slutten tok han et steg tilbake og åpnet opp. Da jobbet han tett med formgiver Stuart Smith. I et helt år jobbet de sammen om prosjektet.

– Jeg valgte å hive 5-600 printer på gulvet og sparre litt. Han er ekstremt talentfull og så ting jeg ikke hadde sett. Jeg ville at boka skulle ha et format som spiller på skriftene, på Bibelen. Jeg kan takke Stuart enormt for at boka har blitt så fin og gjennomført. Han er ekstremt pirkete og nøye, men han mener det samme om meg, ler fotografen. Han sier selv at denne boka nesten tok livet av ham.

– Når boka først var trykket opp, har det ikke så mye å si om du trykker opp 200 eller 1000 eksemplarer, sier Lien. Foto: Marte Vike Arnesen
– Når boka først var trykket opp, har det ikke så mye å si om du trykker opp 200 eller 1000 eksemplarer, sier Lien. Foto: Marte Vike Arnesen

Special edition

«The Last Testament» er trykket opp i 8.000 eksemplarer. I tillegg er det laget 150 bøker som selges som special edition. Bendiksen legger ikke skjul på at spesialopplaget er laget for å tjene penger. Bøkene hans har blitt trykket i store opplag, de har nådd bredt ut. Hver eneste kopi av «Satellites» – på fire språk og med et opplag på nesten 14.000 eksemplarer – er solgt ut.

– Inntjeningen av salget av den boka var kun nok til en helt middels sydenferie. Det samme skjedde med «Places We Live». Den kom ut på syv språk og er trykket i over 25.000 eksemplarer. Du legger så mye inn i produksjonen i bøkene, og du vil at det skal bli akkurat som du ønsker, da blir produksjonskostnadene ganske høye.

Tanken på å lage en fotobok som bare er en fotobok, mener han er kjedelig. Å lage en som bare angår en haug av hans kolleger blir han deprimert av å tenke på. For Bendiksen er det viktig å få bøkene ut, sånn at den kan ende opp hos noen som ikke nødvendigvis bare er interessert i fotografi, men i historiene.

– Jeg er i gamet fordi jeg synes det er gøy å fortelle historier, jeg er bare middels interessert i fotografi, ler han. Jeg er interessert i å være med i samtalen om samfunnet vårt, det er derfor jeg holder på med de tingene jeg holder på med. Målet er å være en del av en større dialog, en samtale i verden.

Et minne

Ønsket mitt var at boka skulle nå ut til folk som også er interessert i ytringsfrihet og nettdebatt, ikke bare fotoboknerder, sier Kyrre Lien. Foto: Marte Vike Arnesen
Ønsket mitt var at boka skulle nå ut til folk som også er interessert i ytringsfrihet og nettdebatt, ikke bare fotoboknerder, sier Kyrre Lien. Foto: Marte Vike Arnesen

Bendiksen er ekstremt selvkritisk, og har ofte funnet feil han har oversett idét han holder boka i hendene for første gang. Selv etter flere hundre runder med nitidig korrekturlesing.

– Det er knyttet enorm spenning til det øyeblikket, og det er en slags senking av skuldrene samtidig, for det er enormt mye jobb. Jeg tror nok ikke folk forstå hvor mye jobb det er, ihvertfall dette siste verket, med alle dets detaljer. Spør min kone!

Han sier han liker å kjenne på papiret og se testtrykk.

– Papir blekner og bøker faller fra hverandre, men det er noe man bruker, det blir stående, og du kan ta boka fram. Det blir et lite minne over hvordan jeg så verden på min tid og med mine øyne. Det du har, det har du. Du kan ikke gjøre noe mer med prosjektet når du står der med boka mellom hendene.

Bokeksperimentet

For Kyrre Lien var det å lage bok det første han tenkte på da han startet prosjektet «Nettkrigerne». Men fotobokideen havnet fort på sidelinjen, da ideen om å lage video istedet kom.

