Kadafi Zaman fra TV 2. Foto: Kathrine Geard
Kadafi Zaman fra TV 2. Foto: Kathrine Geard

- Vi kan ikke trues til taushet

Kadafi Zaman har opplevd trusler mot sitt arbeid siden han begynte som journalist for 13 år siden. Han nekter å gi etter.

Kadafi Zaman er blant flere journalister som har latt seg dybdeintervjue om trusler av Kjetil Stormark for Skup. I intervjuet kommer det fram at det er et komplisert og et stadig trusselbilde rundt TV 2s profilerte krimreporter.

Det betyr at mange i av sakene og temaene han dekker er det ofte folk som blir forbannet. Det betyr ikke trusler, men redaksjonen er likevel forberedt.

Opptrer forsiktig

– De siste månedene har vi hatt stort fokus på Profetens Ummah, og da vet vi jo at dette er et miljø hvor flere har kriminell bakgrunn … de er i stand til å true. Man er forsiktig. Som når man går ut døra, eller på transport til jobb.

– Hvordan er du forsiktig?

– Jeg er det på den måten … nei, man er litt mer våken. Ser meg over skulderen om noen følger etter meg. Jeg ser etter om det er samme biler i området. Når folk ringer eller oppsøker meg, spør vi om det faktisk er personene de utgir seg for å være.

For bare noen dager siden ble Zaman kontaktet av mulige kilder. Da måtte han gå noen runder og spørre seg hvor han skulle møte dem. For eksempel på et offentlig sted, det kunne vært en planlagt hevn. Men denne gang viste det seg å være mennesker som bare ville prate.

– Det høres ut som om du har en god dose paranoia?

– Ja, jeg har jo det fra tidligere saker også. Jeg har jobbet mye med gjenger. Samme utfordring. Du må være forsiktig fordi du har gjort folk forbanna. Selv om det er TV 2 som er ansvarlig for sakene, men slik tenker ikke folk. De tenker at det er han Kadafi Zaman som står bak.

Nekter å gjemme seg

Etter 13 år som journalist har han opplevd trusler fra mange hold. Det er en del folk der ute som vil ta deg, sier han. Det gjør at han får en sunn skepsis og er mer observant. Men han går fortsatt ut på byen og lever normalt. Det er viktig, understreker Zaman.

Når han har laget kritiske saker viser han seg gjerne i en moské eller på Grønland.

– Jeg mener det er viktig og episoden med Nina Johsrud gjorde meg forbanna. Her blir man forsøkt truet til taushet. Måten pressen da svarte var pressekonferansen til Profetens Ummah hvor mediene møtte mannsterkt. Kanskje hadde de tenkt å sende en person og så ble det i stedet to-tre. Vi må ikke la oss trues til taushet.

Å varsle politiet

Som fortalt har Zaman opplevd mange episoder med trusler. Fra sin tid i Stavanger Aftenblad, VG og nå TV 2. Men når blir det ubehagelig for ham? Han tenker seg om, kjenner etter. - Får jeg en telefon hvor noen truer med at de skal ta familien han, da er det ubehagelig.

- Men jeg ringer ikke politiet.

– Hvor går terskelen for å ringe?

– Jeg snakker med sjefen, nærmeste sjef. Det gjør jeg med en gang en trussel er gitt, også før publisering. Da kan jeg få spørsmål om hva vi skal gjøre. Bør jeg bo på hotell. Som da vi publiserte navnene til medlemmene i Profetens Ummah. Vi har kilder i dette miljøet som forteller det koker.

Når det er fysisk, anmelder han saken til politiet. Som da folk kastet stein mot ham og fotograf Bjørn Roger Breivik på Tøyen under direktesending fra arrestasjonen av mulla Krekar.

- Er det en tøffingkultur. Siden du ikke anmelder?

- Nei, jeg tror ikke det. Men vi kan ikke bli truet til taushet. Det er samme om det er finansfolk, politikere eller politi som forsøker å stanse en sak. Eller bøller. Det er samme prinsippet. Det er like provoserende når det er politiet forsøker å stanse en sak.

Sint Bhatti

Zaman forteller at han opplever jobben som et privilegium. Han får møte mange folk, og selv om flere av dem er forbannet der og da, får han etter hvert et greit forhold til de fleste av dem.

Terrortiltalte og nå savnede Arfan Bhatti er et slikt eksempel. I sitt intervju med Zaman forteller Stormark om en episode hvor Bhatti møter sint opp i VG-resepsjonen. Etter å ha drøftet med sjefen hva de skulle foreta seg, blir Bhatti invitert opp i kantina og Zaman slår av en prat med ham. VG hadde da laget en sak om at han var ettersøkt for drap. Zaman forteller det var ubehagelig, men ingen trussel. Og det hele kokte ned til at det var en konkret formulering i artikkelen som Bhatti ikke likte.

– Arfhan Bhatti er et godt eksempel. Han ble veldig ålreit i mange år. Helt fram til Krekar-rettssaken i fjor da han kommer inn i rettssalen. Og så blir han ført ut av vaktene. Da sier jeg til fotografen at dette må vi filme. Og han filmer hele sekvensen hvor Bhatti snur seg mot kamera og sier «jeg skal filme deg og familien din. Du skal få føle det på kroppen hvordan det er å filme,» så går det ett minutt før han ringer meg på telefonen og sier «Kadafi den saken må ikke på. Si det til fotografen din at den ikke skal på». Det fungerer ikke på meg, slik har det aldri vært. Det fortalte jeg ham. Det og at fotografen ikke bestemmer hva som skal på. Det er det redaktøren som gjør.

Gjøre det selv

Tilbake i redaksjonen gjorde han det klart for sjefen at dette var viktig å publisere. Og det er et nyhetspoeng ved å publisere det, legger han til. Krekar var tiltalt for terror og så kommer tidligere terrortiltalt Bhatti inn. TV 2 valgte å vise hele strekket uklippet.

Zaman hørte aldri fra Bhatti om saken. Selv anmeldte han ikke forholdet, mens fotografen gjorde det.

– Jeg sa til sjefen at for meg er dette viktig og jeg må lage saken selv. Det kan ikke være noen andre som gjør det.

- Jeg tror det fungerer. At man svarer på en kontant måte.

 

Powered by Labrador CMS