«Saken er biff, karbonade og ertesuppe». Ny bok om sportskommentatorene

Boka «Gull til Norge» forteller sportskommentatorenes historie gjennom nesten 100 år. Samtidig fortelles idrettens historie.

Den gjensidige avhengigheten mellom utøverne og formidlerne illustreres i Arve Fuglums nesten 500 sider lange bok best gjennom avskjedsintervjuet kommentator Finn Andersen hadde med Hjalmar Andersen, der han takket skøytelegenden for alle opplevelsene han hadde gitt det norske folk.

– Jeg vil nå helst takke deg lite grann, for at du har klart å overføre til lytteran de løpan som æ har gådd. Det e på den måten æ ha kunna fått så mange puff i ryggen av publikum, bare for at du kunna gjengitt det så nøye, sa Hjallis, og gjorde kommentatoren forlegen.

Den første radiooverførte sportsbegivenhet i Norge var Holmenkollrennet i 1925, og året etter ble en landskamp i fotball for første gang formidlet over eteren. Det som kanskje vil overraske mange er at rettighetsspørsmål dukket opp helt fra start, og sendinger måtte avlyses fordi tillatelse ikke ble gitt.

Fuglum beskriver gjennombruddene der kommentatorkunsten ble tatt til nye høyder, som P. Chr. Andersens overføring av fotballandskampen mot Nederland i 1929, Bjørge Lilleliens rapportering fra 1-0-seieren i Frankrike i 1968 og bildet av en snøtung gran mens TV-kommentatorenes snakket om klokka som gikk så fort mens de ventet på Gjermund Eggen i ski-VM i 1966.

Ormestad-klokka, oppfunnet av radiotekniker Thor Ormestad, får også sin velfortjente anerkjennelse for å ha revolusjonert kommenteringen av skiløp.

Udødelig

Lilleliens udødelige tirader er med, fra «saken er biff, karbonade og ertesuppe» da Ivar Formo vant femmila i 1976 via «kamerat Bresjnev» i 1979 og til «your boys took a hell of a beating» fra seieren mot England i 1981.

Mindre kjente kommentatorperler gjengis også, og det er dessuten litt myteknusing.

Det er mange store navn i boka. Rolf Kirkvaag og Halfdan Hegtun presenteres som de første kjendisene blant kommentatorene, men det har vært mange profiler som har utfordret utøverne de snakket om som publikumsyndlinger. Mange har også opplevd å være hakkekyllinger for opinionen. Det gjaldt selv Lillelien i starten av hans karriere.

Håkon Brusveen ble i 1963 den første ekspertkommentatoren, Egil «Drillo» Olsen ble den første i fotball over 20 år senere.

Den vanskelige balansen mellom å lage underholdning og å informere på en saklig måte er en rød tråd gjennom boka, der mange eksempler på begge «skoler» gjøres levende gjennom sine store og mindre stolte øyeblikk i kommentatorboksen.

Mange av radarparene får sin velfortjente plass, som Knut Bjørnsen og Per Jorsett, Kjell Kristian Rike og Jon Herwig Carlsen. Trioer som TV 2s Tour de France-team får også sitt.

Problemer

Spesiell plass vies også Tippekampene og kvartetten som i mange år kommenterte dem: Arne Scheie, Knut Th. Gleditsch, Rolf Hovden og Øyvind Johnssen.

Fuglum streifer også innom mørkere sider av kommentatorgjerningen, og fallene opplevd av store navn som Paal Clasen og Hovden.

Problemene kvinner med kommentatorambisjoner møtte tas også opp. Karen-Marie Ellefsen (TV) og Unni Anisdahl (radio) ble pionerer, men de fikk ikke noe gratis, og det tok lang tid før andre kvinner fulgte i deres fotspor.

Mye av boka handler om tiden da NRK var enerådende, men kapitler vies også tiden etter at det tok slutt, og det er få norske kommentatorprofiler som ikke omtales i boka.

Fuglum omtaler også sin egen kommentatorkarriere, som ble toppet da han kommenterte Norges seier over Brasil på radio mens Arne Scheie et par meter unna kommenterte for TV.

Som alle andre kommentatorer har han gode historier om sine opplevelser. Forskjellen er at han har samlet de gode historiene også om alle de andre.