– Jeg forstod etterhvert som det utviklet seg at prosjektet skulle ha et fysisk produkt. Dette skjedde samtidig som jeg skulle lage nettsiden og utstillingen. Det var litt fint, for jeg har tenkt at hvert av de uttrykksformene kunne snakke for seg og nå sitt publikum, sier Lien.


I et ganske nyinnflyttet lokale i femte etasje et sted i sentrum av hovedstaden, møter vi fotografen som i 2017 ble kåret av Forbes Magazine til å være en av 30 unge medieentrepenører, “som er med på å definere en ny verden av nyhet og innhold”. Lien er kreativ, han tenker ofte nytt, og utforsker måter å formidle fotografiet på. Det var mye av denne nysgjerrigheten som til slutt drev han til å lage en fotobok på egenhånd.

– Boka var et eksperiment. Jeg hadde ikke laget bok før, visste ikke hva det innebar. Jeg tenkte nok kanskje at det var lettere enn det viste seg å være, smiler han. – Jeg hadde et håp om at boka kunne være med å finansiere resten av prosjektet. At den skulle generere penger og gå i pluss. Der var jeg nok litt ambisiøs, innrømmer han.

En lærrerik prosess

Når boka først var trykket opp, hadde det ikke så mye å si om han trykket 200 eller 1.000 eksemplarer. Så han landet på 1.000. Nå er nesten halvparten solgt. Mange av bøkene er solgt via nettsiden. Lien tok aldri kontakt med et forlag, men hyret inn en designer som hjalp til med den siste delen av prosjektet. De endte opp med å lage boken og trykke den i løpet av et par måneder.

Jeg ville gjøre et saktegående prosjekt for å utfordre meg selv.

– Du kan Ikke lage en bok bare for å lage en bok. Det er viktig å finne grunnen til at det er verdt å lage denne boka, sier Kyrre Lien. Foto: Marte Vike Arnesen
– Du kan Ikke lage en bok bare for å lage en bok. Det er viktig å finne grunnen til at det er verdt å lage denne boka, sier Kyrre Lien. Foto: Marte Vike Arnesen
Gösta Flemming under bildeutvelgelsen til den tredje NJP-boken. F.v. Morten Andersen, Laara Madsen og Rune Eraker. Foto: Espen Rasmussen
Gösta Flemming under bildeutvelgelsen til den tredje NJP-boken. F.v. Morten Andersen, Laara Madsen og Rune Eraker. Foto: Espen Rasmussen

Kyrre Lien

– Det var mange valg og de er vanskelige å ta når du ikke vet hva de innebærer. Det var en ganske heseblesende og lærerrik prosess. Jeg ville gjøre ting selv, for å utfordre meg selv. Men vil nok ikke garantere at jeg ville ha gjort det uten et forlag i ryggen i dag. Noe av utfordringen er at du ikke har noen som pusher boka di på en bokmesse.

Liens hypotese var at prosjektet ville gå viralt, og at det kunne generere salg utfra det. Og at det var mer lønnsomt enn å selge den fra en bokhandel. Ønsket var at boka skulle nå ut til folk som også er interessert i ytringsfrihet og nettdebatt, ikke bare fotoboknerder.


– Å distribuere selv har vært en lærerik prosess. Det beste med det er at jeg har sett at dette er mulig. Det har vært mye å sette seg inn i. Alt fra fortolling av bøker til utlandet, til å sette opp betalingsløsninger. Jeg har måttet opprette en konto hos Bring, har lært mye om vekt og A, B stempler - alle de små tingene som blir mye å ta hensyn til, sier han og setter seg opp i den rødoransje sofaen.

– Det gis ut fryktelig mange flere fotobøker nå enn<br>for noen år siden, sier Jorunn Rike.<br>Foto: Marte Vike Arnesen
– Det gis ut fryktelig mange flere fotobøker nå enn
for noen år siden, sier Jorunn Rike.
Foto: Marte Vike Arnesen

Opera og silkehansker

Arbeidet er et digitalt prosjekt. Det omhandler ting som er på nettet. Temaet er digitalt. For Lien ble det en kontrast til det å lage noe så tidløst og håndfast som en bok. Han ville finne noe som var den rake motsetning til det prosjektet handlet om. Bildene er fotografert analogt.

