Avdøde har ikke veto

Bernt Jakob Oksnes fikk Den store journalistprisen på Presseforbundets hundreårsdag. Etter de første timenes tilsynelatende samstemte begeistring, ga kommentator Asbjørn Kristoffersen i Bergens Tidende uttrykk for den uviljen noen føler overfor den store featurereportasjen «Den usynlige» i Dagbladet Magasinet.

Kristoffersens sentrale innvending mot reportasjen er at Jan Erik Fosshaug, som døde ensom i Oslo 63 år gammel, aldri hadde bedt om oppmerksomhet. Dermed var det et overtramp å brette ut det Oksnes gravde fram om mannens livsløp i byens arkiver og fra de to eneste menneskene han kunne finne som kjente den avdøde.

Kritikken er kjærkommen fordi den fanger mistroen flere nærer til medienes menneskesyn og motiver. Kristoffersen fikk betydelig støtte på sosiale medier, og på BT.no gikk diskusjonen livlig.

Kommentatoren forutsetter at Fossnes ville svart nei dersom han ble spurt om han ønsket å bli portrettert etter sin død. Problemstillingen er nokså søkt, siden ingen kan vite svaret. Lite tyder på at mannen, som for øvrig bodde med moren til hun døde, søkte ensomheten. Den eneste som senere delte tid med Fossnes, naboen Bernt Hagen, mener tvert imot at han ville satt pris på å bli sett og omtalt, en vurdering Kristoffersen tilsynelatende ikke reflekterer over.

Uansett framstår innvendingen som konstruert. Vi er alle like i døden, og utenfor engleskolen mener knapt noen at de døde tar anstøt av offentlig omtale. Den hensynsfullhet innvendingen har som premiss, kunne umuliggjort både enkelte biografier og en god del verdifull journalistikk.

Det blir riktignok fremholdt at omtanken bare skal gjelde de som var ukjente i livet og som man kan anta ville vært brydd over oppmerksomheten, uten at dette er særlig godt prinsipielt begrunnet. I «Den usynliges» tilfelle dreier det seg tilsynelatende om påtatt medfølelse, og kanskje om tabuer rundt døden. Reaksjonen ligner også på den voksende bekymringen over medienes nærgående skildring av mennesker i nyhetsbildet. Når dette ubehaget ikke skiller mellom forsøk på en sann beskrivelse som kan gi oss ny innsikt, og tåpelig persongrafsing bygd på rykter og slurv, kan tapet bli langt større enn gevinsten.

Omsorgen renner kanskje fra godhetens kilde. Men her var den mer enn uvanlig malplassert. Vi vet at Fossnes ikke er plaget av avisartikler nå. BT skal ha takk for debatt, men Dagbladets journalist større takk for en interessant reportasje.