Debatt:
Hvorfor skriver Dagsavisen, en avis forankret i arbeiderbevegelsens verdier og ideer, om luksusrestauranten Maaemo, spør Arild Rønsen.
Arkivfoto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Maaemo i Dagsavisen?
Forplikter å være en avis forankret i arbeiderbevegelsens verdier og ideer.
Innlegget har tidligere stått på trykk i Dagsavisen. Gjengitt med tillatelse.
Har Dagsavisen virkelig brukt 12.000 kroner av sitt trange budsjett for å anmelde maten på luksusrestauranten Maaemo?
Det ser sånn ut. En dobbeltside i lørdagens utgave (16. mai), under tittelen «Maaemo holder stø kurs mot stjernene. Igjen». Hva i all verden har denne artikkelen å gjøre i en avis som på side 2 hver dag forteller at leserne har i hånda «en uavhengig avis forankret i arbeiderbevegelsens verdier og ideer»?
Restauranten får full score på mat, meny, miljø og service – mens terningkastet havner på 5 for prisnivå. Men egentlig ser prisnivået også ut til å være helt OK: «12.000 for to personer inkludert et glass før og etter er like uforglemmelig som måltidet i seg selv skal vise seg å være.»
Unnskyld?! Jeg tar det for gitt at de to som har hatt et «uforglemmelig» måltid ikke betalte sjøl. Så jeg må nesten gjenta spørsmålet: Har Dagsavisen virkelig brukt 12.000 på dette overklassetøvet?
Jeg lurer på dette, ikke minst fordi Dagsavisen mottar over 30 millioner i årlig pressestøtte. Jeg mener dette forplikter – spesielt for en avis som ønsker å være forankra i arbeiderbevegelsens verdier og ideer.
Jeg lurer på dette, ikke minst fordi Dagsavisen mottar over 30 millioner i årlig pressestøtte.
I matveien har vi alle temmelig forskjellige vaner. Folk flest er vel til daglig mest opptatt av å finne tilbudshyllene på Rema og Kiwi. Men om vi en sjelden gang bevilger oss luksusen det er å spise på restaurant, så finner vi jo ikke veien til Maaemo eller lignende etablissement. Enkel forklaring: Ingen av oss har råd til det!
Jeg har, som det vel framgår av ovenstående, aldri spist på Maaemo. Men jeg har faktisk et par venner som har vært invitert dit. De kunne fortelle at det første de gjorde da de forlot restauranten var å finne nærmeste pølsekiosk! De hadde blitt bespist for tusenvis av kroner, uten å finne annet enn «dilldall» på kjempedigre tallerkener.
Mitt poeng er at denne typen gastronomiske utflukter ikke har noe å gjøre i spaltene til en avis som henvender seg til vanlige folk. Jeg er ikke interessert i hva millionærene spiser, la dem ha vanene sine i fred. Men jeg kunne være interessert i forskjellen på Folkets Kebab og Peppe’s.
Dermed henvender jeg meg direkte til sjefredaktøren: Hvordan forsvarer du denne typen penge(mis)bruk?