– Analoge bilder med rare fargetoner som skal trykkes på papir er vanskelig å få bra. Det er jo egentlig et digitalt prosjekt som gøres om til analogt. Og analoge bilder som scannes digitalt for å lage det analogt igjen, sier han. Jeg ville gjøre et saktegående prosjekt for å utfordre meg selv. Selve fotograferingen ble nesten en høytidelig situasjon.

Lien sammenligner selve fotograferingen med en skolefotografering. Han oppfattet de han fotograferte som litt anspent, noe som gagnet prosjektet. En filmrull, kanskje to ble brukt per portrett. Med opera på stereoanlegget og silkehansker på, scannet han rullene. Det var ikke alltid resultatet ble som han hadde håpet.

Stort sett gikk det bra. Men når du scanner bildene, er kjempespent og innser at to tredjedeler av bildene er uskarpe. Da hater du livet ganske mye, forteller han.

Lien viser vei inn på det nye kontoret. Her er det lysere, og mer egnet til fotografering, mener han. Å ta bilde av fotografer er ingen spøk. Drillen ligger fortsatt på pulten etter at Lien har boret hull i en av veggene. Boka plasserer han mellom et par flasker sprit og mellomformatkameraet han brukte på prosjektet. Boka har hverken glossy papir eller hardcover, men den er gjennomført. Prosjektet kler estetikken og fargene han har valgt.

– Jeg ønsket at boka skulle være grumsete. Bildene er grumsete, så jeg ville at den skulle være mørk og enkel og grumsete. Det skulle være en ekkel bok, ikke glossy, sier han og ler.

Fotoboken som objekt er hypet

Gösta Flemming driver Journal forlag i Sverige. Mange norske fotografer har de siste årene tatt turen til nabolandet og Flemming for å realisere bokdrømmen. I tillegg har forleggeren gitt ut alle de tre NJP-bøkene. Han mener fotoboken som objekt er veldig hypet, og at det henger sammen med at arbeidssituasjonen har endret seg for fotografer. Det var lettere å være frilanser tidligere, flere betalte for jobben du gjorde. Museumsverdenen har flyttet fokuset til fotoboken. Institusjonene har nok innsett at bildene ikke nødvendigvis må henge på veggen for å bli sett.

– Engasjementet mitt for å fortelle historier vil aldri slokne. Nå er planen å konsentrere seg om det som skjer her i Norge og Skandinavia, sier Johnsbråten. Foto: Marte Vike Arnesen
– Engasjementet mitt for å fortelle historier vil aldri slokne. Nå er planen å konsentrere seg om det som skjer her i Norge og Skandinavia, sier Johnsbråten. Foto: Marte Vike Arnesen

– Grunnen til at en fotograf velger å lage en fotobok kan jeg bare forestille meg, sier han på telefon fra Sverige. – Jeg tror ofte de vil oppsummere et prosjekt, produsere noe som er bestandig. Vi lever i en visuell kultur. Mobilkameraene har jo gjort at alle er fotografer i dag. Samtidig utdannes det flere og flere fotografer.


I Norge og Sverige har fotografene store muligheter til å søke på legater og støtte til å gi ut bøker. Det er et system med både statlige og private stipendmuligheter. Utenlandske fotografer har ikke samme support, da blir det fort vanskelig å lage bok.

Det er ifølge Flemming en stor bredde i hva folk lager. Mange fotografer jobber med smale prosjeketer i kunstfeltet, andre er mer journalistiske og vil gjerne kommunisere bredt. Fotografer fra hele verden kontakter forlaget for å lage bøker. Men Flemming har aldri hatt en ambisjon om på ha et stort forlag. Hvilke fotografer han til slutt velger å samarbeide med, handler om magefølelse.

– Jeg har ingen mal for hva som passer inn. Det som treffer meg går vi ofte igang med. Jeg er jo et etmannsforlag. Jeg tar på meg mye av jobben med utgivelsene selv. Det er veldig subjektivt hvilke prosjekter som til slutt blir til bok. Det som treffer en, treffer ikke en annen. Jeg er interessert i hvordan man får sammen historien til en enhet.

