Kommentaren er først publisert på Handikapnytt. Gjengitt med tillatelse.
Kravet fra mediebransjen om å få unntak fra lovpålagte krav om universell utforming har fått mange i funksjonshemmedes organisasjoner til å reagere med vantro, undring og sinne.
Både Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforening (MBL) har framsatt kravet i høringsuttalelser til et EU-regelverk om universell utforming av nettsteder og apper.
Begrunnelsen er ikke motstand mot universell utforming som sådan, men at lover og forskrifter området vil innebære inngrep i redaktørens uavhengighet og suverenitet.
– Det er et overordnet prinsipp at ytringsfriheten ikke bare omfatter hva man ytrer, men også hvordan man ytrer seg. Man skal selv kunne velge både ytringsform og formidlingsmåte, sa Norsk Redaktørforenings generalsekretær Arne Jensen til Handikapnytt.
Les mer på Handikapnytt: Pressen krever fritak fra krav om universell utforming
Reaksjonene som er kommet på saken, bekrefter det jeg hadde en liten mistanke om på forhånd: Dette ville ikke falle i god jord blant Handikapnytts lesere. Mange er selvfølgelig uenige med Jensen, og noen sier rett ut at de har problemer med forstå hva han mener. Da er ikke veien lang til å mistenke at agendaen egentlig er å vri seg unna brysomme krav om tilgjengelighet.
Selv har jeg mer enn 30 års fartstid fra pressen og er flasket opp på prinsippene om redaksjonell uavhengighet. Dessuten: Som ansvarlig redaktør for et medium som er dedikert funksjonshemmedes rettigheter, mener jeg i all beskjedenhet å befinne meg i en nokså unik posisjon for å forstå både Arne Jensens argumentasjon og reaksjonene den utløser.
Sett fra min plass er det overhodet ikke underlig at redaktørforeningens generalsekretær reagerer umiddelbart og nærmest instinktivt på alle politiske framstøt om mer statlig styring og kontroll med hvordan redaktørene og mediene deres skal arbeide. Det er simpelthen dette som er jobben hans.
Deler av argumentasjonen hans om universell utforming er så rendyrket prinsipiell at den nesten ikke handler om noe annet.
Deler av argumentasjonen hans om universell utforming er så rendyrket prinsipiell at den nesten ikke handler om noe annet. Vi skal langt inn i metateksting av bilder for å finne dette igjen på bakkenivå.
Men når man setter krefter inn på å forsvare et prinsipp, er jo det fordi man er redd for hva som følger når en skanse først er tapt. Hvor fører skråplanet når det begynner å tippe?
Slik tenker noen ganger funksjonshemmedes organisasjoner også når de for eksempel setter alt inn på å forsvare selve prinsippet om finansiering av hjelpemidler gjennom folketrygden. Det handler om frykten for hva som følger rundt neste sving.
Når journalistikken er friere i Norge enn i mange andre land, skyldes det selvsagt vårt politiske klima. Men det handler også om at mediene systematisk vokter egen uavhengighet. Vi kan ikke ta for gitt at myndighetene til enhver tid ønsker den uavhengige og ubehagelige journalistikken vel.
Verden er full av eksempler på hvordan myndigheter bruker juridiske formalkrav og reguleringer for å kneble uavhengige medier.
La oss forestille oss at en norsk variant av Tyrkias autoritære president Erdogan en gang i fremtiden finner det for godt å bruke strenge bestemmelser om universell utforming for å kneble medier han ikke liker. Politiet går til aksjon, finner et lite forskriftsbrudd i tekstingen av en videoreportasje, stenger redaksjonen og fengsler redaktøren.
Ja da, det er svært langt igjen dit. Men nå er det den prinsipielle skansen vi snakker om. Og jo flere lovkrav som regulerer medienes virksomhet, desto mindre blir friheten. Ett sted får myndighetene overtaket, selv om det neppe er forskrifter om universell utforming av apper og nettsteder som utgjør den største trusselen, isolert sett.
Så hva da med prinsippet om at også mennesker med funksjonsnedsettelse har rett til å delta på alle samfunnets arenaer på lik linje? Å kunne lese det pressen skriver, og ikke minst selv å kunne bidra med ytringer i mediene, er en helt grunnleggende samfunnsverdi. Det skal det ikke være noen tvil om.
Derfor bør ikke generalsekretær Arne Jensen i redaktørforeningen og de andre representantene for pressen bli overrasket over at kravet deres provoserer funksjonshemmedes organisasjoner voldsomt.
Når Arne Jensen hevder at universell utforming nærmest vil komme av seg selv fordi pressen er interessert i flest mulig lesere, er det et argument med åpenbare mangler. Kanskje det største hullet er han inne på selv når han snakker om hvor dyrt det er å tekste et helt videoarkiv: Noen ganger koster universell utforming mer penger enn det er mulig å tjene på å inkludere alle i journalistikken.
Det vil ikke nødvendigvis lønne seg. Og da vet vi dessverre fra andre områder i samfunnet at det ikke blir gjort.
Jeg er langt fra overbevist om at redaktørforeningen og MBL har tenkt grundig nok gjennom sammenhengen mellom universell utforming og pressens eget samfunnsoppdrag. Mediene skal være for allmennheten. Og allmennheten kommer med funksjonsvariasjoner!
Mediene skal være for allmennheten. Og allmennheten kommer med funksjonsvariasjoner!
Om pressen vil argumentere med troverdighet mot at staten skal bruke lover og forskrifter når det gjelder universell utforming, må den samtidig vise at den tar problemstillingen alvorlig nok til å kunne holde orden i eget hus.
Det kan den oppnå ved å gjøre universell utforming til et sentralt element i presse-etikken, fordi temaet dypest sett er uløselig knyttet nettopp til pressens samfunnsoppdrag.
Om mediene ikke når ut til alle fordi det ikke er lagt til rette for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, svikter de rett og slett dette oppdraget fundamentalt.
Nettopp fordi pressen skal være fri og ha en armlengdes avstand til andre statsmakter, holder den seg med et velutviklet system for selvjustis. Den viktigste delen av dette systemet er det etiske regelverket som er nedfelt Vær Varsom-plakaten.
Her står bestemmelsene som skal hindre sammenblanding av reklame og journalistikk, kjørereglene for retten til å forsvare seg mot andres påstander, reglene som hindrer manipulasjon av fotografier, bestemmelsene om å være særlig aktsom i omtale av barn, og så videre.
Og her kunne bestemmelser om universell utforming av all journalistikk fått sin plass.
Brudd på bestemmelsene i Vær varsom behandles i en egen «domstol», Pressens Faglige Utvalg (PFU), der alle som føler seg urettmessig behandlet av mediene, kan klage inn sin sak og få den behandlet.
Om Vær varsom-plakaten inneholdt bestemmelser om universell utforming, ville dette også gitt funksjonshemmede og deres organisasjoner en direkte klageadgang overfor mediene, som kanskje kunne vært mer effektiv enn Diskrimineringsnemnda.
Ingen redaktører eller journalister synes det er gøy å stå skolerett for PFU og bli felt. Systemet blir respektert og har bred tilslutning. Alle som arbeider med journalistikk i redaktørstyrte medier, er forpliktet til å følge disse reglene, også undertegnede. Den frie pressen kontrollerer og sanksjonerer mot seg selv nettopp for at myndighetene ikke skal gjøre det.
Som i andre deler av presseetikken kan Vær varsom-plakatens bestemmelser om universell utforming godt være mye strengere enn lovens krav. På den måten kunne mediene til og med tatt ledertrøya for et universelt utformet Norge.