Å lage bok må ta tid

En fotobok er en arbeidsprosess. Mange fotografer kommer til Flemming med et ønske om å lage bok, men med et litt for tynt materiale. Da får de beskjed om å fortsette med prosjektet. Det å lage bok må ta tid.

– Boken er jo en mulighet til fordypning sammenlignet med en avis. Du kan tillate at en bok blir tykk hvis pengene er der.

Bøkene til Journal når ut i fotosamfunnet, men forlaget mangler en egen markedsavdeling. Det er umulig for Flemming å få bøkene ut på samme måte som de store forlagene.

– Bokhandlerne blir mer og mer mainstream. De tar inn bøker som selger. Da takker de nei til smalere bøker. Men det kommer flere og flere små bokhandlere, det er nok en konsekvens av at de store stenger dørene mer og mer for nisjebøker.

Fotobøker regnes ikke som bøker

Fotograf og bokhandler, Jorunn Rike, har jobbet i Tronsmo i 17 år og har sett med egne øyne hvordan fotobokavdelingen har vokst de siste årene.

– Vi pusher fotobøkene våre sammen med de andre bøkene i nyhetsbrev. Ellers i bokverdenen eller i mediene blir de ofte ikke regnet med som bøker, og sjeldent anmeldt i det hele tatt. Vi prøver å formidle til publikum at dette er bøker de må få med seg, sier Rike.

Tronsmo har den største fotobokavdelingen i Oslo, muligens blant de største i Skandinavia. De begynte å ta inn fotobøker for mange år siden da en av de ansatte interesserte seg for sjangeren. Stort sett har de tatt inn det de selv synes er bra, men er avhengig av at publikum kjøper bøkene for at avdelingen skal ha livets rett.

– Det har de gjort, i stadig økende grad. Vi prøver å følge med på mest mulig av det som kommer ut, og bruker eget skjønn på hva vi tar inn, forteller hun. Det gis ut fryktelig mange flere fotobøker nå enn for noen år siden. Noen bøker selger mye, andre veldig lite. Noen helt av seg selv, noen må vises fram aktivt. Tronsmo må kjenne sitt publikum for å ha en teft for hvilke bøker de kan selge, og hvor mange.

Rike legger til at det å lage en fotobok er for mange fotografer den foretrukne måten å vise fotografi på. Hun mener det er en form som opplagt passer mediet. Bildene blir værende i den formen det er bestemt, men kan formidles mye lenger i tid og rom enn hva for eksempel en utstilling kan.

Livredd

Tilbake i det gule huset på Kolbotn har Anne-Stine Johnsbråten funnet frem en bunke mønstrede ark. Hvordan coveret til boka skal se ut er fortsatt uvisst, men fargerik blir den. Sluttresultatet tenker hun mye på.

– Du er livredd hele tiden og lurer på om det blir bra, eller bra nok, og om boka kommer til å selge. Jeg tenker mye på hvem det er jeg lager boka til, er det for meg selv? spør hun.

– Jeg ønsker jo først og fremst at prosjektet skal komme ut, at folk skal få noen nye perspektiver. Det er en av grunnene til at jeg ville lage prosjektet i utgangspunktet.

For Johnsbråten blir boka et punktum, et endeprodukt for prosjektet hun har jobbet så lenge med.


– Du kan gjøre mye med prosjektene dine. Du kan ha utstillinger, eller vise dem på hjemmesiden din, du kan vise det frem på artist-talk, men det er noe med at det skal vare. Har du en bok får du forklart deg. Selv om leseren kanskje ikke bruker nok tid på boka til å få med seg absolutt alt, så får du i hvert fall oppsummert prosjektet på en annen måte, smiler hun og legger fra seg arkene.

Sola skinner igjennom de fargede vinduene, og fotografen gjør seg klar til å bli fotografert.

– Det er noe taktilt med bøker. Jeg tenker at det er lov å ta det helt ut når du lager bok, sier hun og smiler til fotografen.